Tekst: Anders Palm
Foto: Paal Laukli
Livefotos: Geir Kihle Hanssen
– Først og fremst gratulerer med nytt album, som kanskje er deres beste til nå? («Same Drug, New High» er anmeldt her!)
– Tusen takk. Det var jo det vi prøvde på. Skulle vi gi ut en ny plate nå, så måtte den være bra. Ellers så hadde det blitt litt patetisk. Vi har prøvd å gjøre det altså. Det er det beste vi kunne laget akkurat nå.
– Comebacket i 2018 var vel egentlig meningen kun å være for en festival, var det ikke det?
– Vi sa ja til den festivalen. Men da skjønte vi jo at hvis vi skulle spille igjen og komme tilbake, så kom det nok til å bli en del etterspørsel rundt omkring. Altså at mange ville ha det. Det skjønte vi, at vi måtte spille i Oslo og Norge og sånn, og vi regnet kanskje også med at det ble litt etterspørsel fra andre steder vi har spilt mye, som Tyskland og sånn. Vi var litt forberedt på det. Vi tenkte kanskje det ble en tre år med litt festivaler og konserter og sånt. Men så tenkte vi at da har vi nok gjort det vi skal og alle har sett det på nytt, så da er det ferdig liksom. Men så ble det gøy og det var stadig nye folk som ville se det og sånn. Så det ble jo en del konserter. festivaler og sånn, og et eller annet sted nede der så var vi sånn, dette er veldig gøy og et band som virker. Så da kan vi kanskje se om vi klarer å lage noe ny musikk også.
– Når fant dere ut at dere skulle lage nytt album?
– Nei, at det ble et album, det tror jeg ikke var klart før en gang i 2024. Men vi var ferdige med å spille inn alt for ca. ett år siden, så var det miksing og sånn. Det tar litt tid å få det ut. Men i begynnelsen så sa vi at vi får prøve å skrive noen låter og spille inn og høre om det blir noe bra. Kanskje det blir en låt eller to, da kan vi slippe det. Vi tenkte det var gøy å gjøre det, se hvordan det går. Kanskje det ikke blir noe bra, da bare forteller vi ikke noe om at vi har prøvd, på en måte. Men så ble det veldig fin flyt i den der skriveprosessen og innspillingsprosessen. Så etter hvert så var det sånn oops – nå har vi jo en plate her, vi har 15 låter og noen av dem måtte vi kaste, men vi synes vi hadde mye bra materiale. Da bare lager vi en plate.
– Så en litt avslappet holdning til det hele da?
– Ja, det var hvert fall ikke noe ytre press. Ikke noe nå MÅ vi ha en ny plate for å spille konserter. Mer sånn vi prøver, så ser vi om vi får det til. Det var mye jobb, men vi hadde det veldig gøy. Så etter hvert så fløt det veldig på, så mye av det kom ganske lett. Og så var det en veldig fin innspillingsprosess. Ja, det var ganske raskt, det skjedde fort. Vi gikk i studio og spilte inn det vi hadde. Vi skulle jo ikke inn og konstruere et mesterverk, vi skal bare og spille inn noe låter. Så ville vi prøve å gjøre det enkelt og få det til å låte bra. Det var det.
– Var det litt sånn låt for låt?
– Ja, vi spilte kanskje inn en sånn fire-fem låter i slengen, det var det vi gjorde. Så var vi noen måneder ute av studio og skrev litt, men etter hvert med tanke på å spille inn. Du tenker på en litt annen måte når låtene skal spilles inn.
– Hvordan er den låtskriverprosessen? Hele bandet er involvert, ikke sant?
– Absolutt, men det er jo mye Arne (Captain Poon), Rolf (Raldo Useless) og jeg som har jobba sammen med det grunnleggende. Både Arne og Rolf hadde en del riff og ideer liggende på noen opptak og sånn. Så da satt vi oss ned og hørte på det, og jobbet med hva vi skulle gjøre med det og om noe kunne forenkles og hvordan det skulle settes sammen. Og så skrev jeg litt tekst og litt sanglinjer og sånn, og så gikk vi i øvelseslokalet og prøvde det ut der, og så gikk vi tilbake og flikket litt med omarrangering og sånn. Men noen låter ble også til andre steder, Arne har en sånn bod i hagen, så der ble vi sittende og skrive låter og sånn.
– Men er det du som stort sett skriver tekstene?
– Jeg har skrevet alle tekstene ja.
– Som politisk redaktør i Dagens Næringsliv, bruker du det i tekstene?
– Nei, det er litt to forskjellige verdener det der. Jeg har jo skrevet en del siden Gluecifer ble lagt ned, men da har jeg skrevet på norsk. Så jeg måtte liksom finne igjen språket på engelsk, og det tok litt tid. Jeg var litt ute av det, før var jeg mer inne i det. Det gikk vel greit etter hvert. Men det er ikke noe politisk plate dette her.
– Dere produserte selv denne gangen, sammen med Johnny Skalleberg, hvordan var det?
– Vi diskuterte det litt på forhånd. Det står ‘Recorded and mixed by Johnny Skalleberg’, og det var vel sånn det var egentlig. Det er klart Johnny har kommet med en del med å skru lyd og få riktig gitarlyd og sånn. Og han har vært en sparringspartner for oss underveis. Men vi har ikke hatt noen produsent som har vært med å jobbe med låter og demoer og tatt styring på prosjektet denne gangen. Det var mer et band som går inn i studio og spiller inn med en utrolig flink fyr. Johnnys bidrag har vært veldig svært og han har gjort en utrolig bra jobb. Grunnen til at det låter friskt er at Johnny kjenner oss veldig godt. Han har kjørt masse lyd på oss, kjenner bandet veldig godt og jobbet med oss i veldig mange år. Han hadde nok en ganske klar idé om hvordan det skulle låte. Og han fikk til det og omsatte det gjennom teknikken. Veldig kul fyr å jobbe med, og veldig god smak på rock og en god match for oss.
– Lyden får vel hele bandet bra frem uten å være overprodusert?
– Ja, det var et mål vi også hadde. Jeg hører mye på musikk og hvis noe er bra så tenker jeg hva det er som gjør at det låter bra. Du prøver å finne ut av hvordan de gjør det, blir på en måte litt analytisk. Det er mye musikk som utgis nå som låter veldig bra, det er litt tidløst. Men skiver fra 80-90 tallet låter som de er fra den epoken de ble spilt inn i. Nå er det mye lettere å spille, det er mye billigere, du kan gjøre mer. Studio i dag er veldig fint med mange muligheter, men vi ville ha et enklere uttrykk. En stund så snakket vi om at vi skulle være veldig strenge og bare være to gitarer, bass, trommer og vokal. That’s it, liksom. Ingen ekstra ting. Vi må bare ha lyden av bandet sånn som det låter når vi spiller live. Så ble det selvfølgelig litt mer enn det. Vi har litt effektbokser og noen steder er det noe synth, gitarpålegg her og der og noen tamburiner og sånt. Men det er egentlig ikke mye sammenlignet med «Automatic Thrill» som er sånn enormt, jævlig mye svær lyd med masse greier. Så er dette enklere da, det er mer i luft og sånn, og da kommer jo vokal og bass og sånn mye mer fram, så veldig mye av det vi gjorde var egentlig å si sånn, kan vi ta vekk det? Kan vi ta vekk den korden der? Kan vi bare holde oss der? Trenger vi det instrumentet der? Nei! Holder det ikke at en spiller. Det var veldig mye sånn. Vi prøvde alltid å skjære det ned veldig mye. Så når du hører på skiva så er det veldig sånn skåret ned til beinet. Gitarsoloene er ganske korte og lydbildet er oversiktlig, du kan høre vokal, trommer og bass. Så, det var det vi prøvde å få til. «Less is more», og da låter merkelig nok litt større og tøffere.
– Skiva åpner med «The Idiot» om miljøet rundt Idioten på St. Hanshaugen?
– Ja, jeg bor rett ved siden av der. «Living next door to The Idiot» gjør jeg faktisk. I Oslo vet jo folk hvor det er, men i utlandet trengs det en ganske lang forklaring. Det var en låt som kom til litt seint i innspillingen, så vi tenkte skal vi bare lage en sånn skikkelig druser med doble bassdommer og fullt kjør. Det låter litt Gluecifer fra 1998, eller sånn. Og så hadde vi jo den trommingen der og litt pønkete gitarriff, men hva skal jeg synge oppe på dette da? Prøvde litt forskjellige ting, men ble litt sånn klisjeaktig. Så tenkte jeg på låten «I Got a War», som er ganske kul. Det er bare en skikkelig strøm av ord. Og så begynte jeg bare å skrive. Jeg har alltid vært litt sånn svak for observasjon. Det er ting du ser på gata liksom, og så ble det det. Dette er jo folk jeg har sett rundt på gata og hilst på og sånn. Blir nesten som en novelle da.
– Så er det tittelkuttet, hva handler det om da?
– Det var en frase som Rolf kom med og det er en sånn klassisk rocketekst. Det ble jo tittelen på plata, og den er jo ganske selvforklarende, selv om jeg har måttet forklare den ganske mye. Spesielt tyske journalister tar alt veldig bokstavelig. Noen på plateselskapet hadde litt angst for den tittelen, «drugs» kan det jo bli problemer med på Spotify og i algoritmer og sånn. Så jeg måtte forklare at det var mer at vi var avhengige av rock og nå hadde vi funnet det igjen. Vi har liksom gjenopplivet kicket og fått en ny «high» – da forstod de det. Teksten er jo egentlig sånn rockesludder, hehe.
– «Armadas» har vært ute på singel?
– Ja, den kom ganske tidlig inn i prosessen. Den har et veldig kult riff og har noe desperat og farlig over seg. Jeg tenkte denne låten må vi lage til å bli nesten sånn at det bryter sammen. Den er litt sånn vrengt hele låten og ganske intens. Og så kom den teksten og egentlig ville jeg lage stemningen man er i rett før noe skjer som kanskje er skummelt eller ikke så bra. Litt sånn pre-apokalyptisk. Den låten er vel den eneste som toucher litt at folk føler verden står litt på bristepunktet nå. Men teksten ble skrevet før Trump ble president igjen, så har ikke noe med det å gjøre. Men litt sånn «det er skumle ting i gjære».
– «I’m Ready» er jo fengende kjærlighetslåt?
– Helt riktig. Der hadde Arne en ganske ferdig chord-struktur, som jeg ble helt utrolig besatt av. Jeg var bare sånn, dette her er så catchy! Så dette må vi bare lage en låt av, og den er nesten ikke noe å gjøre noe særlig med. Jeg ble bare så glad og oppstemt av det. Da jeg skulle skrive tekst, så kunne det egentlig gått mange veier. på det, og det var litt sånn å filme en sånn … Den kunne gå mange veier, men plutselig var det bare sånn skal det være. Så da ble det vel Gluecifers første positive kjærlighetslåt. Det ble litt «kan ikke vi bare være sammen nå»? Vi er så modne som band så dette med litt sånne følelser kan vi stå greit i. Ikke bare være tøffe. Det er mulig det var noe som inspirerte meg litt ekstra også da, hehe.
– «The Score» er min favoritt, kul låt.
– Ja, jeg er også veldig svak for den, altså. Det var litt sånn tidlig at vi tenkte «The Idiot» må liksom være den første singelen. Og så Armadas, kul at mange kicket på den. Og så måtte det bli «I’m Ready» siden den var radio-friendly. Vi tenkte også at «The Idiot» måtte åpne plata, så det ble litt sånn «Hei, her er Gluecifer, vi er tilbake, slapp av, vi har ikke mistet det liksom.» Men jeg har noen ganger tenkt at «The Score» kunne åpnet plata – den er jo ganske majestetisk og kul. Det riffet var egentlig mye mer komplisert, men så ble det ta vekk det, ta vekk det, ta vekk det, ta vekk det, og til slutt så var det bare tung knepping. Og da husker jeg at Johnny sa bare, herregud, det er så jævla kult. Det er jo ingen band som tør å gjøre sånt lenger. Bare liksom mose på i en chord. Så det var det. Vi er alle ganske store fans av gammal Monster Magnet, særlig «Powertrip» fra 1998, en av de aller kuleste rockeplatene fra den tiden. Og vi har jo vært på turné med dem og sånt. Jeg har alltid hatt lyst til å lage en litt sånn Monster Magnet-aktig låt, og «The Score» er vel litt i det greiene. Og teksten er også i samme landet, han skrev jo litt halvsykedeliske tekster som er litt breial. Det var veldig gøy å skrive denne teksten, som er ganske breial.
– «Pharmacity» er den om Oslo?
– Jeg drev og parkerte i et parkeringshus nede i Kristian Krogs gate. Da jeg begynte å gå ut i Oslo på begynnelsen av 90-tallet var det en del strøk i Oslo som var litt fillete og mørke. Det var en by som var helt annerledes enn i dag. Torggata, som i dag er superhip, var den gang en mørk gate. Også Storgata. Det er en film «Døden på Oslo S» som er et ganske godt bilde fra den tida. Det var masse junkies og sånn. Nå er Oslo blitt ganske straight, men den gatestubben ved det parkeringshuset er det fortsatt mye rare folk. Så når jeg parkerte der og gikk en trapp for å komme ut, så lå det sprøyter, aluminiumsfolie som folk hadde røyka heroin på, pilleglass, noen dassruller, noen bleier, det var liksom alt mulig sånn der. Og jeg skjønte at her er det en del folk som lever et helt annet liv. Jeg synes det var litt fascinerende. Den mørke sida av Oslo. Da ble dette til en tekst nesten som i en scene, en filmaktig tekst. Når låten kommer med den koringa ble det litt sånn The Cult-vibber, også et band som vi digga på 80-tallet. Vokalisten Ian Astbury har en litt sånn dramatisk måte å synge på, som er kul. Så da prøvde vi å lage en litt Cult-aktig låt, som jeg synes vi lykkes med.
– «1996» er skikkelig boogie?
– 1996 er skikkelig sånn pønkboogie, jeg elsker jo boogie og 50-tallsrock og sånn. Den har et litt sånn garasjerockaktig riff. Den minner en del om sånn pønkete garasjerock som vi hørte på den tida. Teksten er akkurat som Arne levde da vi ble kjent midten på 90-tallet. Tida var nok mer sånn 1994, men så hadde vi allerede skrevet en låt som heter «1994» og Hellacopters har en som heter «1995», så jeg tenkte ta et år til og kalle den for «1996». Først het låten «Broke» eller noe, men det låt litt deppa – så da lagde jeg den litt morsommere.
– «Made in the Morning», der får jeg litt sånn gammel AC/DC-følelse?
– Ja, skal man lage sånn musikk er det to band man må høre mye på. Det ene er Beatles, de er mestre på å arrangere låter. Når kommer til refrenger, så er har Beatles en oppskrift som er helt sjuk. Det er det ene. Det er bare alltid bra, sånn her referanse. Det er ikke sånn. Selve låten, men bare hvordan skruer du sammen en bra låt som er fengende. Og det andre er AC/DC selvfølgelig, de har så peil på å bygge opp låter. Så jeg hørte mye på den «Powerage» skiva, som kanskje er min favorittskive – de låt så bra da. Det låter jo svært, men det skjer ganske lite. Det er faktisk ganske undervurdert hvor bra laget det er. Det er så kirurgisk, de spiller egentlig ganske lite, men det låter kult. Det var før Angus var overalt, ganske disiplinert på denne skiva. Og resten av bandet og rytmeseksjonen. Så var vi liksom – klarer vi å dra av dette? For det er jo litt sånn gutsy og bevege seg inn i det der. Det er jo ingen band som er så bra som AC/DC, men jeg synes vi landa ganske bra.
– «Mind Control» – ikke noe politiske overtoner her?
– Nei, det er fascinerende hvor mye folk stresser med å finne roen. Mediene flommer over av tips på hvordan man kan finne roen. Så handler om en type som er desperat etter å finne roen. Han prøver alt mulig rart, flytter ut i skogen og slutter å se nyheter. Jeg synes det er litt komisk alt det der. Og så er jo den låten ganske monoton. Det er bare ett rift som durer og går. Ganske tungt, tøft riff egentlig. Så når vi spilte i øvingslokale, så var det bare sånn at man aldri kunne slutte å spille det riffet. Det var det som låt så kult. Låten er en liten hyllest til bandet Dr. Feelgood og den fantastiske gitaristen Wilko Johnson. Plata «Down by the Jetty» er vi store fan av.
– «Another Night, Another City», fengende om turnélivet?
– Helt riktig og preget av den gleden vi har av å spille sammen igjen. Gleden av å spille i et band og spille rock. Det var en veldig stor del av livet, og så gikk bandet i oppløsning. Da ble jo den gjengen også oppløst, og nå er vi litt tilbake med det. En slags begeistring over å være en sånn enhet. Det er en spesiell følelse å være del av et band når det funker. En unik form for vennskap. Vi lurte på om låten ble litt for soft og melodisk for oss, men det var ganske mange som digget låten og ble som aldri ble helt ferdig med refrenget. Så vi tenkte, vi hiver den på. Vi prøvde kanskje denne gangen å skrive låter som er mer bygd opp rundt vokal og refrenger. Vi har vært veldig riffbasert med skrikende vokal på toppen. Dette var nok litt nytt for oss, og ikke helt enkelt å skrive et bra refreng.
– «On The Wire»
– Det var nok en låt som kunne blitt mye forskjellig, men vi hadde det utrolig tunge bassriffet. Det var så tøft, men fikk ikke helt til å lage en låt av det, men til slutt så ble den sånn. Det er kanskje den «odde» låten på plata, typisk avslutningslåt vil jeg si, som bare skiller seg litt ut fra de andre. Og den inneholder litt «kjafsete» ting med synther og masse effekter som gjør den ganske mørk. Arne pleier å si at man får filmfølelse av den låten, så det er vel kanskje det vi har prøvd å lage.
– Dere skal ut å spille nå, blir det mange nye låter?
– Ja, vi skal varme opp i Sverige og det blir artig å komme ut og spille igjen. Vi skal spille mange nye låter, selv om det sikkert er noen som ikke liker det. Men nå har vi spilt inn en ny skive som vi synes er bra og gjør det vi er hypp på. Vi er litt kresne på hvor vi spiller, men vi tror det blir veldig bra. Det blir Sverige, Spania, Tyskland og vi gleder oss til å spille i Oslo igjen. Til sommeren blir det noen festivaler så får vi se litt. Det ligger vel i kortene at vi skal spille mer i Norge, men er ikke vi som bestemmer det. Vi er litt spent på hvordan skiva blir mottatt, men håper å bli invitert til mange steder for å spille. Dette er en bonus for oss i livet og vi synes det er utrolig gøy å spille. Heldigvis er konsertscenene i Oslo og andre byer fortsatt levende. Det er artig å se hvor mye forskjellige typer som går på konserter og du har folk i alderen 18-70 år.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2026