Independent
Både bandet og Geoff Tate som soloartist har spilt låtene fra den første «O:M»-skiva, men kun Tate har spilt plata i sin helhet, ettersom han sitter på rettighetene til det, og publikum har stilt villig vekk opp på konsertene hans på disse turneene.
Å fortsette å gi ut musikk under «O:M»-fanen er utvilsomt et forsøk fra Tate til å holde på fanskaren, men så er det dette med kvaliteten på låtene da. Det starter med kjente lydeffekter, med ordene ‘perhaps you need another shot’, ‘kill Mary’ og ‘you bastard’, og det burde jo love godt. Historien er velkjent, og ideen er jo Tates konsept, men igjen blir tomrommet etter DeGarmo tema når melodiene ikke treffer som de gjorde i 1988. Ikke at låtene er dårlige, for det er de ikke, men verken melodilinjer, riff eller hooks er gode nok til at man blir slukt inn i historien. Når vi er vante med at så vel gitarer og bass, som trommer har signaturer, som alle i originalbesetningen hadde, faller bandet på «O:M III» fullstendig anonyme.
«The Answer» lukter av fin årgang, det samme kan vi si om «The Devil’s Breath», men det løsner aldri, og når vibratoen til sjefen sjøl hinter kraftig om at stemmen ikke er som den pleide, kan man ikke la være å bli litt skuffet åkkesom. Hadde denne skiva blitt gitt ut av noen andre enn Tate, hadde ingen lagt merke til den. Nei, Geoff, det er på tide å la Nikki få hvile nå. Vær så snill.
2,5/6 | Jan Egil Øverkil
Utgivelsesdato 3. mai 2026