Tekst: Ronny Østli
Foto: Lars Gunnar Liestøl
Skiva har fått noen runder i forkant av dette intervjuet, og første singel, «In Your Paradise» har sittet på hjernen de siste tre dagene.
– Hehe, det var hyggelig. Da vi diskuterte hvilke to av de seks låtene som skulle være singel var ikke denne blant disse. Nå er vi selvsagt mer følelsesladet innblandet i dette, men Season Of Mist mente denne burde representere plata. Det er nok en ganske umiddelbar låt.
Jeg får fornemmelsen av svensk hardrock mot slutten av åttitallet, vridd inn i et Green Carnation univers.
– Da vi begynte å jobbe med den, hadde den denne bredbeinte lokomotiv følelsen. Dette falt vi for og utviklet den enda mer i den retningen. Stein Roger har aldri lagt skjul på sin Ozzy- og Black Sabbath-inspirasjon i tillegg til Motörhead. Og jeg tror kanskje en del av de svenske banda du tenker på kan ha samme inspirasjonskilder som oss. Han liker også en del pop og country, og har sitt sound mest fra eldre ting, mens jeg er den av oss som hører på nyere musikk.
«The Shores Of Melancholia» (anmeldt her!) er del en av trilogien «A Dark Poem”. Tre plater skrevet og spilt inn samtidig.
– Vi startet i 2018 og ble ferdig i utgangen av 2024, så det er et arbeid som har pågått over veldig lang tid. Dette er en ide som ble født allerede etter «Light Of Day, Day Of Darkness», som var én sang på én time. Hva gjør vi nå? Akkurat hvorfor aner jeg ikke, men triologi var en av de tingene som ble foreslått. Da vi sluttet i 2007 var det fordi vi ikke visste veien videre. Vi hadde gjorde så mye forskjellige, og etter den akustiske plata hadde vi ingen ide om hva det neste steget skulle være. Jeg er veldig glad for at vi ikke gikk i gang med en triologi da, for det hadde vi ikke vært klare for kreativt. Jeg tror egentlig ikke vi hadde vært klare for et sånt prosjekt før nå. Vi har fått noen til på baken og skjønner oss selv mer som personer, samt at vi har fått flere års erfaring som låtskrivere. Det er jeg og bassisten Stein Roger som har skrevet all musikken, og han har skrevet alle tekstene. Vi har hatt en veldig fin måte å jobbe på. Stein Roger spiller alt og programmerer trommer på demoene, mens jeg har en mer komponistrolle og er veldig nøye på sluttresultatet. Er det noen svake temaer, trenger låten noe annet eller sitter alle overganger? Kanskje verset må tas ned eller være mer intensivt.
Både Kjetil og Stein Roger er voksne menn som også har andre ting å fylle døgnet med. Hvordan har det vært å holde på med et så stort prosjekt?
– Vel, når vi er oppi det kan vi jo ikke snu. Jeg hadde ingen anelse om hvor mye jobb dette kom til å koste oss. Da vi signerte for Season Of Mist i 2018 var det en fem albums avtale. «Leaves Of Yesteryear» ble en plate hvor vi kjøpte oss litt tid mens vi jobbet med trilogien. Vi jobbet med den og trilogien samtidig. Året etter ble den akustiske plata, «Acoustic Verses» relansert, så det har hele tiden vært planlagt at det kommer en triologi av skiver som skal henge sammen. Så en viss ide om at vi skal klare det har vi hatt, men at det skulle være så kreativt utmattende og tøft hadde nok ingen av de involverte trodd. Jeg oppfordrer ingen til å lage tre album samtidig, hehe.
Da jeg snakket med deg i forbindelse med «Leaves Of Yesteryear» nevnte du at veldig mye musikk ble kastet, noe som resulterte i 25 minutter ny musikk. Hvordan har den situasjonen vært når vi snakker tre fulle album som skal fylles med ny musikk?
– Altså, det var låter vi jobbet med til «Leaves Of Yesteryear” som ble utelatt derfra fordi vi visste de måtte være med på trilogien. Det er mye av materialet som var godt utviklet, men som ble skrotet fordi det ikke ville passe inn sånn vi så for oss plata. Det ligger fortsatt mange ideer i forskjellige mapper som ikke er brukt, men det er ikke sånn at det ligger ferdige låter som er blitt forkastet. Nå er det også sånn at vi skrev all musikken før vi satte de sammen til part en, to og tre. Det er ingen kronologisk historie dette. Det vil jeg si er en medvirkende årsak til at vi kom oss i havn med prosjektet. En fortelling fra start til slutt gjennom tre album ville blitt enda mer utfordrende. Tanken da vi samme sammen platene nå, var at hver og en av de skal kunne stå alene som et komplett album. Når du hører del en så tror jeg ikke du vil føle at noen mangler. Det samme vil vi med del to. På del tre vil man nok skjønne at det er en trilogi og sammenheng.
Det er en veldig dynamisk plate. Bare ta Pink Floyd-aktige «Me My Enemy» som går over i «The Slaves That You Are”. Aldri har vel Green Carnation vært så black metal.
– Jeg synes absolutt vi har lykkes med den første plata, og håper det også vil gjelde de neste. Plate nummer to er under mixing nå. Samtidig øver inn et liveset, noe som også tar tid. Vi har bestemt oss for å spille hele første plata i sin helhet to dager før slipp i USA. Låtrekkefølgen på neste platene er bestemt. Skivene blir ikke like, og spesielt tredje albumet vil skille seg fra de to første. Samtidig vil du nok da sitte igjen med å se sammenhengen.
Under årets Beyond The Gates inviterte Kjetil til lyttefest på Apollon hvor skiva ble spilt, samtidig som han forklarte litt om prosessen. «Me My Enemy» har ikke truffet meg tidligere, men jeg ble litt mer kompis med den da den ble spilt over Apollons høyttalere. Men å si det er en publåt er å overdrive.
– Hehehe, det er nok slett ingen publåt nei. Denne låten trengte det soundet den fikk til slutt, og vi prøvde å ikke være redde for å gå litt langt i de ulike retningene som befinner seg på plata.
Kjetil noterte seg litt mer hodenikking da «The Slaves That You Are» kom på.
– I et tidlig stadium sang jeg renvokal på verset, og trommene var langt fra så ekstreme som de endte opp med. Det var en ganske stram hard låt fra starten av, men jeg og Stein Roger hadde en pakt om å la låtene bestemme litt selv hvor de ville. Denne låten hadde en aggresjon ved seg og trommene på demoene ble stadig hardere og jeg prøvde meg etter hvert på en mer ekstrem vokal, noe jeg ikke har gjort før. Og vi klarte å få til noe som låt ok, og som alle var fornøyde med, men jeg syntes den låten trengte en mer overbevisende vokal enn det jeg klarte, og da i verdensklasse, noe jeg vil si Grutles vokal er innenfor den grenen. Jeg har kjent ham lenge, og på seine kvelder snakker man gjerne om at det hadde vært gøy å gjøre noe sammen. Så da jeg jobbet med ekstremvokalen skjønte jeg kjapt at dette var Grutlelåten vår. Og da jeg spurte var han klar for det. Han fikk mine vokalforsøk, gikk i et studio i Bergen og leverte et resultat som er hundre ganger bedre enn det jeg noensinne ville fått til, så det var gøy.
Er det du som vil synge dette live?
– Akkurat i USA vil vi nok ha med en gjest som er på festivalen, men blir dette en klassiker live så kan vi ikke ha med en gjest overalt vi spiller. Så jeg jobber med å finne en løsning som kan fungere. Og det skal jeg få til, bare jeg får litt tid. Det å være femti år og lære seg og growle føles jo litt artig, hehe.
Livet byr stadig på utfordringer, ingen tvil om det. Noe av det første jeg la merke til på plata er den mektige basslyden.
– Ja, den er helt vill altså. Vi vet hva vi får med Endre Kirkesola, som jeg tenker er i helt i toppen hva gjelder å få til passende lyd for oss. Han er en av de typene som går til bunns i absolutt alt, og han ville komme opp med den feteste basslyden han noen sinne hadde hørt på et album. Og jeg synes pokker meg han lyktes. Det er sjelden et band som oss får så umiddelbare kommentarer på lyden, men akkurat den basslyden, og lyden ellers for øvrig, har vi fått en del feedback på allerede, og det synes jeg er kult. Nå kommer den ganske tidlig frem i åpningslåten, «As Silence Took You», så det kan nok kanskje ha en viss innvirkning. Jeg tror han har tenkt å lage en video hvor han forteller om den basslyden og hva den består av. En ordentlig nerdevideo, men det virker som det er mange som er interesserte i sånt.
I 2007 gikk lufta ut av dere og dere visste ikke veien videre. Hvordan har dere jobbet denne gangen for å forhindre at det blir for mye og bandet ikke orker mer?
– Hadde vi hatt en streng deadline, for eksempel i 2022, så hadde ikke dette bandet eksistert, det er jeg sikker på. Da hadde vi brukket ryggen. Vi brukte tross alt seks år på dette, og det er ikke sånn at hvert ledige sekund er blitt viet denne triologien. Det er ett år siden vi skrev noe som helst og det er et år til siste plata, så vi snakker veldig mange år fra første tone er skrevet til siste plate kommer. Så jeg kjenner faktisk nå litt på at det hadde vært kult å skrive litt igjen. Kanskje ikke noe konkret prosjekt, men mer å det å skrive litt låter og se hva vi kan få ut av det. Stein Roger skriver også musikk til andre prosjekter og nå har dette tatt opp hans kreativitet ganske lenge. Han er sånn skrudd sammen at han må bli ferdig med ett prosjekt før han kan begynne på noe annet. I tillegg er han kunstmaler, og jeg trodde vi i sommer ville få se en ny utstilling. Da går han inn i en boble hvor vi ikke ser ham på et par måneder, og bare maler. Men dette har ikke kommet, så han anser nok ikke dette prosjektet ferdig konkludert enda, kanskje han klarer å legge dette bak seg når første skiva er ute. Jeg skal prøve å lure ham med på hytta i Setesdal snart, og se hva vi kan få ut av det, hehe.
Første plate kom i september 2025, mens de to andre kommer før og etter neste sommer. Og Kjetil gleder seg over hvordan utgivelsen av hele trilgien skal feires.
– 12. september neste år skal vi spille alle tre skivene live i Kilden teater konserthus i Kristiansand. Det blir med gjesteartister, og etter hvert som man skjønner hvem som blir med tror jeg det vil bli ganske stor interesse for konserten. Kanskje også internasjonalt, på vårt nivå da selvfølgelig. Stedet rommer tusen personer og vi har gjort det greit der tidligere.
Vanligvis pleier jeg å spørre om det er store planer fremover, i Green Carnations tilfelle må jeg nesten spørre om det foreligger noen mindre planer fremover.
– Vi er et band som ikke har spilt veldig mye live siden 2006, så vi står neppe høyest på ønskelistene til de som booker rundt omkring. Noen fanziner og nettsteder har lagt ut anmeldelser allerede og de har vært enormt bra. Når det nærmer seg slipp og intervjuene begynner å komme på trykk håper vi det kan vekke litt interesse. Vi har måtte takke nei til et par forespørsler nå, men vi håper at vi er aktuelle for neste års festivalsesong, slik at vi kan bruke sommeren på å presentere det beste fra del en og to av triologien, før den store konserten i Kristiansand. Per nå er ikke vi aktuelle til å kunne dra lasset økonomisk som et headlinerband på turné. Kanskje på en ukestur som special guests eller noe, men langhelger og festivaler er det vi anser oss som mest aktuelle for nå. Så får vi se om det endres om et år eller to. Vi ser for oss «Dark Poems»-perioden ut 2027, da har vi to sommere til å presentere dette materialet på. Fem uker i buss tror jeg skal mye til om å vi gjør, hehe.
Eller å sitte i en liten van en uke når man er femti, og spille for en kasse øl hver kveld.
– Har vi to langhelger og det er mulighet for en ukes turné imellom er det noe vi kan se på, men vi er tre gitarister og ni personer på tur, så det er en kabal som skal gå opp. Ikke minst økonomisk. Jeg innser det enkelte ganger hadde vært veldig praktisk og vært en powertrio.
Ellers sier Kjetil det kan være aktuelt med interessante enkeltkonserter, som da de åpnet for Opeth i København i fjor sommer. Som leder oss over til Beyond The Gates, hvor Opeth hyllet Ozzy med «Solitude», som Green Carnation covret på «Leaves Of Yesteryear».
– Det synes jeg var fint. Jeg har sett de mange ganger, og jeg blir alltid imponert over hva de får til. Hexvessel fikk jeg med meg, som jeg liker godt og synes gjorde en bra konsert. Også må jeg få si det var ekstremt stas å se King Diamond. Det var virkelig høyt nivå på alle områder. Det låt som en perfekt konsert i 1989. Og jeg har verken sett ham eller Mercyful Fate tidligere. Det er lenge siden jeg har sett Candlemass også, og de koste seg veldig på scenen, og det smittet over. Det er kanskje litt selvmotsigelse å si man blir i godt humør av Candlemass, hehe.
Fikk du solgt inn Green Carnation til neste års festival kanskje?
– Jeg snakket med mange som jobber med festivaler, både her hjemme og i utlandet. Det viktigste er å vise seg litt frem, uten å gjøre det store innsalget. Jeg er såpass voksen nå at jeg skjønner det ikke bare er om å gjøre å få spille. Det må passe profilen, og det er jo festivaler vi har spilt på tidligere som ikke nødvendigvis kjører den samme profilen og er like hensiktsmessig for oss nå lenger.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2025