Season Of Mist
Det er heller ikke sånn at dette er en kronologisk historie. Hele innspillingen er fordelt for å gi så dynamiske plater som mulig, noe som også gjelder del tre. De to foregående har vært svært gode, og når første spor «Unconditional Artificial Chemistry» får vi herlig markant bass, noe som var reaksjonen min på første låt i første kapittel også. Låta er groovy, men også catchy. Og det har kjennetegnet flere av de tyngre låtene i verket. Tittelkuttet følger på og er en roligere låt med mer tyngde i refrenget. Begge de nevnte låtene er isolert sett bra, men nå har vi blitt svært bortskjemte det siste året, og med så bra låter det er lett å sammenligne med er ikke disse helt der oppe for meg. Dette endrer seg i «Broken Souls, Common Enemies», en melankolsk prog metaller, som jeg føler stilmessig oppsummerer mye av verket. Snev av growling finner vi til og med. Denne toppes med det helt nydelige midtpartiet med fløyte og en clean gitar lead.
For å konkludere hele verket får vi avslutningsvis det nesten sytten minutter langet verket «A Dark Poem – Orchestra Suite», hvor Kristiansand Symfoniorkester og opera kor tar oss gjennom temaer vi kjenner fra triologien. Å kalle det storslagent er nesten beskjedent. Det er deler her som virkelig gir meg gåsehus, og skjer ikke altfor ofte når jeg spiller plater. Om plata må jeg si jeg kanskje helhetlig har likt de to foregående bedre, men de to siste sporene på denne vinner med sin storslagenhet. Om triologien må jeg si jeg er mektig imponert. En ting er å skrive tre skiver samtidig, men å få det så stemningsfullt, variert og ikke minst gjennomgående sterke låter gjør meg målløs. Jeg håper egentlig ingen lar seg til inspirere av dette til å prøve det samme. Å overgå dette tror jeg ikke går.
4,5/6 | Ronny Østli
Utgivelsesdato 4. september 2026