Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Kjell Roger Solstad
Livefoto: Arne Hauge
– Du har et nytt album ute, noe vi kommer tilbake til, men det er en litt spesiell del av turneen du er ute på akkurat nå, så vi må prate litt om det først.
– Det stemmer, og som du kanskje er klar over, var denne turneen egentlig i fjor, men deler av den ble kansellert på grunn av hendelser utenfor min kontroll, så noen av konsertene ble flyttet til nå. Turneen i år startet for rundt fem uker siden, med en helt annen setliste enn det dere får i Norge denne gangen, men vi turnerte så mye med denne setlista at den fremdeles ligger i muskelminnet vårt. Setlista vi turnerer med ellers er på over to timer med låter fra karrieren min, og jeg skulle veldig gjerne ha spilt den for mine norske fans også.
– Tenkte du egentlig å gi oss det samme showet som resten av turneen?
– 100%. Jeg vet jo at svært mange kjøpte billettene til det som var Deep Purple-showet, men jeg vil tro at sikkert halvparten av publikum tenker at de heller ville høre alle de andre låtene som jeg gjør på resten av turneen. Jeg liker å tro at jeg er mann for mitt ord, og ettersom så mange hadde kjøpt billetter til Deep Purple og «Burn»-feiringa, ville jeg hedre den avtalen jeg gjorde da billetten ble lagt ut, og gjøre showet som opprinnelig var satt opp. Jeg er glad for at du stilte akkurat dette spørsmålet, for da får jeg forklart hvorfor jeg gjør «Burn»-showet, og ikke den nye turneen, fordi det er viktig for meg å forklare hvorfor det blir som det blir. Jeg står for det jeg sier nå. Før i tiden … ikke akkurat.
– Akkurat det skal vi komme tilbake til. Er det noen sjanse for at du kommer tilbake med «Chosen»-turneen ved en senere anledning? Hvor lang blir turneen?
– Den avsluttes for året i Sør-Amerika i november, før vi fortsetter i USA i to måneder i perioden mars-mai. Deretter blir det litt fri, og da er det mulig at vi tar en runde, men da blir det nok Oslo i tilfelle.
– Begge konsertene i Norge er utsolgt denne gangen, og det blir det nok om du kommer tilbake med «Chosen»-konserten.
– Jeg har vært i Norge mange ganger, og det er alltid veldig hyggelig å komme hit.
– Hvordan forbereder du deg for en turné?
– Jeg har skrevet rundt 400 låter, så det går en del tid med på å finne ut hvilke låter jeg skal ha med. Det var litt enklere med «Burn»-turneen sånn sett, men på andre turneer er det mer jobb med å plukke låter, både for publikum, men også for min del. Alle låtene har en historie i livet mitt, og jeg har låter fra perioden før jeg ble rusfri og edru, og perioden etter. Vi snakker rundt 30 år siden det skillet nå. Det var mørke tider før det, og etter jeg ble edru, har jeg gitt ut ni album. Jeg ville vise fansen historien om Glenn Hughes, fra tenåringen i Trapeze, via Hughes/ Thrall, og alt jeg har vært med på, og de mørke årene, som jeg kaller de, er en del av den historien.
– Med ei skattkiste bestående av 400 låter må det være en monumental oppgave å velge ut låter til en to timers konsert, selv om enkelte låter er selvsagte.
– Dette er viktig. Jeg valgte denne setlista for meg, for jeg føler meg forynget når jeg synger disse låtene, og jeg tror publikum kommer til å føle det. De kommer til å se at jeg er lykkelig og svært emosjonell.
– Jeg tenkte på det da jeg skrev anmeldelsen etter «Burn»-konserten i Oslo for to år siden, at du var kun noen få uker unna å fylle 72 år, og nå er du her, og har fylt 74. Da vi kom hit i dag, var dere i gang med lydsjekken, og du når fremdeles de høye tonene du gjorde for så mange år siden. Kroppen forandrer seg når man blir eldre, og som musiker blir det veldig tydelig, og spesielt som vokalist. Du har fremdeles rekkevidden til Glenn Hughes. Hvordan er det mulig?
– La oss prate litt om det.
– Ja, la oss det!
– For alle de årene siden, delte David (Coverdale) og jeg på vokalen i Deep Purple. Robert Plant er en venn av meg, og vi pratet om dette, om hvordan vi endrer på måten vi synger på. Den gangen var det mye løping rundt på scenen, mye bevegelse, og det medførte mye pusting. Kona mi sa det til meg; ´Glenn, det er fint at du beveger deg oppe på scenen, men du må huske på at det er stemmen din folk vil høre. Du kan bare stå der og synge, og de kommer til å kose ræva av seg.´ Og hun har helt rett, så de siste femten årene han jeg jobbet mye med yoga-teknikk og pusting. Jeg har enorme lunger, og har svært stor kapasitet på å holde de lange tonene, og det kan jeg takke pusteteknikken for. Derfor har jeg mye bedre lungekapasitet i dag enn for 30 år siden.
– Hvor mye varmer du opp?
– Hele dagen. Jeg starter allerede etter frokost, og holder på gjennom hele dagen. Det er derfor, du kommer til å se det fra første tone når vi kommer på scenen i kveld; da er det ´go!´
– Jeg tror faktisk jeg skrev det i anmeldelsen min sist; at det første Hughes-skriket kom etter få sekunder.
– Haha! Det stemmer vel bra det.
– Akkurat det imponerer meg, at du er i stand til dette i en alder av 74 år. Jeg vet ikke om noen andre som fikser det.
– Jeg skal si deg noe, og dette er viktig! Om jeg er ren og edru, noe du vet jeg er, og jeg er lykkelig; da tar stemmen min vare på seg selv. Stemmen følger mitt indre. Folk som ikke kan synge, gjør ting på feil måte. De drikker for mye, røyker for mye, og er oppe for sent på kveldene. Nå høres jeg ut som en politimann, men det er jeg ikke, jeg bare vet hva som skal til.
– Det skulle man tro, du har tross alt vært på begge sidene.
– Nettopp! Jeg er én av de heldige. Folk har kalt meg ´the last man standing´, og jeg kommer nok til å være den siste Deep Purple-vokalisten som fremdeles synger. Ian (Gillan) er noen år eldre enn meg, så jeg tror nok jeg holder på lengre enn ham.
– Når du nå nevner Ian. Hva skjedde under Rock And Roll Hall Of Fame?
– Ok, hør her. Vi ble nominerte til RARHOF, og David ringte meg, og vi pratet om hva vi eventuelt skulle synge. Kanskje ville HOF ha oss til å synge, men la oss bare si at noen i Deep Purple-familien ikke ville ha David og meg til å synge. Jeg trakk meg tilbake, mens David sto på barrikadene og sa: ´Jeg skal ta en prat med Gillan!´ Jeg har all mulig respekt for Ian for det han har oppnådd med Deep Purple, men han har aldri anerkjent det David og jeg gjorde i bandet mens han var ute. Jeg møtte ham mange ganger på 80- og 90-tallet, men han kom meg aldri i møte.
– Det er trist å høre, for dere er viktige brikker i bandets historie.
– Han forsto ikke hvorfor David og jeg ble inkludert i nominasjonen, men komiteen forklarte ham at David og jeg var viktig for bandets videre suksess, og at uten oss kunne det ha gått riktig ille. «Burn» ble jo et enormt album for bandet. Jeg bærer ikke nag til noen, og jeg er på et godt sted i livet nå, og for David og meg ble HOF-kvelden veldig trivelig. Vi koste oss med konene våre. Det var mye latter og glede den kvelden. Og la meg si dette; av alle som ble innlemmet den kvelden, så ba Hall Of Fame meg om å bli ambassadør. Band som Chicago og Cheap Trick ble også innlemmet, men de ba meg om å bli ambassadør. Kanskje var det fordi jeg ikke ble irritert over Gillans oppførsel, jeg vet ikke, men jeg tok ikke noe av det til meg, men lot det gå. Jeg vil ikke sitte og se tilbake og angre på ting jeg kunne ha gjort annerledes. Jeg har gjort mine feil her i livet, og jeg har lært av de feilene. Nå vil jeg være den Glenn Hughes som ser framover, og ikke angrer på uttalelser gjort i affekt.
– Det er ikke ofte redaktøren legger seg opp i intervjuene mine, men denne gangen ba han meg spørre deg om du husker konserten du gjorde på den lille klubben Elm Street i Oslo i 1993?
– Det gjør jeg, fordi Ian Paice og Roger Glover var der. (De kom rett fra egen konsert i Spektrum, og satt bak miksepulten med Hughes sto på et scenen med tre Europe-medlemmer i backingbandet sitt! Red. anm.) Jeg husker det på grunn av det. Og på den tida var egentlig alt i orden, men den kvelden var siste gang noe sånt skjedde. Hør her; å være i Deep Purple er ikke enkelt! Ikke for noen! Spør hvem som helst som har spilt eller spiller i det bandet. Nick Simper, Rod Evans, Joe Lynn Turner, kompisen min, Joe Satriani… de vil alle bekrefte det. Blackmore… gaaaal mann!
– Jeg oppdaget Deep Purple da min eldre bror kom hjem med «California Jam» på VHS. Jeg var sikkert ikke mer enn 7-8 år, og jeg husker jeg tenkte: ‘Stakkars mann’ om Coverdale da du begynte å synge på «Burn». Jeg sier vel egentlig det fremdeles når jeg prater om den konserten med folk.
– Virkelig? Haha, så moro! Vet du, da vi spilte live, hadde ikke David lov til å snakke mellom låtene, det ville Richie at jeg skulle gjøre. Han ville ha meg til å introdusere låtene.
– Sikkert fordi du hadde mer sceneerfaring enn David?
– Nettopp. De ville ha en med erfaring. Jeg er veldig glad i David, det vil jeg si!
– Det ser vi. Og du snakker alltid veldig pent om Trapeze.
– Jeg elsker det bandet! Det er det beste bandet i verden!
– Du har uttalt at du ønsker at du aldri forlot de. Hva tror du ville ha skjedd om du ikke sluttet?
– Det er viktig at folk vet dette; Trapeze konstant i USA i tre år, og bygget opp et publikum. Da vi startet spilte vi kanskje for tre personer, mens da jeg sluttet i 1973, spilte vi foran 10 000. Da jeg sa farvel til bandet, visste jeg dypt inne at jeg hadde valgt feil. Du er for ung til å huske dette, men jeg var på høyden i 1973.
– Jeg er faktisk født i 1973.
– Ikke sant. Da kan faren din fortelle deg om det, haha! Vi var på vei til å lykkes skikkelig den gangen, og John Bonham ønsket å produsere den neste Trapeze-skiva, og vi ville ha blitt signert på Swan Song (plateselskap lansert av Led Zeppelin i 1974, journ. anm.), så jeg tok feil beslutning, rett og slett. Men jeg sier ikke noe negativt om Deep Purple i så måte.
– Føles det ille i dag, at du faktisk sluttet?
– Ja. De gråt. Jeg forlot jo familien min. Sannheten min. Jeg forlot familien min for å bli med i Deep Purple, som ikke er som familie. De ser ut som familie, men det er ikke sannheten i det hele tatt. Jon Lord var veldig hyggelig. Jeg bodde sammen med Paice i seks måneder, og vi pratet ikke noe særlig med hverandre, faktisk. Trapeze er det beste bandet jeg har vært med i, og jeg har vært med i en del band.
– Vi må innom «Chosen»-plata litt igjen, for det er jo den egentlige grunnen til at du er på turné nå. (Skiva er anmeldt her!) Sist gang vi pratet med deg, sa du at du muligens ville gi ut noe nytt, men kun om du følte du hadde det i deg. Nå er plata her, hvordan føltes det å slippe den?
– Faktum er at jeg var bundet til en kontrakt med Frontiers som jeg måtte fullføre. Dette er en god historie. Det er ikke mange som vet dette. Frontiers tilbød oss en god avtale på to skiver da jeg spilte i California Breed. To album. Jeg signerte kontrakten, mens Jason (Bonham, trommer) og Andrew (Watt, gitar) signerte ikke, så da sto jeg igjen, mens Jason slutta, og Andrew, vel, vi klaffa liksom ikke helt, så da sto jeg igjen da, med en kontrakt som måtte innfris, og «Chosen» er den innfrielsen. Enten ga jeg ut plata, ellers kom Frontiers til å saksøke meg. Der har du en historie!
– Det kan du trygt si! Det høres ikke ut som at du kommer til å jobbe med dem flere ganger.
– Absolutt ikke! Egentlig tror jeg ikke at jeg kommer til å signere noen platekontrakter igjen. Jeg kommer i hvert fall ikke til å gi ut noen flere hardrock-album, så mye kan jeg si. La meg si dette, for å forklare; hardrock som sjanger er i ferd med å dø. Folk kjøper ikke fysisk musikk lengre, og jeg vil egentlig ikke ha musikken min på Spotify. Jeg vil ikke være med på det lengre, så om jeg spiller inn noe nytt nå, blir det akustisk, eterisk og sjelfullt.
– Så mye soul som du har i deg, er det garantert noe jeg ville ha hørt på.
– Jeg orker ikke å konkurrere med høye gitarer lengre, så kommer det noe nytt nå, blir det en ren Glenn. Akustiske gitarer og så videre. Men jeg kommer ikke til å slutte å lage musikk; det ligger ikke for meg. Økonomisk har jeg ingen behov, sånn sett kunne jeg ha sluttet i dag, men jeg ønsker ikke å slutte. Kona mi sier det også. Vi ser ofte at folk som slutter med det de brenner for, de setter seg ned, visner, og dør. Det ønsker ikke jeg.
– Det er jo min generasjon utrolig takknemlige for. Vi har jo vokst opp med dere, og artister som dere kommer aldri igjen. Hvor mange artister har karrierer som strekker seg over flere tiår? Jeg ser ikke for meg at vi får flere Glenn Hughes, Deep Purple, Rolling Stones eller AC/DC.
– Det tror jeg du har helt rett i. Husk at jeg kommer fra 70-tallet. Jeg så starten på Queen, Zeppelin, Purple, The Who og Stones, Genesis, Yes og Pink Floyd. Vi ser ikke dette lengre. De blir som døgnfluer i forhold. Jeg lager ikke Deep Purple-musikk lengre. Jeg utvikler meg hele tiden, i måten jeg skriver på… Jeg tenker aldri at jeg burde ha laget et album i samme gata som «Burn». Det vil aldri skje. Jeg jobber jo på en annen måte fra år til år nå; jeg må tilpasse turneringa en del. Før turnerte jeg åtte måneder i året, mens i år blir det fem måneder. Til neste år blir det kanskje tre. Jeg må ta flere pauser nå enn tidligere, for jeg ønsker å gi absolutt alt på konsertene. Reisinga koster mye for kroppen for folk på min alder. De som sier noe annet lyver. Så enkelt er det. Når du ser meg synge i kveld, forhåpentligvis ser du en mann med ungdommen intakt på scenen. Det er det folk kommer for å se.
– Ut fra det vi hørte på lydsjekken vil nok det være tilfelle. Et kjapt spørsmål før vi avslutter; jeg har latt meg fortelle at du ga Geezer Butler Rickenbacker-bassen
– Haha, det stemmer. Jeg var i Birmingham i 1976 og øvde til det jeg trodde skulle være det første Glenn Hughes-bandet, og ga den til ham. Da Dio gikk bort, møtte jeg Geezer hjemme hos Ronnie, og jeg spurte ham; «Terry, er det muligheter for at jeg kan få kjøpe tilbake bassen du fikk?» Han svarte med den tykke aksenten sin; ´I don´t sell me basses, but you can come and look at it if you like´. Haha! Og han var helt alvorlig da han sa det. ´It´s in me bedroom on a stand.´
– Det var jo litt trist.
– Jeg skjønner ham jo. Og vi er gode venner.
– Men å selge deg bassen, det ville han ikke.
– Nei, og han mente det, men det gjorde jo jeg også, men ingen sure miner, altså.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2025
