Season Of Mist
Deltakelsen i Eurovision Song Contest åpnet naturligvis markedet for Gåte, som ikke er dummere enn at de smir mens kufta er varm. Kontinental oppmerksomhet, samt erkjennelsen av å kunne skjære vekk innfløkte tilslag uten å underminere nerve og patos, har imidlertid gjort dagens ensemble mer likefremt og mindre progressivt. Dette leder ikke automatisk til mindre vital musikk, men jeg savner stundom Magnus Børmarks nyvinningsblikk og -vilje under avspilling av «Sigil». Unntaket legitimeres av «Aude», i heftig 7-takt. Kontradiktorisk nok borger åpningskuttet «Bergteken» for et av platas høydepunkter; denne smis, og bygger elegant, over en drone, som kulminerer i isende, non-verbalt omkved som nesten kunne vært å finne på et Bathory-album tidlig i 1990-årene. Det er effektivt og smellvakkert. All tonalakrobatikk besørges av Gunnhild Sundli, som er blitt en vokalist i verdensklasse, uavhengig av stiltilhørighet. Et forløsende crescendo, anført av hardingfele, tre og et halvt minutt ut i låten, syner bandets eiendommelige anlegg. Den kvalitative differansen mellom Gåte og eksempelvis Wardruna står å lese i førstnevntes tonalsubstans, instrumenteringssynergi og autonome arrangementsløsninger.
Singelen «Sannsiger», i duett med Maria Franz (Heilung), drar mot mørke Finnmarksvidder, men ender i overkant rudimentær, trass glimrende avslutning. Det samme gjelder ritualistiske «Nokon», som formodentlig vil appellere til nettopp Wardruna-fans. Da er symfoniske «Bod Fra Djupet» og pop-alibiet «Oskorsreia» å foretrekke. Imidlertid må vi over på B-siden for å finne stoff som måler krefter med åpningsdrønnet. Vevre, elegante «Songen», progressivt elegiske «Aude» og nådeløst inntagende «Mi Jord», hvis smektende refreng, i topp av elektronisk-elektriske vevninger, og på kanten av klisjé-stupet, fjetrer selv den mest uinntagelige kyniker.
Gåte vedblir å imponere, selv om jeg ikke helt kommer overens med bandets nyvunne dreining.
4,5/6 | Geir Venom Larzen
Utgivelsesdato: 25. september 2026