Lørdag 13. juni 2026
Det var på ingen måte utsolgt på Sentrum Scene, det gikk faktisk fint an å komme seg ned trappa og ned på gulvet uten å måtte bruke fysisk makt, så la oss tippe rundt 900-1000 stykker. 20.30 gikk lysene som annonsert av, og så forble det mørkt, og stille. Så kom lysene på igjen, mens publikum sto og lurte på hva som skjedde nå. Men 20.45 var det omsider showtime, og jubelen brøt løs da Nuno Bettencourt dro igang riffet på «It(‘a a Monster)».
Det må sies at herrene holder seg meget godt. Spesielt vokalist Gary Cherone imponerer – han blir 65 år i sommer, men er fortsatt tynn som en strek, synger like sterkt som han alltid har gjort, og gjør en meget energisk innsats på scenen. Han har utvilsomt en stor karriere foran seg som aerobicsinstruktør, hvis sangstemmen skulle ryke. Nuno Bettencourt (intervju her!) er også frontmann i like stor grad som Cherone (intervju her!), for det er han som styrer showet, det er han som snakker mest med publikum mellom låtene, det er han som er på scenen 100 % av tiden, og mannens gitarspill er fortsatt guddommelig. Jeg greip meg selv i å stå og le høyt av enkelte soloer på grunn av at det var så latterlig bra. Bandets nyeste medlem, trommis Kevin Figueiredo, er også et funn – han slår beinhardt og knallbra. Og bassist Pat Badger havner litt i skyggen av Nuno & Gary, men han er en meget viktig faktor i Extreme. Ikke bare på grunn av bunnsolid og intrikat basspill, men koringene hans er uvurderlige i dette lydbildet. Og apropos lydbilde, stor klapp på skulderen til kveldens lydmann, som sørget for eminent lyd, alle fire musikere hørtes klart og tydelig og balansert.
Dert må poengteres at dette var en ekte, organisk rockekonsert med fire musikere og ikke noe mer. Ikke noe keyboards, ikke noe tracks, ingen koringer på tape. Selv om det meste er innøvd og koreografert, får de det hele til å fremstå lekent og spontant. Og rent teknisk har Extreme blitt enda bedre enn de var på 90-tallet. Samspillet mellom Bettencourt, Badger og Figueiredo er helt vilt tight, spesielt under «Cupid’s Dead» hvor de nærmest går Dream Theater i næringen.
Og Extreme visste hva publikum ville ha, for det var gjennombruddsskiva «Pornograffitti» som var representert med flest låter (fem) på settlista. Full allsang i salen på andrelåt «Decadence Dance» før de snek inn «#REBEL», den første av fire «nye» låter, altså fra «Six» fra 2024. Så var det en dobbel fra «III Sides To Every Story» med «Rest In Peace» og «Am I Ever Gonna Change». De fleste band som har en vokalist som har sunget i Van Halen ville uten blygsel ha inkludert en 3-4 VH-låter i sitt eget sett, men ikke Extreme. De har derimot aldri lagt skjul på at deres store helter er Queen, og var vel innom ikke mindre enn tre Queen-låter som introer på egne låter – «We Will Rock You», «Crazy Little Thing Called Love» og «Fat Bottomed Girls».
Førsteskiva ble besøkt i form av en frenetisk «Play With Me» – den eneste skiva som ikke var representert var comebacket «Saudades de Rock» (2008) – og «Waiting For The Punchline» (1995) var heller ikke representert med noe annet enn instrumentalen «Midnight Express». Og skal man flisespikke litt, så kan man hevde at gitarsoloene til Nuno knapt har fornyet seg på tredve år – han spiller fortsatt «Flight of the Wounded Bumblebee» akkurat slik han alltid har gjort det, men det hører vel med i en Extreme-konsert. (Men når man har sett og hørt den et tosifret antall ganger, så må det være lov å kunne ønske seg f.eks. «Mutha», «Warheads» eller «There Is No God» istedet.)
Et akustisk mellomparti med «Hole Hearted» og rungende allsang fra publikum på «More Than Words» hører også med, før de avslutter hovedsettet med «Get The Funk Out» komplett med en av tidenes feteste gitarsoloer uansett band. De kommer selvsagt på igjen og gjør den nye «Rise», komplett med 2020-tallets feteste gitarsolo uansett band. Så mimrer Nuno litt om eventen han var med på i fjor sommer i Birmingham, og som en hyllest til Ozzy Osbourne runder de av med en medley bestående av «I Don’t Know», «Bark At The Moon» og «Crazy Train», hvor Nuno hadde plukket Randy Rhoads’ og Jake E Lees soloer ned til aller minste detalj – og kudos til Cherone for vokalen på disse.
Dette var stort sett en fryd å overvære, med god lyd og god stemning både i salen og på scenen. Dette var en klink femmer, med bare småpirk å trekke på, og hvis du kan vise meg én eneste person som gikk skuffet og misfornøyd ut fra Sentrum Scene denne lørdagskvelden, så skal jeg vise deg en vaskeekte grinebiter.
5/6 | Geir Amundsen
Foto: Frank Pedersen
