Kategorier
Live Nyheter

Future Palace + As Everything Unfolds + Luna Kills @ John Dee, Oslo

Mandag i Rockefeller-kjeller’n og trippel dose moderne metal med kvinnelige vokalister fra Finland, England og Tyskland høres vel ut som et mareritt for mange gamle rockere, men det blir en forholdsvis interessant kveld for både ungdommen og for en gammal skribent-gubbe, til tross for en litt forvirrende skuffelse.

Det spilles jovial-tempo pop-punk på anlegget. Publikumet er gjennomsnittlig ganske ungt, som forventet, og det er en stor andel jenter. Trivelig å se mange med battlevests, jeg ser til og med en fyr med Future Palace backpatch, så det er tydelig at fansen er på plass. Folk står i kø for å kjøpe mer Future Palace merch, men det ser ut som det selges noen Luna Kills -trøyer også, de fikk sikkert noen fans her i byen etter konserten på by:Larm i fjor.

Og presis klokka åtte går Luna Kills på scenen og setter i gang med “Deep Cuts”. Lyden er litt lav, men klar og fin. “We are Luna Kills, aaaall the way from Finland!”. Javel. De fortsetter med “Love U” fra albumet “Deathmatch” som kom ut i fjor. Alle i bandet jobber bra og passer godt sammen, samples er greit plassert i lydbildet, og bassgitaren er tung og tydelig. Vokalist Lotta Ruutiainen rager høyt oppe på et lite podium, og hun eier hele salen, der hun danser og dirigerer og headbanger. Vi får kveldens første lille circlepit under den brutalt elegante tredjelåta “Slay Ur Enemies”. Den nye singelen “Supervillain” virker litt hektisk og frempå urytmisk, men de roer det litt ned med “Lower”, som blir settets høydepunkt. Vokalen har en imponerende variasjon med forskjellige varianter av screams, og fyldig clean-vokal. Lotta har helt klart den største stemmen blant kveldens tre vokalister. Noe av det som er mest “nedpå” har en tendens til å drukne litt, og pitch og timing kan selvsagt finpusses noe, men talentet og innsatsen er tydelig. De avslutter med “Fever Dream” og “Leech”, og går av scenen til velfortjent applaus. 4/6

I pausen er det tydelig at salen har fylt seg opp litt, vi nærmer oss kanskje halvfullt, og folket virker å være våkne og klar for mer underholdning. Klokka er kvart på ni, og det er klart for As Everything Unfolds fra Hight Wycombe, nordvest for London. De reiser rundt med sitt tredje album “Did You Ask to Be Set Free” fra april, men er nylig blitt et bandmedlem mindre, siden keyboardist Jon Cassidy sluttet i august. Jon var etter min mening en svært viktig del av bandet, så jeg er litt spent, kanskje ikke så mye på live-situasjonen der de uansett har mye på tape, men generelt på hva tomrommet etter Jon har gjort med stemningen i gruppa, og om de klarer å opprettholde kvaliteten på neste plateproduksjon. De åpner med to låter fra sisteskiva, og det er plutselig en helt annen ting jeg bekymrer meg over. Her er det rett og slett litt vokal-krise, og jeg lurer på om den godeste Charlie Rolfe er sjuk, har monitortrøbbel, eller begge deler. Hun både bommer, dropper og justerer ned. Hun opptrer likevel imponerende profesjonelt, og får tilsynelatende justert et eller annet ute på siden av scena så det blir litt bedre fra tredje låt. De har mye ekstravokal på tape for harmonier og fylde, men hovedvokalen er komponert på en måte som nok gjør det vanskelig å få det til å låte ordentlig bra, selv på en god dag. Mange steder går det helt greit, men det er litt for mange partier gjennom hele settet der hun sliter på en slik måte at det gjør litt vondt å høre på. Jeg mistenker at hun har slitt ut stemmen sin litt i løpet av de foregående dagene på turnéen, muligens kombinert med en forkjølelse. Jaja. De gjør uansett det beste ut av situasjonen, og leverer en energisk rekke med kremlåter. Jeg forsøker å holde positiviteten oppe sammen med resten av publikum. Ofte kan problemet rett og slett også til en viss grad være at man som lytter må jobbe litt med å bli venn med live-versjoner av låter man har hørt mye på i perfeksjonerte studioversjoner, særlig når det gjelder band som fokuserer på å engasjere konsertpublikum med fysisk utagerende fremføringer. Det er bra trøkk i det instrumentale, men litt unyansert. Det er også greit med liv i salen, og de får mye applaus. Det blir spennende å følge dette bandet videre, og jeg håper de har en bedre dag neste gang de kommer på besøk. 3/6

Klokken er kvart på ti, og kveldens hovedattraksjon Future Palace fra Berlin går på scenen med “Deep Blue” og “The Shades” fra det ferske albumet “Resurgence”. Jeg hadde trodd at trioen ville forsøke å kompensere for mangelen av bassist med litt tunge elektroniske beats, men alt låter dessverre fryktelig spinkelt. Trommene er skrudd så høyt at de fyller nesten hele lydbildet, men både trommisen og gitaristen er ganske anonyme, der de for det meste henger med hodet, konsentrert over instrumentene sine. Vokalist Maria Lessing derimot, henger absolutt ikke med hodet. Hun har en ganske tynn og svak stemme, men hun bruker det hun har på en god måte, og er sånn sett kanskje kveldens dyktigste utøver. Jeg tenker at dersom jeg myser litt, så kan hun visuelt sett minne litt om en ung Doro Pesch, både med frisyre og klesstil. Maria synger og beveger seg og kommuniserer med publikum på en sympatisk og fin måte, og jeg kan skjønne litt hvorfor Future Palace er kveldens headlinere selv om jeg personlig finner musikken deres nokså uinteressant. Låta “The Echoes of Disparity” fra det forrige albumet “Distortion” har Charlie Rolfe fra As Everything Unfolds som gjestevokalist på studioversjonen, og jeg tror hun har gjestet på denne låta live tidligere på turnéen, men på denne konserten gjør Maria den alene. Kanskje nok et tegn på at Charlie ikke er helt i form? Låta blir likevel et lite høydepunkt i settet. 3/6

Tekst: Karstein Helland
Foto: Anne-Marie Forker