Frontiers
Bonnet har litt av et arsenal å velge låter fra, men her melker han sin tid med Ritchie Blackmore og med Michael Schenker for alt det er verdt – og hvorfor ikke, når det hovedsakelig er det folk vil høre fra ham. Og det er litt av noen gitarister han har jobbet med siden 1980, men det ble neste alltid med bare én skive med hver. Én skive med Rainbow (“Down To Earth” fra 1980), én skive med Michael Schenker Group (“Assault Attack” fra 1982), én Alcatrazz-skive med Yngwie Malmsteen og én med Steve Vai. På denne skiva får vi seks låter fra førstnevnte, to låter fra den andre og én fra den tredje, ispedt fire låter fra solokarrieren hans. på 89 minutters spilletid benyttes også 17 av disse til trommesolo, en særs Jon Lord-inspirert keyboardsolo, og en instrumentalversjon av Deep Purples “Lazy”. Og greit nok, på en konsert kan man benytte disse minuttene til å gå på dass eller i baren, og på CD kan man bare trykke Skip, men disse tre sporene kunne like gjerne vært utelatt. Jeg skjønner at det er påkrevd med litt instrumentale pauser for en vokalist på 76 i løpet av en konsert, men vi trenger ikke ta det med på skiva.
Problemet med denne skiva er at den er helt overflødig. Det er ikke mer enn åtte år siden det kom en dobbel liveskive (“Live… Here Comes the Night”) med åtte av de samme Rainbow/MSG/solo-låtene, og to år etterpå, i 2019, kom enda en dobbel live, “Live in Tokyo 2017”, med ti av de samme Rainbow/MSG/solo-låtene som vi nok en gang får her. Det er vel faktisk kun Rainbow-låten “Makin’ Love” som vi ikke har fått servert før. På toppen av det hele kom det i 2018 dobbel Alcatrazz-liveskive (“Parole Denied – Tokyo 2017“), og vi nevner også at det samme år kom nok en Alcatrazz-liveskive fra arkivet, “Live in Japan 1984”, så man har ikke akkurat hatt manko på liveskiver med Bonnet det siste tiåret.
Denne skiva ble innspilt på legendariske The Whisky A Go Go i Hollywood, LA i fjor sommer, og det høres godt at det er på en liten klubb. Man kan høre individuelle fans i salen som roper “Yeah!” eller klapper, så her er det tett og intimt – The Whisky tar bare 500. Bandet gjør en solid jobb – gitarist Conrado Pesinato har hengt med Bonnet i over 15 år nå, og har den strie jobben med å kopiere Blackmore, Schenker og Malmsteens karakteristiske spillestiler, men han gjør det med bravur. Bassisten er dama til Bonnet, Beth-Ami Heavenstone, som også gjør det hun skal. Og mye er sagt om Graham Bonnets påståtte miming til ferdig innspilt vokal på scenen, men det man hører av ham på denne skiva låter likevel veldig bra, spesielt med tanke på at han blir faktisk 78 år i desember 2025. (Han er derimot kraftig ute og sykler på timingen i forhold til bandet, opptil flere ganger.) Hør på slutten av “Lost In Hollywood”, for eksempel. Hvor mye av hovedvokalen som er på tape skal vi ikke si noe om, men at det er massevis av koringer og andrestemmer på tape er det ingen tvil om, tidvis så høyt at det overdøver hovedvokalen.
Så joda, hvis man tar det for hva det er, så er dette en helt grei gjennomkjøring av mange av de mest kjente låtene fra Bonnets karriere. Selvsagt kunne man ønsket seg litt andre låter enn de vi har fått levert gang på gang (Hva med noe fra Vai-Alcatrazz? The Marbles?), men hvis du ikke har de tidligere doble liveskivene/DVD-ene, så er dette en hyggelig time (om du bruker den nevnte Skip-knappen), men på ingen måte noe essensielt innkjøp. Høydepunktet? Åpningen, med “Eyes Of The World”.
3,5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 12. desember 2025
