Frontiers
Hva kan man så forvente av stemmeprakt fra en herre midtveis i 70-årene? Som regel er kvaliteten ganske forringet, men Glenn Hughes er som god vin å regne, han leverer fremdeles på svært høyt nivå. Jeg har fremdeles ikke kommet meg over sjokket over stemmen hans fra konserten på Vulkan i Oslo i fjor sommer. Men hva så med ny musikk? Vi vet jo at han har levert gode låter også de siste årene, og heldigvis er det mer mat igjen til “Chosen”, som altså slippes i dag. Allerede fra start, på “Voice In My Head” trøkkes det til. Hughes´ rå basslyd kombinert med Søren Andersens twangy gitarlyd er virkelig et lydbilde som fenger øret, noe som bekreftes på påfølgende låt “My Alibi”. Hughes´ teft for melodi og tekst er som forventet i toppsjiktet, og få leverer tekstene med den innlevelsen han gjør. Den velkjente, nasale stemmen passer musikken som hånd i hanske, og har fremdeles ikke mistet effekten den har på meg. Hva er denne mannen lagd av??
Ok, så stemmen er fremdeles intakt, og låtskrivinga er på plass. Hva så med energien? Joda, det trøkkes bra til, og der må trommis Ash Sheehan få sin del av æren. Akkurat passe bakpå, og groovy så det holder. Ingen fiksfakserier, bare dønn ærlig groove med lekne fills der det kreves. Riffene er tidvis blytunge, som for eksempel “In The Golden” og “The Lost Parade”. Seigt og tungt, akkurat slik vi vet Hughes er i stand til. Åpningsriffet på “Hot Damn Thing” minner som snøggast litt om Deep Purples “Woman From Tokyo”, og smilebåndet trekkes litt oppover. Platas eneste ballade kommer som nest siste nummer, i form av nydelige “Come And Go”, før tempoet dras opp igjen på “Into The Fade”.
Det er altså lite som tyder på at Glenn Hughes eldes på samme måte som oss vanlige dødelige, for dette er bare så satans overbevisende! La meg bare avslutte med å si dette; om du får anledning til å oppleve Hughes og bandet live på denne turneen, bør du virkelig gjøre en innsats for å få til det!
4,5/6 | Jan Egil Øverkil
Utgivelsesdato 5. september 2025