Lørdag 21. juni
Ingenting skulle passe bedre enn at verdens beste overlevning fra 1980-tallet, heretter kalt Europe, innstiftes som hovedattraksjon når Midt-Norges perle av en festival 20-årsjubilerer. I Steinkjer er det åpenbart slik at man kan holde leven til langt over midnatt, hvilket B-menneskene blant oss godt kan like.
Det starter riktignok ikke så fint. Svenskene har fått det for seg at de også må feire egen historie; dette gjøres ved å åpne kalaset med den fantastisk tafatte b-side-singelen «On Broken Wings» fra 1986, altså den låten som ble vurdert for dårlig til innpass på «The Final Countdown». Ingen andre enn de fem på podiet har noe som helst utbytte av dette. Og med det er vel poenget fremhevet – Europe gjør som de vil; jeg tror de begynner å forstå at de er best i klassen og kan tillate seg å spille på arroganse.
John Norum må slite med gitarlyd innledningsvis. Da «Rock The Night» følger som andrelåt – og takk for at de fortsatt oppfører denne, jeg har det med å glemme hvor godt jeg liker den – er det total gitarlyd-krise. Joey Tempest responderer ved å spille bandet sitt maksimalt godt – han kaster seg ut blant publikum, med mikrofon, tar folk i nevene og synger prikkfritt mens han poserer på selfies. Idet han kommer seg tilbake på scenen er alle tekniske problemer fikset og samtlige tilstedeværende måpende av løsningsorientert og perfekt frontfigur.
«Walk The Earth» følger som låt tre, og herfra og ut gis leksjon i «Hvordan overleve 1980-tallet på egne premisser, med absolutt verdighet».
Jeg vil anta at 80 prosent av festivalpublikummet ikke helt begriper at kvintetten på podiet er de samme som hadde disse hitlåtene i 1986. For nevnte bøling gjør evigunge «Scream Of Anger» absolutt susen – bandets sinteste og tristeste låt.
Europe reder ikke blant 1986-hurven. De har ingenting til felles med Bon Jovi og Def Leppard; de kommer fra en tradisjon av Whitesnake, Rainbow og Foreigner. På eldre dager har de sågar fått dreisen på Led Zeppelin-incitamentene sine, til den grad at alle andre som forsøker det samme som dem – og de er det mange av – fremstår som kloakkrenseanlegg uten rensning.
Det påpekes dessuten alt for sjeldent påpekes de absolutte likhetene mellom Joey Tempest og Diamond Heads Sean Harris; de har samme timbre, melodi-estetikk og verdighet. Det er slik rockevokalister skal te seg, uten behov for å kompensere ved å kauke i idiot-fistel.
Jeg er ikke maksimalt fan av at enhver Europe-konsert må inneholde halve «The Final Countdown»-skiva; her har bandet fortsatt en jobb å gjøre i henhold til egen historieskrivning. Til gjengjeld overværer man neppe en konsert med svenskene uten tungrock-mesterverkene «Scream Of Anger, «Ready Or Not» og «Superstitious».
Den «nye» introen til «Ready Or Not» – Joey Tempest med kassegitar – har virkelig satt seg. Jeg overværer mennesker rundt meg ta til tårene. Det samme gjør jeg. Så bra er det.
Når rett skal være rett, noe det gjerne skal, er det litt av et potpurri fra en samlet karriere som oppføres. De spenner fra «Open Your Heart» til «Last Look At Eden». Da får det så være at jeg aldri kommer til å begripe hvorfor de orker å øve inn «Cherokee» hvert jævla år – et band som har «Flames», «Wish I Could Believe», «Riches To Rags», «My Woman My Friend» og ikke minst «Turn To Dust» i sitt kunstneriske korpus.
Det skulle forresten være unødvendig å si at hele Midt-Norge går bananas til finalen «The Final Countdown».
Europe er en anomali, rett og slett fordi de er så gode.
Ikke lev livet ditt uten å ha vært på Europe-konsert. 5,5/6
Tekst: Geir Larzen
Foto: Arne Hauge
