Tekst: Geir Amundsen
Foto: Chapman Baehler
– Så hva har du syslet med de siste tre, fire årene siden vi snakket sist? Har du gjort noe med noen av bandene du har gitt ut skive med det siste tiåret, som Last In Line eller Resurrection Kings?
– Nei, Resurrection Kings var bare et studioprosjekt (med ex-Dio-gitarist Craig Goldy) som nesten aldri spilte konserter, jeg tror det var et par konserter i 2016-17, det er alt. Vi har jobbet litt med Last In Line for å komme i gang med ny skive, vi har skrevet et par låter, men første prioritet nå er å få en ny vokalist.
– Å, har Andrew Freeman slutta?
– Nei, det funka ikke med ham lenger, så det har jo naturlig nok bremset ned aktiviteten.
– Han har vel innimellom også fronta både Firehouse og Great White. Og han er visst i Lynch Mob nå, tror jeg.
– Riktig. Dessuten har Viv (Vivian Campbell, gitar) turnert mye med Def Leppard de siste par årene, de har vel et par uker på Caesars Palace i Las Vegas i disse dager, så vi må jo tilpasse oss deres planer – vi har ikke spilt konserter på snart to år.
– Ja, en ting er vel å tilpasse seg Def Leppards turneer, men hvis dere også skal ta hensyn til Great White og/eller George Lynch, så blir det kjeksete.
– Korrekt observert! Så jeg har startet et band som heter Sabbath Knights, og vi spiller mye. Det er kjempegøy, og et dritbra band. Vi prøver ikke å oppfinne hjulet på nytt eller pushe noen skive – vi spiller Black Sabbath, hovedsakelig Dio-Sabbath, noe mange vokalister ikke fikser. Men vår vokalist Jim Crean, fra New York, han bare nailer det, og vi trenger ikke stemme ned engang. Ellers driver jeg med Rock n Roll Fantasy Camps, gjør mye sessions, så jeg har hatt nok å gjøre, selv om det ikke har vært så høyprofilert.
– Over til dagens hovedtema. I mars slippes boksen «Breaking out Of Heaven», med alle studiolåtene fra Heaven & Hell pluss begge liveskivene. Har du hatt noe med dette å gjøre?
– Nei, jeg var ikke engang klar over dette før i forrige uke. Jeg fant ut av det på samme måte som du fant ut av det – på internet. De forteller meg ikke noen ting. Det er plateselskapet som styrer med dette, ikke musikerne. Det er deres eiendom, så de kan gjøre hva de vil. Det eneste jeg gjør, er å spille på den. Men det ser ut som en bra pakke, god valuta for pengene. Og nå som Ozzy ikke er blant oss lenger, virker det som rett tid å gi ut noe som dette. Det var han som var Black Sabbaths ansikt utad, spør du meg.
– La oss spole litt tilbake. Du og Ronnie sluttet i Black Sabbath i 1992, etter at Ronnie ikke vill være support for Ozzy, og Rob Halford vikarierte som Sabbath-vokalist på to konserter. Deretter startet dere opp Dio igjen, hvor du var frem til 1998. Hvordan kom den tredje runden av denne Sabbath-versjonen i gang igjen i 2006?
– Det var plateselskapet som Black Sabbath hadde da, Rhino Records, som ønsket å gi ut en samleskive med låtene fra Dio-perioden, og de syntes det var en god idé å inkludere et par nye låter. Så de fikk Ronnie, Tony og Geezer med på å skrive noen nye låter, og de begynte først å jobbe med disse sammen med Bill Ward. Men det gikk veldig sakte å få fullført de nye låtene, så da deadline begynte å nærme seg, og de skjønte at det ikke funket med Bill, så var løsningen deres ‘Vi ringer Vinny!’.
– Igjen. Var det ikke det som skjedde da de skulle spille inn «Dehumanizer» også?
– Jo, da var det Cozy Powell som hadde brukket hofta i en rideulykke, stemmer det! Så de ringte meg, igjen, og spurte om jeg hadde lyst til å spille med gutta igjen. Og jeg svarte ‘Selvsagt! Hvem vil vel ikke spille med de gutta?’. Så jeg fløy over til England, hvor de jobbet i studioet hjemme hos Tony Iommi. Der hadde vi en riktig trivelig gjenforening, for da hadde vi ikke sett hverandre på en god stund. Neste morgen gikk vi i studioet for å høre på hva de hadde, og der sto et slagverk ferdig mikket opp. ‘Hei, la oss få trommelyden riktig!’ Så jeg begynte å spille, fikk stilt bra lyd, og det førte til at de spurte ‘Hvorfor ikke prøve på en låt?’. For de hadde allerede låtene på tape. Så de spilte låten for meg, vi begynte innspillingen, og fikk gjort ferdig den låten samme kveld. Neste dag gjorde vi det samme med de to andre låtene, og dermed var det hele i boks. Vi brukte to-tre dager på alt. Og det gikk så bra at alle bare så på hverandre og sa: ‘Hei, hvorfor gjør vi ikke en turné sammen? Skiva kommer snart, og det hadde vært kult å turnere for å promotere skiva.’ Så dermed begynte vi å turnere i 2006, tror jeg.
– Liten korreksjon her – første konsert var 11. mars 2007, «The Dio Years» ble sluppet i mai 2007.
– Ah, riktig. Vi spilte inn låtene i 2006 og fikk satt opp en turné som startet i 2007, sånn var det. Alle var innstilt på det, men for å ikke skape noen misforståelser i forhold til Black Sabbath med Ozzy, valgte vi å gå ut under navnet Heaven & Hell.
– Like greit – da trengte heller ingen å forvente seg ”Iron Man” og ”Paranoid”!
– Nettopp! Og den turneen gikk så bra og vi hadde det så gøy sammen at vi begynte å snakke om å gjøre en skive også.
– I løpet av den turneen spilte dere på Radio City Music Hall i New York City, hvor dere spilte inn en liveskive og filmet konserten. Husker du noe konkret fra den kvelden?
– Ja, det var veldig gøy. Jeg husker at under soundchecken skulle vi gå over avslutningene på noen av låtene, så vi var sikre på at de satt når vi tross alt skulle spille inn denne konserten.
– Sikkert lurt, dette var 30. mars 2007 og kun deres tolvte konsert sammen på 15 år.
– Nettopp! Vi tok først én låt, og i det vi begynte på neste, hører vi bare ‘Stopp!’ Og vi bare så på hverandre og lurte ‘Hva skjer nå?’ Men det var fagforeninga som skulle ha pause. Så de avbryter Black Sabbath, midt i en låt, for at fagforeninga skal ha pause. Hadde de gitt oss ti minutter til, så kunne vi alle ha tatt pause med god samvittighet, men neida, de hadde nedfelt i kontrakten at pausen skulle være akkurat det klokkeslettet, og da måtte alle øyeblikkelig legge ned arbeidet. Og det førte til at vi aldri fikk gått gjennom avslutninger på låtene, selv om vi skulle filme og spille inn konserten den kvelden. Men, vi nailet det, konserten ble knallbra og alt satt som det skulle. Men det kommer jeg alltid til å huske, jeg syntes at det var så respektløst å avbryte et massivt band som Black Sabbath i det vi gjorde rett før en veldig viktig konsert. Tullinger.
– Når du vet at kamera går og denne konserten skal foreviges til evig tid, spiller du da enkelt og safer for å ikke tabbe deg ut, eller får det deg til å gi litt ekstra på og legger inn noen risikable C-momenter på trommene?
– Nei, man holder det vel i utgangspunktet enkelt,men jeg har nok en tendens til å legge inn litt flash likevel. Jeg spiller aldri akkurat det samme på hver låt hver gang. Jeg prøver å holde det interessant ved å variere. Grunnmuren er det samme, men mens vi spiller kan man bli inspirert og legge inn noe nytt. Jeg og Ronnie pleide å følge hverandre tett – hvis jeg hørte ham gjøre noe nytt, lyttet jeg nøye etter og fulgte ham. Men den konserten i Radio City Music Hall ble knallbra, vi trengte nesten ikke å fikse noe på opptaket etterpå, så det du ser og hører er akkurat slik som det var den kvelden.
– Første halvdel av 2008 var rolig for Heaven & Hell, men etter en august-turné i Nord-Amerika begynte dere å jobbe med en ny studioskive.
– «The Devil You Know» ble laget på en litt annen måte enn de andre skivene våre. Tidligere var vi alle fire i samme rom og jammet frem låtene, vi spilte sammen som et band. «The Devil You Know» ble laget i studio hvor de hadde sporene, uten ekte trommer. De ble spilt inn med trommemaskin, og så spilte bare jeg inn mine deler i ettertid, etter å ha lært meg låtene.
– Men du var også på Rockfield Studios i Wales, hvor skiva ble innspilt?
– Ja, jeg kom dit noen uker etter de andre.
– Det er forresten en veldig bra dokumentar om Rockfield på Netflix.
– Å, er det det?
– Ja, den tar for seg hele historien med band som har spilt inn klassiske skiver der, fra Queen, Rush og Sabbath og opp til Oasis, George Michael og Coldplay.
– Å, så kult, den må jeg se, takk for tipset! Jeg husker at de sa: ‘Ser du det pianoet der borte? Det er pianoet Freddie Mercury skrev «Bohemian Rhapsody» på.’ Men så klart, da vi var der første gang, var Freddie fortsatt i live, og «Bohemian Rhapsody» var bare 15-20 år gammel, så det var ikke såååå stort da. I dag er vel det samme pianoet et hellig relikvie og verdt titalls millioner! Så ja, det er virkelig rockehistorie innenfor det studioets vegger.
– Hvordan ranker du selv «The Devil You Know» sammenlignet med de andre skivene du lagde med Ronnie, Tony og Geezer?
– Hmmm. Jeg liker ikke den skiva like godt som de andre skivene. Hovedsakelig på grunn av måten den ble skrevet på. For min del blir det helt feil å omprogrammere computeren for å gjøre en endring på en låt du har spilt inn med trommemaskin. Dette er Black Sabbath, ikke en eller annen popartist. Så nei, jeg var ikke overbegeistret for den skiva. Jeg syntes «Bible Black» var en glimrende låt, men jeg synes ikke skiva er like bra som verken «Dehumanizer» eller «Mob Rules». Men det er meg. Spør du Tony, så er det mulig han elsker den!
– Jeg tittet på coveret i dag, og la merke til at forsidebildet er laget av en Per Øyvind Haagensen – en nordmann. Noen anelse om hvordan dette bildet ble valgt?
– Nei, jeg aner ikke. Ofte er det plateselskapet som finner frem noen alternative covere, som artisten så får – eller ikke får – muligheten til å godkjenne. Unntaket er kanskje «Holy Diver», som ble laget ut ifra Ronnies spesifikasjoner, og det var jo et fantastisk cover. Alle friket ut over det coveret. Og «The Last In Line» er også bra, «Mob Rules» er bra.
– Skiva kom ut i april 2009, og Heaven & Hell la ut på turné i Sør-Amerika, og var i Europa hele juni og juli, blant annet i Oslo Spektrum 4. juni. Hvordan var stemningen i bandet på den tida? Du fortalte meg sist gang at på 80-tallet delte bandet seg i to camper, med engelskmennene på den ene siden, og amerikanerne på den andre. (Les det intervjuet her!)
– Ja, det var sånn den gang. Eller jeg var mer i midten. Jeg var jo nederst på totempælen, kan man si. Men denne gangen koste alle seg, bandet spilte knallbra, Ronnie følte seg bra. Jeg syntes ikke at Ronnie var 100 %. Han slet litt med noen toner og tok noen enklere varianter, mens den gamle Ronnie kunne uten problemer nå skyhøyt. Han hadde ingen grenser. Men stemningen var kjempebra, alle var glade og fornøyde, det var ingen gnisninger denne gang. Turneen var ferdig i august, og meningen var at vi skulle fortsette å turnere i 2010, men mot slutten av 2009 ble Ronnie diagnostisert med magekreft. Det var et sjokk, og det satte selvsagt bremsene på alt. Mens Ronnie fikk behandling, la vi planer om å starte neste festivalturné i juni 2010, og da skjønte vi at dette var veldig alvorlig. Men så virket det som om han ble bedre, så rundt februar-mars 2010 ville Ronnie at vi skulle treffes og gjøre en gjennomkjøring så han fikk sunget seg opp igjen. Ikke full bandøving, bare han, meg og Geezer, så han fikk synge låtene og bli vant til å synge igjen. Flott, tenkte vi, da ser det straks lysere ut. Men den øvinga ble aldri noe av, han ble ikke noe bedre, tvert imot, og turnéen ble avlyst, for det ville ta tid før han var i stand til å stå på en scene igjen, hvis han overvant kreften. Vi trodde alltid at han kom til å klare det, for Ronnie var tøff. Hvis noen kunne overvinne magekreft, så var det Ronnie, trodde vi. Men i midten av mai fikk jeg en telefon fra Wendy Dio, som sa at jeg burde komme til sykehuset med en gang hvis jeg ville se ham en siste gang, for hun trodde ikke han hadde lenge igjen. Og som kjent døde han jo den 16. Det var hjerteskjærende, og det var også slutten på bandet. Det var snakk om å fortsette med Rob Halford, men det ble aldri noe av. Vi spilte jo et par konserter med Rob i 1992, da Ozzy visstnok skulle pensjonere seg.
– Dere gjorde jo en siste konsert, som en hyllest til Ronnie, på High Voltage-festivalen i London i 2010, med Glenn Hughes og Jørn Lande på vokal. Hvordan var det?
– Ja, de planla en minnekonsert for Ronnie i England, så jeg fløy over et par dager før, og vi hadde en øving med Glenn i Rockfield Studios. Og Glenn var fantastisk, men da vi skulle spille «Heaven And Hell»… det var nifst! Jeg forventet at Ronnie skulle være der for å synge den sangen. Vi startet låten, og jeg tror det slo oss alle: ‘Dette er merkelig – Ronnie er ikke her.’ Glenn gjorde en bra jobb, men uten Ronnie der, så føltes det bare rart. Konserten gikk veldig bra, så vidt jeg husker. Glenn og Jørn vekslet på å synge, bortsett fra de par siste låtene, som de sang sammen. Jørn var god, han har jo en veldig Ronnie-type stemme.
– Ja, det er ingen overdrivelse.
– Jeg tror han gjerne ville være Ronnie.
– Han har til og med gitt ut en skive med bare coverlåter av Ronnie, som hadde tittelen «Dio». (Den kom i juli 2010, men ble innspilt ett år før Ronnies dødsfall.)
– Å, sier du det? Men han var et godt valg, for å bevare den vokalstilen.
– Det hadde jo vært kult å se noen låter fra den konserten i den kommende boksen!
– Ja, det er jo en BluRay med der. Jeg har ikke satt meg inn på hva som er på den.
– Det er både Radio City Music Hall fra 2007, og Wacken Festival fra 2009. Hvordan var Wacken, forresten?
– Det var utrolig, så sykt mye mennesker der.
– Var det den største konserten dere gjorde i Europa?
– Antagelig, ja. Rundt 80 000 mennesker. Vi gjorde en knallbra konsert, og det var masse andre kule band som spilte sammen med oss den dagen. Saxon, Motörhead…
– Har du hatt noe kontakt med Tony og Geezer siden 2010?
– Jada, men hovedsakelig bare korte emails – godt nytt år, gratulerer med dagen. Men vi mimrer litt av og til om for et jævlig bra band vi var. Men hvordan kunne det ikke være jævlig bra med Geezer, Tony og Ronnie i front? Det er virkelig min type musikk.
– Men du ble ikke invitert til å spille på den siste Black Sabbath-konserten, Back to The Beginning i juli 2025?
– Nei.
– Enda du spiller på flere Sabbath-skiver? Er det fordi Sharon vil bevare minnet om Ozzy-Sabbath som det eneste sanne Sabbath?
– Jeg aner ikke, jeg har ikke snakket med Sharon på årevis. Men jeg har jo spilt med Ozzy også. Jeg vikarierte på en turné i Europa i 1998, da var det Ozzy, Tony, Geezer og meg. Men jeg hadde jo atskillig flere røtter i Sabbath og å spille med Ozzy enn mange andre som var på scenen den dagen. Mange av de hadde absolutt ingenting med Ozzy eller Sabbath å gjøre. Og Sharon liker meg – hun sa alltid at: ‘Du er så mye triveligere enn din bror Carmine!’ For Carmine spilte med Ozzy på «Bark At The Moon»-turneen, men det skar seg, hun sparket ham, han saksøkte henne, og masse dritt skjedde. Så da jeg steppet inn flere år senere, gjentok hun stadig at jeg var så mye triveligere enn brodern! Men jeg tror det var en slags politisk avgjørelse, å ikke ha Vinny der for å spille på en hyllestkonsert til Ozzy. Jeg var veldig glad i Ozzy, vi har spilt sammen, pratet sammen, hengt sammen, så… jeg vet ikke hvorfor jeg ikke ble invitert. Men samme det. Fantastisk konsert.
– Ja, det ble litt som denne generasjonens Live Aid. Tipper den kommer som boks med BluRays i løpet av året!
– Tviler ikke. Jeg kjøpte faktisk streamingtilgang til konserten og satt hjemme og så den på TV-en min!
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2026
