earMusic
Det skal innrømmes at det var mye skepsis i forkant av Erik Grönwalls egentlige solodebut. Vi visste allerede at han er en fantastisk vokalist og en høyenergisk frontmann, men har han det som trengs til å lage en bra soloskive? I H.e.a.t. og Skid Row kom han inn som erstatter i et band med et etablert sound, og selv om en god stemme er viktig, så er man helt avhengig av gode låter for å lage en god skive. Og som låtskriver har han enda ikke etablert seg.
Men med en gang du setter på Erik Grönwalls solodebut, så skjønner du hvor dette bærer. Åpningslåten «Born to Break» starter med en tostemt gitarintro som Judas Priest ville vært stolte over, og låten i seg selv er en hardtslående, men melodiøs rocker som ikke hadde vært malplassert på en skive med Grönwalls tidligere band H.e.a.t. – og det har sin forklaring. De aller fleste låtene her har Grönwall skrevet i samarbeid med nettopp H.e.a.t.-keyboardist Jona Tee (som også spiller på skiva) og produsent og bassist Fredrik Thomander – som har skrevet låter for både Scorpions og Gotthard, og i mange år også har vært samarbeidspartner for Anders Wikström fra Treat, som også har bidratt som låtskriver på tre låter, samt at han korer og spiller gitar på noen låter. Også Eclipses hovedmann Erik Mårtensson har bidratt med en låt («Save Me»), litt gitar og koringer, så da skjønner vi at låtskrivingen til denne skiva har vært i trygge og rutinerte hender.
Og så må vi nevne gitaristene som Grönwall har fått med seg på denne skiva. Vi har allerede nevnt Erik Mårtensson og Anders Wikström, H.e.a.t.s Dave Dalone og ex-Pretty Maids René Shades spiller på en låt hver, og til slutt har vi Grönwalls skolekompis Philip Näslund – et navn kanskje ikke så mange kjenner drar kjensel på, men han har spilt i solobandet til Iron Maidens Bruce Dickinson de siste par årene.
Og med en slik rollebesetning kommer det vel ikke som noen overraskelse at «Bad Bones» låter helt kanon. Og kjenner du til låtskriverne, så kan du også lett tenke deg til hvordan dette låter. Det er melodiøs hard rock med svære allsangrefrenger så fengende at du kauker med på andre gjennomhøring. Noen låter stikker seg dog mer ut enn andre. «Whos’s The Winner?» kunne nesten like gjerne vært en 80-talls Queen-låt signert Freddie Mercury, komplett med strykere og horn. Også «Hell & Back» har masse strykere, selv om den trøkker godt på, og så har jeg rukket å bli veldig glad i «How High?», en låt med småfunky vers og et massivt refreng jeg allerede har rukket å sitere i hverdagssituasjoner. Til slutt må vi nevne den avsluttende episke balladen «Written In The Scars», som bygger seg opp fra en enkel pianointro til et gåsehudfrembringende majestetisk crescendo med fullt strykeorkester – ekte orkester, ikke synth! Og så har jeg gått med «Twisted Lullaby» i hodet i ukesvis nå, nok en småfunky rocker med et refreng som limer seg fast på hjernebarken.
Så joda, Erik Grönwall lander bunnstøtt nederst i bakken med 20 i stil på sin solodebut – jada, vi vet det kom to skiver under hans navn etter Idol-seieren for 17 år siden, men det er først nå Grönwall får vist hvem han er og hva han står for som soloartist. Og det er et imponerende resultat. Skal jeg virkelig pirke, så skulle jeg gjerne ha hatt litt mere snert og trøkk i trommene, men det er flisespikkeri – det skal mye til for at denne ikke havner på min 2026 Topp 10-liste. Dette låter kuler og krutt, med skarp og glassklar produksjon, og er du fan av den svenske melodiøse rocken a la H.e.a.t, Treat og Eclipse, så er ikke dette noe å nøle etter.
5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 22. mai 2026