Imaginary Friend Records
Etter sigende tinger albumet rudimenter som griper flere år tilbake i tid, hvilket overdrar materialet smak av kunstnerisk summering. Vikens eklatante tonedialektikk og lydlandskapsestetikk står i sedvanlig relieff idet platestiften treffer «Mundane Morning». Det melodisk utsøkte åpningskuttet kombinerer akustisk og elektronisk instrumentering med gratie, i elegante dur/moll-transposisjoner, gitt dramaturgisk form. Stykkets perkussive aksentuering, og smarte omgang med mellotron, overdrar tilskyndende kvaliteter i et frodig mellomværende av sommersvermeri og høstmelankoli, hvilket er blitt noe av et Viken-særdrag. Ingen vil bestride komposisjonens opphavsmann under dens forrykende crescendo. «Mundane Morning» glir sømløst over i «Nothing To Forgive Nothing To Forget», hvis pop-hymnologiske sangvers imøtegås av elegiske gitar-figurer som erstatter tradisjonelt tenkte, verbaliserte refrenger. Elektronisk, stemningsgrunnet ornamentikk nedfelles såpass kløktig at alt av stratosfæriske synthesizer-arpeggioer internaliseres den kompositoriske dimensjon. Vikens skyld til Jean-Michel Jarre, Vangelis og Klaus Schulze, samt Pink Floyd og Mogwai, ligger i dagen, uten at verken Soups sensasjonelle «Visions» eller Giantsky-platene fremstår det minste derivative.
«Limerence»s intonasjonsakkord deler klangverdier med Black Sabbaths «Spiral Architect» og Siri Nilsens «Stille Vann», for å fremme to vektige eksempler, men tråkker totalt egne stier, i glimrende vokalduett med Myrtoula Røe. De eteriske fiolin-passasjene, eksekvert ved Tuva Halse og Jonas Viken, skriker nærmest etter poetiske filmbilder, og opererer ikke milevidt unna Henryk Góreckis breddegrader. Lyrisk melankolske «All The Rage» danner en slags autonom epilog til «Limerence», hvis piano-figurer og vokalharmonikk sublimerer idéen om gjestmild og humanistisk kunst-lamentasjon.
Albumets B-side påbegynner pop-opportunistisk med «Reveries Of Gold», innen det instrumentale fyrverkeriet «Fleeting Glimpse» gjør skolebok i kunsten å tilvirke moderne, kinematografisk postrock. Stykket preluderer i snerten jazz-lounge-modus, men bygger dernest opp til hemningsløst ostinat i slektskap med utgangen av Soups uforlignelige «Burning Bridges», før tredje avsnitt antar en slags 70-tallsinitiert jam-form, anført av synthesizere. Fragmentarisk og abstrus? Definitivt. Men ikke mindre fornøyelig.
«III» stiller ingenlunde svakere enn de to forløperne, men formår kunststykket å være sitt eget verk i en større kontekst, uten å ty til selvpastisj.
Til sist må man gjøre oppmerksom på prosjektets ledsager-album, «The Further We Go The Deeper It Gets», som rommer 7 låter, utstedes selvstendig, og faller stilistisk tett opptil hovedpostene i trilogien.
5/6 | Geir Venom Larzen
Utgivelsesdato: 2. oktober 2026