Lørdag 21. mars 2026
For under ett år siden så undertegnede FM spille en festival i Italia foran 2000 fans med rungende allsang og kanonstemning i salen. Kontrasten til i kveld, på en liten klubb med 120 betalende (utsolgt) på en scene som er så liten at keyboardist Jem Davis ble plassert på gulvet foran scenen, ansikt til ansikt mot bassist Merv Goldsworthy, kunne knapt ha vært større.
Men dette var likevel en smått historisk konsert i FMs 42 år lange historie. At de har spilt på mindre steder foran færre folk siden de ble gjenforent for 20 år siden tviler jeg sterkt på. (Rekorden er antagelig i Oslo i november 1992 da de midt under grungeperioden spilte for 12-15 stykker – forbandet med kjærester + meg – på gamle Betong.) Og når de dermed spiller sin mest intime intimkonsert, kom det tilreisende fra mange land for å få dette med seg. Så godt som samtlige i lokalet var svorne fans som i hvert fall kan de to første skivene på rams, og herrene på scenen så ut til å storkose seg – glisene satt løst i samfulle 80 minutter.
Herrene skred til verket ti minutter før annonsert tid, antagelig fordi lokalet allerede var fullt og det var ingen grunn til å drøye. Åpningsdobbelen «Digging Up The Dirt» og «Killed By Love» slo an tonen og var kveldens eneste låter fra det 21. århundre, for deretter var det rett tilbake til 80-tallet for å fremføre hele debutskiva «Indiscreet» (1986) i sin helhet, fra åpningssporet «That Girl» (som Iron Maiden faktisk har covret) til den uimotståelige avslutningen «Heart Of The Matter». Vokalist og gitarist Steve Overland har blitt 65 år gammel, men både mann og stemme holder seg særdeles godt, og han er fortsatt en av de aller beste sangerne Storbritannia har kommet opp med – hans inderlige og varme stemme er helt der oppe med Paul Rodgers og David Coverdale, særlig på de mer soulpregede låtene. Og i Jim Kirkpatrick har de funnet den perfekte gitaristen til å formidle disse låtene, med det helt riktige soundet, ofte i tostemte harmonier med Overland, som faktisk er undervurdert som gitarist. Men FM virker som et veldig harmonisk band, de har nå hatt akkurat samme besetning i 18 år etter at Kirkpatrick kom inn, og trioen Overland pluss trommis Pete Jupp og Goldsworthy har vært med helt fra starten. (En Maiden-referanse til? Ok da. Både Jupp og Goldsworthy har i likhet med Bruce Dickinson og Clive Burr spilt i NWOBHM-bandet Samson på første halvdel av 80-tallet.)
Etter hele «Indiscreet», som i AOR-kretser regnes som en udødelig klassiker, var det tid for singelen «Let Love Be The Leader» fra 1987, før vi fikk servert en solid dose låter fra andreskiva «Tough It Out» fra 1989, og igjen blir man helt paff av hvordan det er mulig at ikke «Bad Luck» ble en monsterhit over hele den vestlige verden.
Det evige ekstranummerdilemmaet er jo om man skal gidde å gå av scenen når det ikke er noen backstage å trekke inn på mens publikum roper på mer, eller om man bare skal dundre på. Her ble det en mellomløsning, da Goldsworthy og Jupp gikk av scenen og ruslet ut i mengden og ble stående og se på mens Overland og Davis dro igang det som ble et av kveldens høydepunkter – den nydelige soulballaden «Closer To Heaven» fra «Aphrodisiac» (1992), en låt de sjelden spiller. Til punktum kom nok en låt som i en rettferdig verden hadde vært en kjempetit, tittelsporet fra «Tough It Out».
Et knallsolid band som storkoser seg med å spille kanonlåter på en bitteliten scene foran et høyst hengivent publikum av hardcorefans som kan hvert ord på alle låter, kunne det slå feil? Nei, selvsagt kunne det ikke det. Absolutt alle i rommet hadde en strålende aften, og som Overland nevnte etterpå: ‘Dette ble en konsert vi kommer til å huske lenge.’ Vi også, Steve, vi også.
5,5/6 | Geir Amundsen
Foto: Frank Pedersen