Tekst: Geir Amundsen
Foto: Christian Schneider
– Jeg hadde egentlig regnet med å ta denne praten med deg i Oslo i neste uke, når Michael Schenker med band er her i Norge for to konserter. For bare seks uker siden var du hans vokalist på Japanturneen, da sammen med perlemusikere som Brian Tichy, Derek Sherinian og Barry Sparks. Men det er et helt annet band han bruker i Europa.
– Hehe, ja, det er hans måte å gjøre det på nå. Men jeg hadde nok sikkert vært med på Europaturneen om jeg ikke hadde prioritert å fokusere på egne greier nå. Så det er faktisk min skyld at han ble tvunget til å bytte vokalist. Jeg og Schenker har med jevne mellomrom tatt en prat om hvordan vi skal legge det opp, og jeg måtte si til ham at ‘Jeg tror at du bedre enn noen annen forstår mitt behov for å gjøre min egen greie’, og da svarte han bare ‘You rock!’. Så ja, vi har en god forståelse for hverandre.
– Har dere noen planer om å gjenoppta det samarbeidet?
– Jeg kommer alltid til å holde døren åpen for Michael Schenker. Men for øyeblikket finnes det ingen planer, siden jeg har valgt å satse på solokarrieren nå. Men om anledningen skulle by seg, så er jeg åpen for det. Jeg elsker å jobbe med Michael.
– Sist vi snakket sammen, før du hadde møtt Schenker, nevnte du at du at du knapt hadde hørt UFO og ikke hadde noe forhold til noen av de låtene dere har turnert med.
– Haha, ja, jeg vet! Nå har jeg virkelig fått satt meg inn i UFO, og jeg elsker jo den musikken og den katalogen. Det var bare ett av de bandene som har gått under radaren for meg, fordi det var på 70-tallet, før min tid. Til og med mye av 80-tallet har jeg gått glipp av, for jeg er jo født i 1987. Så da er det kanskje ikke så rart at jeg ikke kjenner så godt til 70-tallsrocken, med unntak av det aller største, som Zeppelin, Purple og Sabbath, så klart. Men UFO hadde jeg gått glipp av, men det er jo virkelig min type rock, har jeg innsett.
– Jeg hører jo til de som synes at UFO etter Schenker, fra 1980 til 1983, også er veldig bra.
– Det har jeg overhodet ikke hørt, så da har jeg noe å sjekke ut i helgen!
– Men la oss komme inn på det vi skal snakke om – i mai slipper du det jeg tenker på som din første soloskive, selv om jeg selvsagt vet at det kom et par utgivelser for 16-17 år siden rett etter at du vant Idol i Sverige.
– Det er den første soloskiva mi! Eller, vi sier det sånn! Det jeg gjorde da, det regnes ikke, det hadde jeg null styring på. Det var en pilot!
– Nei, det var vel et kommersielt produkt som overhodet ikke viste hvem du var som artist.
– Nei, jeg visste ingenting om hva som foregikk da. Det var noe som jeg var nødt til å gjøre fordi jeg hadde vært med i Idol. Jeg bestemte ikke hvilke låter som skulle spilles inn eller hvem som skulle spille på skiva. Det var ikke noe hjerte i det. Men «Bad Bones» har jeg lagt hjertet i, og den har fått vokse frem over lang tid. Jeg har jo bygd min karriere på å spille i band. Jeg trives i band, jeg synes det er dritkult med det fellesskapet. Men etter at jeg var ferdig i Skid Row, og samtidig som jeg turnerte med Michael og hadde youtube-kanalen min, så fikk jeg en idé om å begynne å slippe eget materiale på youtube-kanalen min. Så jeg begynte å skrive låter, og det var mye søken etter hva jeg ville gjøre, og hvilken retning jeg ville gå. Jeg spurte meg selv ‘ Hvem faen er Erik Grönwall?’ Så jeg brukte mye tid på å skrive låter, jeg fant tilbake til låtskrivingen. Jeg hadde ganske tidlig en låt som heter «Who’s The Winner?», og jeg tenkte først å slippe den på youtube-kanalen slik jeg slipper alt annet. Men så innså jeg at dette var rett og slett for bra til at jeg ikke skulle gjøre det skikkelig, så da begynte jeg å bygge opp et lite team som jeg nå jobber sammen med.
– Jeg skal innrømme at jeg var ganske skeptisk til en Erik Grönwall soloskive, fordi du har alltid vært i et band med et etablert sound og et arsenal av ferdigskrevne låter, hvor du har kommet inn og erstattet en vokalist og sunget låter som andre har skrevet. Men du har ikke fått vist hva du står for, og derfor var jeg ganske spent på det.
– Ja, jeg ser den.
– Og det er jo enda et par måneder til skiva slippes, 22. mai, så du har kanskje ikke fått lest noen anmeldelser enda, men jeg skrev akkurat ferdig min (Her er den!), og konkluderer med at hvis ikke denne skiva er på min Topp 10 ved slutten av året, så blir dette et veldig bra år for rocken.
– Nei, så kult å høre!
– Og da jeg fikk skiva for et par måneder siden, sto det ingenting på presseskrivet om hvem du hadde skrevet låtene med eller hvem som spiller på skiva. Men jeg fikk et creditsheet i går, og fikk nesten hakeslipp. Her er jo hele svensk rocks elite med – du mangler liksom bare et par låter fra Joey Tempest og Tobias Forge, så har du hele Sveriges landslag i rock på din side.
– Haha, så kult! Men jeg har jo virkelig tatt meg tid med denne skiva. Hvert ord, hver tekstlinje skal bety noe. Ingen låt som ikke føles 100 % skal få passere. Man skal føle om hver eneste låt at ‘Faen, så bra den er!’ slik at jeg kan fremføre disse låtene på enhver livescene i årevis fremover. Det var det som var utgangspunktet. Og jeg har aldri vært stoltere over en skive jeg noen gang har sluppet i noen sammenheng i min karriere.
– Jeg vet at du begynte å jobbe med Jona Tee (H.e.a.t. keyboardist, låtskriver og produsent) i 2024, men når kom Fredrik (Thomander, produsent og bassist) og Anders (Wikström gitarist og låtskriver) inn i bildet?
– Jeg og Jonas har alltid jobbet sammen, og dermed falt det seg naturlig at Jonas skulle produsere skiva. Men litt ut i prosessen innså vi at det kanskje ikke var den beste løsningen. For Jonas er best på det han gjør, og han har sitt eget sound. Og det var han som først tok opp at det kanskje ikke var han som burde gjøre denne skiva, for nå skulle vi finne mitt sound. Fredrik Thomander var tidlig med, og vi var i hans studio i Palma på Mallorca og skrev låter. Og Fredrik er jo god venn med Anders Wikström. Dermed ble det slik at Fredrik ble hovedprodusent mens Jonas var med som låtskriver, keyboardist og co-produsent. Og det var nok det beste som kunne skje for denne skiva, for da fant vi virkelig veien fremover. Fredrik koblet inn Anders, egentlig for å spille et par gitarsoloer, men han var også med på å skrive noen låter, som «Written in the Scars», «Twisted Lullaby» og «Praying for a Miracle». Det er jo rutinerte karer som har gjort dette før!
– Du nevnte «Who’s The Winner?» – i anmeldelsen omtaler jeg den som en 80-talls Queen-låt signert Freddie Mercury. Skjønner du hva jeg mener?
– Ja, absolutt, den har mye Queen i seg, og jeg har alltid vært veldig inspirert av Queen, så det falt seg naturlig. Og det var den første låten som jeg var helt sikker på at jeg ville ha med på skiva. Den var helt selvskreven. Men spørsmålet var å få den til å fungere som en litt mer uptempo-låt, for den stikker seg jo litt ut – på en bra måte. Men ja, det er en av mine personlige favoritter på skiva.
– Og så tenker jeg at åpningslåten «Born To Break» er vel en spesielt personlig tekst – eller statement?
– Ja, absolutt. Jeg liker jo tekster som kan ha litt doble budskap, men for meg personlig er det mye håp i denne låten, selv om den handler om min sykdomsreise og det å komme tilbake etter: ‘I hit the bottom but got up on nine’. Men det kan også handle om å ‘born to break obstacles’, ‘born to break the system’, du kan tolke det som en rebell-låt! Du kan egentlig legge det du vil i den, og det er derfor jeg liker å holde tolkningen åpen.
– Og så har jeg blitt veldig glad i avslutningen «Written in the Scars», det er jo en virkelig episk, voksende crescendo ballade.
– Kult å høre, det var den siste låten vi skrev. Vi følte at vi trengte en ballade, og vi tok utgangspunkt i de youtube-videoene som jeg har lagt ut de siste årene, de har fått et eget sound, og vi brukte den oppskriften. Vi ville ha noe a la den tolkningen vi gjorde av «House of the Rising Sun». Så den er litt mørkere, og er ikke bygd opp på samme måte som normen er, men jeg synes den ble utrolig bra. Men den kom altså inn sist, måneden før vi sendte av gårde alle filene for mastering og mixing.
– Og så har jeg også gått rundt med «How High» i hodet de siste ukene.
– Jaha! Du liker den?
– Ja, strålende. Har til og med begynt å sitere den til kompiser.
– Haha, så kult! Ja, det er jo en veldig energisk låt, en bra livelåt, så det er jo også viktig å få med på skiva. Den hadde vi mye moro med å spille inn.
– Hva skjer i tiden fremover? Har du fått satt sammen et liveband og begynt å øve for sommerens konserter?
– Ja, vi har ikke begynt å øve enda, men vi har spilt inn musikkvideoer for «Born To Break» og «Praying for a Miracle». Og der var alle som skal være med på konsertene til stede bortsett fra trommisen, han er i ferd med å flytte hjem til Sverige fra USA. Det er en superherlig gjeng, og alle er dyktige musikere som har gjort dette i et eller annet format tidligere. Nå har jeg fokus på å gjøre intervjuer og promotere skiva, så skal vi få ut musikkvideoene, og i mai har vi to konserter på et sted i Stockholm som heter Circus, og der har billettsalget vært over all forventning – begge er utsolgte. Og vi har flere festivalkonserter i løpet av sommeren planlagt. Så responsen har vært veldig overveldende, men som du sa, alle vet hva de kan forvente seg fra Erik fra H.e.a.t og Skid Row, men ingen har noen anelse om hva man kan forvente seg fra soloartisten Erik Grönwall. Men det har vært en herlig start på dette, og det føles jo herlig å kunne slippe skiva rett før man har to utsolgte konserter og så skal legge ut på turné. Jeg ser dette året som en trailer for det som skal komme. I år tester vi litt og varmer opp, og så fortsetter vi derifra. Jeg vil fortsette å skrive og gi ut musikk – jeg har en treårsplan.
– Har du Philip (Näslund, gitar – kompis av Erik siden skoledagene) med i bandet?
– Philip er med, jajamen! Han får pendle mellom en energisk sanger ved navn Bruce Dickinson, og han her. Jeg og Bruce har delt omsorgsrett for Philip!
– Hehe. Det skal vel ikke være et problem i år, Dickinson var vel ferdig med sin «Mandrake Project»-turné i høst og skal turnere med Iron Maiden i år, så da får du ha Philip for deg selv.
– Det kan stemme, jeg har bare spurt Philip om han er tilgjengelig for de konsertene jeg har i år. Jeg har heller ikke noe stress med å legge ut på noen lang internasjonal turné med det første, vi tar det som det kommer.
– Har du tenkt noe på hvilke låter som skal stå på setlisten på de kommende konsertene?
– Ja, jeg driver og jobber med setlisten nå, og tanken er å kombinere de mest virale yotube-tolkningene med eget materiale. Men setlisten kommer nok til å endres etter hvert som man slipper ny musikk. Men fra den nye skiva skal vi i hvert fall spille singlene, altså «Bad Bones», «Praying for a Miracle» og «Born To Break». Jeg vil veldig gjerne ha med «Who’s The Winner?», men det er jo mange ballader blant youtube-låtene, og det må ikke være for balladetungt. Så liker jeg «Twisted Lullaby», og «How High?» tror jeg kan bli en veldig bra livelåt, kanskje «Save Me», og «Lust For Life» er jeg glad i. Og det hadde vært kult med «Written in the Scars» også, men vi kan ikke ha 6-7 ballader, da sovner jo publikum.
– Det høres ut som om du har tenkt å styre unna Skid Row og H.e.a.t-delen av din karriere?
– Jeg lurer på om jeg ikke uansett har fortjent å spille «18 And Life», hahaha! Men for de som ikke kjenner historien, så var det første låten jeg sang på min Idol-audition, i 2009, så selv lenge før jeg ble med i Skid Row, så ble jeg assosiert med den låten. Den startet på mange måter min karriere. Og det morsomme er jo at det var den som også ga Skid Row sitt gjennombrudd. Så den tror jeg at jeg vil klemme inn, men jeg føler ikke at jeg har noen rett til å synge noe mer av Skid Row.
– Ikke noe fra «The Gang’s All Here», Skid Row-skiva som du tross alt sang på?
– Nei, jeg liker jo den skiva, men med tanke på at man på en konsert bare har 75-80 disponible minutter, så føles det riktigere å trykke inn noe eget. Jeg var jo ikke med og skrev noen av de låtene, alt var ferdig, jeg kom bare inn og sang de låtene i studio.
– Kult, da tenker jeg at vi har det vi trenger, så satser jeg på at vi får se deg på en scene i Norge i løpet av året.
– Selvsagt skal vi spille i Norge! Jeg er klar! Takk og god helg!
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2026