- – 3. mai 2026
Dag 1 – fredag
Utrolig nok var lokalet nærmest fullt da første band, STREETLIGHT fra Sveige, gikk på scenen i 14.30-tiden. Helt grei åpning med et ganske standard Frontiersband som mange synes er fint nok på skive, men klarte ikke helt å overbevise publikum og skape mange nye fans, hvis vi skal dømme etter praten i hagen etterpå. Neste band ut var finske, SHIRAZ LANE, som kan beskrives som 80-tallsinspirert hard rock. Ganske polert med sterk vokalist som fint klarte å naile de høye tonene, og fikk fin respons fra publikum.
Så var det den engelske soloartisten DAN BYRNE, fra Liverpool. Meget god vokalist og gitarist, litt mer bluesrockpreget, som gjorde mange nysgjerrige på å sjekke ut debutskiva som slippes i slutten av mai. Flere svensker var det i CREYE, som er ganske polert AOR som mange hadde sett frem til, men ble litt skuffet over den litt stasjonære fremtredenen deres som ikke helt klarte å gjenskape stemningen fra skivene, samt at vokalisten sleit voldsomt med å synge låter som det ikke var ham som sang på skive.
Egentlig skulle både House of Lords og Robin Back ha spilt denne dagen men da de meldte forfall grunnet sykdom, var en av erstatterne RUSS BALLARD. Dette hadde undertegnede gledet seg veldig til, siden dette er en artist som har et utømmelig arsenal av gromlåter, både på de to kultklassikerskivene hans fra 80-tallet, og hits han har skrevet for andre artister, som Rainbows «Since You Been Gone» og «I Surrender», Ace Frehleys «New York Groove» og Kiss` «God Gave Rock`n Roll To You», for å nevne noen. Dessverre ble dette en gedigen nedtur. Ballard har blitt 80 år gammel, og det har nå blitt tydelig. Vokalen ble stakkato snakkeroping, og både gitarsoloene og introene hans var helt ute. Og da nytter det ikke at han utelukkende spiller knallbra låter, hovedsakelig fra den selvtitulerte 1984-skiva si. Selvsagt skal man ikke forvente at en mann på 80 leverer like bra vokalt som han gjorde for 40 år siden, men når det overhodet ikke låter bra, så må det være lov å bli skuffet. Hvil deg nå, Russ – du er en fuckings legende, mann.
Det bandet som det utvilsomt var mest buzz om på forhånd, var GIANT, som ikke har spilt konserter siden 1992, med unntak av noen få låter på et privat arrangement i 2017. Og ikke minst var dette med selveste Dann Huff som sang og spilte gitar på de tre første skivene – og debuten «Last of the Runaways» og oppfølgeren «Time To Burn» er klassikere innen sjangeren. Bandet la opp i 1992, og har gitt ut tre skiver siden 2010, men da uten Dann Huff, som istedet har gjort det stort som sessionmusiker og produsent for alt og alle fra Megadeth til Celine Dion. Huff har innsett at han ikke har stemme til å synge disse låtene lenger (Hører du, Russ?), og har hanket inn et lite lykketroll ved navn Brian Cole, som gjorde en aldeles strålende jobb på vokal.
Men problemene tårnet seg opp for Giant før denne konserten. Ikke nok med at trommis David Huff måtte bli igjen i Nashville pga noe visumproblemer (Hadde han reist ut av USA, er det ikke sikkert han hadde kommet seg inn igjen, var forklaringen vi fikk høre), men tre minutter før bandet skulle gå på scenen, snublet bassist Mike Brignardello i en kabel på scene, ramlet og brakk armen og ble kjørt til sykehus i Milano. Dermed mistet Giant to av originalmedlemmene, og hadde altså ingenting felles med bandet som spilte inn sin nyeste skive «Stand And Deliver» i fjor. (Vokalisten på de to nyeste skivene, svenske Kent Hilli, var visstnok opptatt med sitt eget Perfect Plan denne helgen.) Og det førte til at Dann Huff kom på scenen rundt en halvtime forsinket (på en festival som ellers er militær presis) og forklarte situasjonen, men at de ville gjennomføre konserten uten bass istedet for å avlyse, til enorm applaus og lettelse fra publikum. Og selv om de manglet en dimensjon uten bass, så ble dette en triumf.
Setlisten hadde alt fansen kunne drømme om – syv låter fra «Last of the Runaways», fire fra «Time To Burn», tre fra «III» (det var kanskje disse som ikke satt like bra, siden de aldri ble spilt live) og en ny instrumental fra Huffs kommende soloskive. Med tanke på at denne besetningen kanskje bare har øvd i et par uker før denne konserten, så låt det ekstremt samspilt og tøft. Huff er fortsatt den fantastiske gitaristen vi husker ham som, Cole sang dritbra og resten av bandet leverte 100%. (Rytmegitarist Mark Oakley og keyboardist Larry Hall var forøvrig med på forrige turné, i 1992! Hvem kveldens trommis var, må jeg få lov til å komme tilbake til. Update: Chris McHugh heter han, og har spilt med Dann Huff på bl. a. soloskiver fra Steven Tyler, LeAnn Rimes, Kelly Clarkson og Carrie Underwoood.) For mange i publikum var det denne konserten de vil huske i mange, mange år fremover, for det var en musikkhistorisk begivenhet – første Giant-konsert i Europa siden 1992, og de færreste av oss hadde vel trodd at vi skulle få oppleve Giant på en scene igjen, og i hvert fall ikke med Dann Huff – og uten bass.
Kveldens headlinere var STARSHIP fra San Francisco, som i praksis er en fortsettelse av Jefferson Airplane. De har nesten ikke gitt ut ny musikk siden de kom sammen igjen på 90-tallet, og turnerer nå som Starship featuring Mickey Thomas. Og gud bedre for en stemmekapasitet denne 77-åringen fortsatt har! Hvilken klasseforskjell kontra enkelte artister tidligere på dagen! Imponere gjorde også hans co-vokalist Chelsee Foster, som har den utakknemlige oppgaven med å ta over etter dronningen Grace Slick – men det klarte hun med glans. Her så man også klasseforskjell i profesjonalitet med tanke på show og publikumsfrieri kontra ettermiddagsbandene. Og når de attpåtil kunne klinke til med allsanglåter som «Nothing`s Gonna Stop Us Now» og «We Built This City», så var det ekstremt god stemning inne på LiveClub.
Dag 2 – Lørdag
Lørdagen rakk vi å få med oss tre akustiske 20-minutters sett med henholdsvis Degreed, Michael Sweet og med Giant på eksklusive VIP-opptredener foran 150 priviligerte, før dørene åpnet for alle.
Første band ut, Fighter V, måtte dessverre utgå til fordel for brunch, men vi fikk med oss deler av italiensk/svenske HELL IN THE CLUB, som med sin energiske rock med sterk kvinnelige vokal fikk meget bra respons fra salen.
Neste band ut var engelske ATLANTIC, seks godt voksne herrer med musikalske røtter godt plantet i klassisk britisk rock a la Whitesnake eller FM. Deres tredje skive, 32 år etter den første, kommer i løpet av året, og låtene deres så ut til å treffe festivalens publikum godt i hjerterota. Sterk vokal og fengende refrenger trekker godt opp.
Svenskene har virkelig markert seg i sjangeren melodisk rock, og rett under markedslederne Eclips og H.e.a.t. finner vi DEGREED, som nå har gitt ut åtte skiver. Etter at de signerte for Frontiers for tre skiver sden, har de blitt merkbart mer strømlinjeformede, men det er uansett et solid band med flinke musikere i alle ledd. Bassist og vokalist Robin Ericsson får mye skryt, men vi velger å gi en ekstra shoutout til gitarist Daniel Johansson og trommis Mats Ericsson, som virkelig var on fire i kveld. LiveClub var merkbart mer romslig denne dagen kontra kvelden i forveien, hvor man sto som sild i tønne foran miksebordet – i dag kunne man lett stille seg tre meter fra scenen uten kroppskontakt, men etterhvert fikk svenskene opp temperaturen i et litt tungrodd publikum, og dro til slutt i land en knepen sliteseier. Kveldens høydepunkt? Den tostemte gitar- og keyboardsoloen på låten som muligens heter «Dead Or Alive».
Amerikanske HEAVENS EDGE vekket litt interesse blant sjangerens spesielt interesserte fans da debuten kom i 1990. De har nå kommet sammen igjen og ga ut ny skive i 2023, men et par låter med kjlisjepreget fotgjengerrock overbeviste oss om at ny inntak av fast føde måtte til for å opprettholde energinivået ut kvelden. (Grazie mille al cameriere Simone del bar Potenziale Alcolico vicino al LiveClub!!)
Så man på på fordelingen av band-tskjorter i publikum, skulle man tro at det var stockholmarna i H.E.A.T. som var kveldens headlinere. Og gud bedre, med en gang de gikk på scenen (til tonene av Glenn Freys «The Heat Is On») og dro igang med «Disaster», så var alle de fem første bandene denne dagen fullstendig glemt. Blåst bort. For dette var NEXT LEVEL SHIT, DUDE – turboen koblet inn og pur klasseforskjell på alle plan – låtmessig, energimessig, profesjonalitet, showmanship og fremføringsmessig. Den hjemvendte vokalisten Kenny Leckremo hadde store sko å fylle etter at Erik Grönwall takket for seg, men han grep sjansen med begge hender og gir absolutt alt på scenen, og han blir så rørt av mottagelsen at han må rett og slett tørke noen tårer fra øyekroken. (Og han er så lik en ung Bruce Dickinson rundt «Live After Death» at man forventer bare at han skal skrike «SCREAM FOR ME, LONG BEACH!»)
Sa jeg nylig at det var mindre folk inne på LiveClub i dag? Glem det! Plutselig var det smekkfullt, halvparten av publikum hadde bare ikke giddet å komme før det var H.e.a.t.s tur. Og de har opparbeidet seg en knallsterkt sett nå, hentet fra alle skivene – fra «Beg Beg Beg» med ett vers av «War Pigs» som en hyllest til Ozzy, via Gronwall-låter som «Rise», «Living On The Run» og avsluttende «One Shot At Redemption» var det kanonstemning i salen. Hadde aldri trodd jeg skulle si det, men svenskene la lista høyt for kveldens egentlige headlinere Night Ranger.
Men er det ett band som vet å underholde publikum, først og fremst med å utvise en utrettelig spilleglede og glise absolutt hele tiden, så er det NIGHT RANGER. Og når de åpner showet med «(You Can Still) Rock In America», så tar det helt av inne på LiveClub. Vokalist og bassist (riktignok med mye av bassen på tape) Jack Blades er i storslag, og hans høyre hånd gjennom over 40 år, Brad Gillis, har alltid vært en av bransjens mest særpregede og lett gjenkjennelige gitarister. (Hvem sin gitarsolo husker du og skiller seg mest ut på «Stars»? Nettopp.) Og dette er nok et band som har opparbeidet seg et betydelig låtarsenal opp gjennom årtiene, selv om fokuset ligger tungt plantet på de fire første utgivelsen fra 80-tallet. «Four In The Morning», «Seven Wishes», «Rumours In The Air», «The Secret Of My Success» – og til og med noen låter fra Blades’ tid i Damn Yankees, i form av «Coming Of Age», «Come Again» og så klart balladehiten «High Enough». Frontraden Blades, Gillis og Keri Kelli er konstant i bevegelse og flørter med publikum, og trommis Kelly Keagy kommer frem fra slagverket et par ganger for å synge «Goodbye», «Sentimental Street» og selvsagt «Sister Christian». Stor stas, og en pangavslutning på Dag 2 – hvem som gikk av med seieren av svenskene eller amerikanerne må jeg nok tygge på en stund til.
Dag 3 – søndag
Vi startet dagen på VIP-avdelingen også denne dagen, og fikk med oss korte akustiske konserter med helgens konferansier, australske Cassidy Paris (som overrasket med en cover av Sarayas «Love has Taken Its Toll»), med John Corabi (som vi samtidig intervjuet til neste nummer), og med tvillingbrødrene Nelson, som overrasket nøyaktig ingen med å spille både «After The Rain» og «(Can’t Live Without Your) Love and Affection».
På dette tidspunkt ble undertegnede rammet av akutt festival fatigue, lett feber og en stadig mer gjeldende søvnmangel (Memo to self: Enkeltrom neste år) og en solid timeout ble helt nødvendig. Det gikk dessverre ut over det italienske bandet IT’sALIE, det LA-baserte internasjonale AOR-bandet Transatlantic Radio, siste tilskudd og erstattere Smoking Snakes, og det svenske sleaze metal-bandet Confess, som mange av dere kanskje så som support for Eclipse på Vulkan for et par måneder siden. Vi kan by på et brillefint fotogalleri istedet for en uentusiastisk anmeldelse fra en dautrøtt og hutrende skribent.
Festivalen begynte å dra seg mot slutten, og det var tid for John Corabi & Friends, som i praksis er en liten supergruppe. I tillegg til Corabi selv (med bakgrunn fra The Dead Daisies, Mötley Crüe, The Union og The Scream) på vokal og gitar, fant vi Troy Luccketta, mest kjent fra Tesla, bak slagverket, bassisten var ex-Whitesnake Michael Devin, mens keyboardist Paul Taylor har spilt med både Alice Cooper og Winger, og sologitaristen var Jeremy Asbrock som har spilt i solobandene til både Ace Frehley og Gene Simmons. Og dette var karer som virkelig koste seg på scenen, og stadig gliste mot hverandre – alle i bandet meldte seg frivillig til denne vårens turné med sin kompis John Corabi for moro skyld, ikke for pengenes skyld, og den løsslupne stemningen smittet over på publikum. Ikke mange hadde fått satt seg inn i den nye skiva «New Day», som kom en uke tidligere og var representert med fem låter, men desto mer jubel for én låt fra hvert av Corabis overnevnte band – kanskje aller mest på «the swamp version» av Mötleys «Hooligans Holiday» og den avsluttende «Man In The Moon» fra den eneste The Scream-skiva, «Let It Scream» fra 1991, og skiva som introduserte John Corabi for verden. Og la det være sagt at dette er en av tidenes mest undervurderte debutskiver. Fin, er den. Fin!
Neste siste band ut var Nelson, nærmere bestemt tvillingbrødrene Matthew & Gunnar Nelson med band. Disse to herrene fikk mye oppmerksomhet for sitt debutalbum «After The Rain» fra 1990, men de fikk kanskje like mye oppmerksomhet for sitt lange lyse hår som for musikken sin – Kerrang! kalte dem «The Timotei Twins», og det stempelet hang nok med dem. Det sier også sitt at over halve settet deres (seks av elleve låter) var hentet fra debutskiva, og det var kanskje like greit, for det var de låtene majoriteten av publikum dro kjensel på. Og «After The Rain» og avsluttende «(Can’t Live Without Your) Love and Affection» er jo utvilsomt særdeles fengende låter. Nå skal det sies at tvillingene er noen sjarmtroll på scenen, de er dritdyktige til å få med seg folk, og spillegleden er til å ta og føle på. Det er elleve år siden forrige skive, men de kunne love at ny musikk var på vei i løpet av året.
Til slutt var de amerikanske Jesus-dyrkerne Stryper som skulle avslutte hele festivalen. Det skal ærlig innrømmes at enkelte bands image har gjort at jeg aldri har klart å svelge dem. På samme måte som jeg alltid bare har fnyst hånlig av Manowar på grunn av deres latterlige Conan-image, har jeg aldri klart å svelge Stryper på grunn av bibelpushinga deres. Og selv om mange skryter av stemmen til frontmann Michael Sweet, synes jeg at han har en enerverende nasal og skingrende vokal, i hvert fall denne helgen. Men meg om det, store deler av publikum i LiveClub så ut til å sette stor pris på låter som åpningen «Sing-Along Song», «Calling On You», «Free» og den avsluttende dobbelen med «Soldiers Under Command» og «To Hell With The Devil». Men for all del, det er et bra band, gitarist Oz Fox imponerte, profesjonelt levert på alle plan – jeg har ingenting objektivt å ta dem på. Det er bare ikke min greie, sorry.
22.45 var det hele over, og et godt slitent publikum satte kursen mot sine overnattingssteder etter en utmattende men særdeles trivelig helg i selskap med gamle og nye venner fra mange forskjellige land, en profesjonelt drevet festival med god struktur og en fantastisk bra og jovial stemning. Skal bare sove litt nå, så er jeg klar for Frontiers Rock Festival 2027.
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Roberto Villiani (Dag 1 + acoustic), Marty Moffatt (Dag 2 & 3)