Tekst: Geir Amundsen
Foto: Mikael Eriksson
Livefotos: Johannes Andersen
– God morgen og takk for sist!
– Takk for sist, ja. Det var vel for tre år siden, backstage på Oslo Spektrum. Det intervjuet vi gjorde da gikk visstnok viralt i diverse Ghost fan groups, for da snakket vi en del om bruk om mobiltelefoner på konserter og eventuelle restriksjoner på det. (Les det her!) Da mente du at det var for komplisert å innføre et slikt krav til publikum – men det er akkurat det som skal skje når Ghost starter sin turné i Manchester om en måned.
– Ja, det var nok ikke for at jeg ikke ville gjøre det tidligere, men for at det føltes som et for stort steg å ta der og da. Men det kom til et punkt hvor jeg følte at hvis vi ikke gjorde det, så hadde jeg ikke lyst til å fortsette å gjøre dette. Så derifra var det egentlig en øvelse i hvordan det skulle gå til rent praktisk. Og våre partnere på turneen må også få godkjenne om de orker å ha det på den måten. Kort og godt: Kommer folk til å kjøpe billetter til konsertene selv om vi innfører et mobilforbud? Så ble det gjort en markedsundersøkelse, og svaret på spørsmålet ble: «Ja, det tror vi.» Flott, da kjører vi!
– Glimrende! Personlig er jeg veldig glad for det, mobilbruken på konserter har blitt stadig verre.
– Ja, enig. Jeg tror at folk kommer til å bli veldig glade for denne beslutningen, til slutt.
– Du må ha hatt det særdeles hektisk siden Ghost avsluttet sin «Impera»-turné i oktober 2023. Ikke bare har du vært svært involvert i konsertfilmen «Rite Here Rite Now» som hadde kinopremiere i juni 2024, og ble sluppet på DVD/BluRay/4K før jul – du har også rukket å skrive å spille inn en helt ny skive, «Skeleta» med ti nye låter.
– Ja, jeg har egentlig jobbet uten stans døgnet rundt siden vi avsluttet den forrige turneen, mer eller mindre. Men det er jo grenser for hvor lenge man orker det. Jeg var veldig involvert i miks og klipp av «Rite Here». Fra vi spilte inn konsertdelen av filmen, til vi skulle spille inn det andre aspektet, så ble vi nødt til å klippe konserten først. Og det tok nok et par måneder, hvor vi gikk gjennom sekund for sekund av hele settet, for det skulle være ferdig før innstikkscenene, for vi var nødt til å vite hvor lang hver av innstikkscenene skulle bli, og hvor de begynte og sluttet for at alt skulle stemme. Og når vi hadde filmet innstikkscenene og alt skulle klippes sammen, så skjedde alt simultant med at jeg lagde en ny skive. Og det kommer jeg aldri igjen til å gjøre i hele mitt liv. Det var jævlig slitsomt.
– Ble den lagd på samme måte som «Impera», med bare deg og en lydtekniker og en trommis?
– Ja, nesten. Det var akkurat de samme samarbeidspartnere på denne skiva. Fredrik fra Opeth var med og spilte inn noen gitarsoloer. Jeg har Vincent Pontare og Max Grahn som jeg samarbeider med på ulike låter, og så spilte vi inn den på Atlantis Studio i Stockholm. (Legendarisk studio som har blitt brukt av alt og alle fra ABBA og Roxette via Green Day, Kent og Lenny Kravitz til Opeth og Entombed.) Innspillingen minte ganske mye om «Impera». Vi spilte den inn i samme periode, altså på forsommeren, så ja, det er mange likhetstrekk.
– Du har alltid klar en tematikk før du begynner på en ny skive, og der «Impera» handlet om imperiers fødsel og fall, så er «Skeleta» mer personlig.
– Når jeg sier at den nye skiva er mer personlig, så betyr ikke det at de foregående skivene ikke er det. «Impera» var mer en skive som rettet lyset mer mot ytre faktorer, som selvsagt påvirker det indre. Det finnes jo en klang mellom det indre og det ytre, alt henger sammen. Men jeg følte at etter «Impera» fantes det ikke noe behov for å gjøre en «Impera II», jeg ville lage en skive som mer tok for seg de indre og tydeligere core issues. Og det føltes inspirerende å lage en skive der én låt handler om hat, og én handler om kjærlighet, og én handler om lyst, og én om redsel og én om aksept.
– Nå fikk jeg først tilgang på «Skeleta» i går og har bare fått hørt den et par ganger, men den er utvilsomt den mest melodiske og mest tilgjengelige Ghost-skiva hittil, uten komplekse låter som «Twenties» eller hardere låter som «Mummy Dust» eller «From The Pinnacle to The Pit». Var det et bevisst valg, eller var det bare slik det ble?
– Nei, det ble nok bare slik, faktisk. Når man begynner å skrive en skive… Jeg har aldri begynt å skrive en skive uten å ha noe på forhånd. Jeg begynner aldri på et tomt, hvitt papir. Når jeg føler at det er på tide å begynne å sette sammen noe, så tar jeg en titt på hva jeg allerede har liggende som kan brukes. Og da hadde jeg allerede «Di Profundis Borealis» og «Satanized», og deler og biter av flere andre låter hadde jeg allerede fra før, i en form som gir en indikasjon på deler av innholdet. Om en skive med ti låter er 100 %, og du har tre låter, da har man allerede 30 % av skiva i boks. Og da gjelder det å tenke ut: ‘Hva trengs før og etter disse tre låtene? Hvor skal man plassere disse?’ Det er som å plassere scenene i en film dramaturgisk. Da får man forsøke å fill in the blanks. Og så når man har skrevet tre-fire låter til, så innser man kanskje at ‘Oj, nå ble det veldig seigt her, så da må jeg inn med noe som går litt raskere. Eller nå ble det for mange raske låter, jeg må inn med noe som nøytraliserer og utjevner helheten.’ Det er som å servere en ti-retters meny. Man kan ikke bare servere fisk og pannekaker, man må by på litt reker og litt grønnsaker for å få et helhetlig måltid.
– Siden «Impera» har verden tatt en ny vending, det har blitt en mørkere og farligere verden. Har det påvirket musikken eller tekstene på noen måte?
– Både ja og nei. Jeg visste allerede at denne nye skiven ikke skulle være så direkte reflekterende over kontemporære forgjengelige ting. Og med forgjengelig mener jeg egentlig at det er noe som er foranderlig. Ingenting varer evig. Ingen leder kommer til å bli den evige leder for alltid. Tvert imot, jo mer de skriker på den måten, jo større sjanse er det for at de dør en gadaffisk død. Heldigvis! Jeg kjente at denne skiva er noe som skal akkompagnere oss, eller de som er interesserte, og da ville jeg skape en frisone hvor man kan helbredes som forberedelse til resten av livet som du kommer til å leve etter at disse maktfigurene er borte. For det kommer de til å bli. Med mindre du ligger for døden allerede, så er det en stor sjanse til at du kommer til å få overvære slutten på dette. Det som skjer akkurat nå, er jo forbipasserende.
– Hvem er Papa Perpetua, som nå tar over for Papa Emeritus IV?
– Det vet jeg ikke. Ennå.
– Du lar ham få utvikle seg underveis på turneen?
– Ja, jeg synes vi skal la ham få vise seg frem først.
– Hva kan du fortelle om produksjonen på scenen på den kommende turneen, som kommer til Oslo i slutten av mai?
– Det kommer til å bli ganske annerledes fra hvordan vi har gjort ting tidligere. Det er et snev av innrømmelse, så klart. Jeg merket det da vi holdt på med «Rite Here Rite Now», at selv om jeg syntes at det materialet vi hadde var bra, så var filmen «Rite Here Rite Now» et resultat av hva jeg synes det skal være etter at man har klippet filmen. Jeg har klipt bort det jeg ikke ville ha med, og jeg har inkludert det som jeg vil at en Ghost-konsert skal være. Og da lærte jeg hva jeg selv følte at jeg savnet i konserten. Og det har vi korrigert nå i den nye produksjonen, slik at det er mer på linje med hvordan jeg synes at det skal være. Konserten skal gå gjennom ulike akter, kan man si. Det er en forskjell på hvordan konserten begynner og hvordan konserten slutter, og ikke bare en lineær fremførelse av låter.
– Etter Europaturneen skal du en snartur til Birmingham for å være gjest på den aller siste konserten til Black Sabbath og Ozzy Osbourne, sammen med et stjernelag av andre band og artister. Hvilket forhold har du hatt til Black Sabbath opp gjennom livet?
– Jeg har virkelig vokst opp med Black Sabbath, og fremfor alt med Ozzy-Black Sabbath. Jeg liker Dio-epoken og jeg liker Tony Martin-epoken også, men det er jo noe helt annet. Det er helt andre band og sound. Men ja, jeg er veldig påvirket av Black Sabbath. Da jeg var liten, på 80-tallet, så var den tids utgave av Black Sabbath mer i skyggen av soloartisten Ozzy Osbourne. Han var mer pop på den tiden, med store låter og hits og massive turneer, mens Sabbath var mer i bakgrunnen da. Ozzy Osbourne på 80-tallet har betydd veldig mye for meg både som låtskriver og artist, men også de gamle skivene til Black Sabbath har vært en påvirkning. Fremfor alt når de begynte å bli litt mer progga. De skivene som betyr mest for meg er «Vol 4» og «Sabotage» og «Sabbath Bloody Sabbath».
– Så hvis du skulle sette opp en kjapp Topp 5-liste med Black Sabbath-låter, hva plukker du da?
– I prinsippet blir det ingen låter fra de to første skivene. Ikke for at de er dårlige, bare for at jeg er så usigelig lei dem, jeg har hørt dem så jævlig mye. Jeg syntes Black Sabbath ble mye bedre senere. De ble mye dypere. Mye mer dybde i alt de gjorde. Ghost har spilt med Black Sabbath et par ganger før, og da fokuserte de dessverre veldig på de to første skivene, mens jeg helst vil høre låtene fra midten av 70-tallet. Så la meg si «Killing Yourself To Live», «Wheels Of Confusion”, “Sabbath Bloody Sabbath”, “Symptom Of The Universe” og “Am I Going Insane”.
– Som unge svensker flest på 80-tallet var det vel umulig å ikke bli eksponert for ABBA, noe man tydelig kan høre i enkelte Ghost-låter. Men hva med den svenske hardrocken som ble eksportert på 80-tallet? Hva har band som f.eks. Europe, Yngwie Malmsteen eller Candlemass betydd for deg? Du er vel med i den kommende dokumentaren om førstnevnte?
– Den eneste artisten av dem du nevnte nå som ikke har hatt en enorm, dyp påvirkning på meg, er nok Yngwie Malmsteen. Til og med som gitarist havnet han like utenfor, for min del. Jeg har alltid vært fokusert på låten. Jeg er opptatt av hits. Og da mener jeg at «Immortal Rites» av Morbid Angel er en hit. Jeg mener at «Pentagram» med Possessed er en hit, like mye som ABBAs «Super Trouper» er en hit. Noe som man umiddelbart dras med i på grunn av måten det er skrevet på. Jeg syntes aldri at Yngwie Malmsteens låter var helt der, selv om han spilte – og spiller – i sirkler rundt alle andre gitarister. Og da beit jeg aldri helt på, selv om jeg kan jo verdsette hans eksistens enormt. Underholdningsverdien på alt han gjør og alt han spiller og alt han sier er jo utrolig, men låtskriveriet kommer langt ned på listen hans. Det jeg har mest felles med ham – og det tror jeg mange ikke er klar over, selv om jeg har gjort det hele mitt liv – er å høre på de klassiske komponistene. Jeg har alltid hørt mye på klassisk, selv da jeg var liten. Veldig mye av mitt musikkspråk og min måte å se på hvordan man dramatisk bygger låter, kommer fra klassisk musikk. Så jeg og Yngwie har nok mange av de samme inspirasjonskildene. Så har vi Joey Tempest, som alltid har hatt en enorm evne til å skrive gode låter. Så han og Europe har vært en inspirasjon både på låtskriving og suksessmessig – det var ingen som levde i Sverige i 1986 uten å få med seg at det gikk veldig bra for Europe. Selvsagt var jeg kjempefan av Europe da jeg var gutt – men samtidig elsket jeg Roxette og ABBA.
– Da er tiden vår ute – takk for praten, så ses vi i Oslo Spektrum i slutten av mai!
– Den er god! Takk selv, vi ses!
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2025
