Legendariske Guitar Player Magazine kjørte en forside med Johnson i forbindelse med albumet “Tones”, og han fikk et slags gjennombrudd. Det vil si at han fikk mye oppmerksomhet og positive tilbakemeldinger, men plata solgte dårlig og han ble dumpet av plateselskapet Warner til tross for en Grammy-nominasjon i 1997. Heldigvis ble han signet til Cinema Records som hadde distribusjon gjennom mektige og store Capitol Records, og da “Ah Via Musicom” kom i 1990 og solgte til Platina, samt en Grammy i premieskapet, var det store gjennombruddet et faktum. Men etter oppfølgeralbumet “Venus Isle”(1996) som solgte dårlig ble han nok en gang dumpet av plateselskapet sitt. Men historien slutter ikke der, for samme år ble han heldigvis invitert til å turnere med selveste Steve Vai og Joe Satriani, nærmere bestemt under fanen G3. Nok en gang havnet han i rampelyset og fikk muligheten til å spille for et langt større publikum og skape et større nedslagsfelt. Men det får være nok historie, la oss komme til hovedpersonen selv og det han hadde å si nesten 30 år senere i forbindelse med gjenforeningen av G3-MK1. Vi setter over til Texas.
Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Max Crace, Jen Rosenstein
– God kveld, Eric Johnson. Jeg ser at du er på plass i studioet ditt. Ser ut som du sitter inne i et lite romskip.
– Det stemmer, jeg sitter i studioet og nå for tiden bruker jeg mye datamaskiner og programmer i forbindelse med låter og innspillinger. Jeg har fortsatt de analoge maskinene, men jeg bruker dem ikke så ofte lenger. Bare det å spille inn på tape er fryktelig dyrt, så det er langt billigere å lagre det på en datamaskin.
– Men du bruker fortsatt rørforsterkere?
– Ja, selvfølgelig. Det kommer jeg aldri til å gå bort i fra.
– Jeg kommer til å spørre mer om utstyr og lyd senere i intervjuet, men la oss snakke litt om gjenforeningen av G3, med Steve Vai og Joe Satriani. Dere har akkurat fullført en turné, og dette blir også utgitt på fysiske medier over nyttår. Regner med at det har vært en travel høst for deg?
– Ja, det har vært ganske travelt. Nå spiller jeg inn den nye plata mi og prøver å få den ferdig.
– Aha, det kan vi også snakke mer om, men hvordan var turneen med Vai og Satriani? Vi er spente på å høre om magien fortsatt var der.
– Vi kjørte en tre ukers turné tidligere i år, og det var veldig hyggelig.
– Så hvordan var det å dele scene med Vai og Satriani igjen?
– Det var lenge siden vi hadde møttes og brukt tid sammen, så det var en veldig hyggelig gjenforening. Vi har bare snakket med hverandre sporadisk siden forrige gang, så det var helt klart morsomt å stå på scenen igjen sammen.
– Selv om dere er supergitarister alle tre, så har dere ganske ulik stil. Kan du fortelle litt om hvordan dynamikken er mellom dere?
– Vi prøver jo å bruke vår særegne stil og by på oss selv slik folk kjenner oss. Det har egentlig ikke vært noe stort tema hvordan vi skal gjøre ting annet enn at vi utfyller hverandre på hver vår måte. De andre to er lette å samarbeide med og kan tingene sine. Så det har bare vært gøy.
– Godt å høre, men vi kommer sikkert mer inn på dette senere. Kanskje du heller vil snakke om den nye plata di?
– Jeg snakker gjerne om det du vil jeg. Men ja, jeg har tolv låter klare nå. Denne gangen prøver jeg å spille det inn live, og det jeg må endre og spille inn på nytt prøver jeg også å få gjort live. Det er mye jobb og tar lang tid, men dette var noe jeg ville prøve denne gangen. Jeg vil prøve å få det til å låte så organisk og menneskelig som mulig. Jeg har kommet til et punkt nå hvor jeg tenker at det er riktig å prøve dette. Det finnes mange forskjellige musikksjangere og det å spille inn en plate bit for bit funker sikkert bra for mange, men det er noe med å gjøre det live for min del. Noen musikalske terreng låter bedre live, og det blir mer en naturlig opptreden som blir formidlet. Ved å spille inn bit for bit kan det selvfølgelig låte bra, men ved å spille det inn live så blir det mer en helhet og en annen dynamikk. Jeg har spilt inn live før også, men ikke så mye og ofte som jeg skulle ønske. Nå har jeg rett og slett måttet lære meg litt opp på hvordan det er å spille inn live igjen. Du må virkelig være på topp i studio og være fullt konsentrert, det er ikke rom for feil, og som sagt er det en helt annen greie å gjøre det på denne måten. Jeg føler at det blir mer riktig og at det låter bedre. Men det er en skikkelig “work out” å få det til.
– Det høres veldig kult ut, og andre artister velger også å spille det inn så mye live som mulig. Men de sier det samme at det tar tid og krever mye, spesielt hvis man ikke har gjort det på en liten stund. Det er vel kanskje noe med å være vant med å spille inn biter/partier hver for seg for så å sette det sammen til et sluttprodukt.
– Det krever som sagt mye og ikke minst at jeg må øve på partiene i forkant. Det fører til at du også forbedrer ferdighetene dine, så egentlig blir det en vinn-vinn situasjon. Plata låter bedre og du blir bedre.
– Joda, men du har vel aldri vært en dårlig gitarist akkurat. Jeg har hørt på platene dine siden begynnelsen av 90-tallet og i mine ører har det ikke vært noe å utsette på verken låter, lyd eller teknikk. For min del var det “Cliff Of Dover” som ble inngangsporten, kanskje ikke veldig overraskende, men generelt sett så låter skivene dine alt annet enn syntetisk og umenneskelig, hvis du skjønner hvor jeg vil?
– Jo, takk for det, og det startet allerede da jeg var barn. Jeg har alltid elsket musikk, og all slags type musikk. Det er mange fordeler og ulemper ved det, men først og fremst fordeler ved at du stadig vil utfordre og forbedre deg selv. Nysgjerrigheten gjør at du kan lære nye ting, men det krever at du legger ned en innsats. Ulempen er for så vidt at det kan ta mye tid og energi, og det å få det til å låte autentisk og riktig kan bli en liten besettelse. Det er veldig mange å bli inspirert av og det er viktig å eksperimentere litt.
– Men er det mest gammel musikk som inspirerer deg, eller hender det at ny musikk også kan være til inspirasjon?
– Du vet, jeg liker mye ny musikk. Dette er bare meg og min mening, men jeg liker mye av den nye popmusikken, house og EDM. Det finnes virkelig mye bra ny musikk som er godt komponert og spennende å høre på. Men det er to ting som kan irritere meg og det ene er at det kan være brukt autotune over alle hauger, og den andre tingen er at jeg kan høre en flott poplåt og så har de brukt en forferdelig trommemaskin på den. Det kan ødelegge selv den beste låt i mine ører. Få tak i en trommeslager som har “svinget” og som kan gi låten det trommebeatet den burde ha. Hvor vanskelig er det egentlig? Alle trommisene på 50 og 60-tallet hadde lært å “svinge” fra trommeslagerne fra 40-tallet og swing-musikken de spilte. Det ga trommeslagerne god rytmikk og de hadde mange kule brekk i låtene. Det savner jeg i dagens popmusikk. Jeg vet at det ikke kan låte likt, men poenget er at mange trommeslagere har gått glipp av denne inspirasjonen og måten å spille på. Det kan gi musikken en ny dimensjon og ikke minst få det til å svinge. Jeg skjønner at i enkelte genrer er det naturlig å bruke trommemaskin, men jeg har hørt mange fine låter innen pop som kunne vært enda bedre med en skikkelig trommeslager som kunne få det til å svinge. Det låter mer ekte og gir musikken en helt annen dynamikk. Det er skummelt når alt blir lagd ved hjelp av datamaskiner og programmer, det blir veldig lite levende og menneskelig.
– Så det er ingen fare for at du blir heldigital og begynner å bruke dataprogrammerte trommer f.eks.?
– Hehe, nei, det er ingen fare for det. Jeg bruker også digitale effekter, men med sterke begrensninger. På den siste Jimi Hendrix-turneen brukte jeg mye romklang og ekko, men innenfor visse rammer og med det vanlige oppsettet mitt ellers. Altså rørforsterkere og gitarene mine som er gammeldagse. Det er noe helt annet enn å kun bruke digitale hjelpemidler. Mye digitalt låter bra, og det har blitt bedre for hvert år. Utviklingen har vært formidabel, men for meg er det riktig å bruke mest mulig analogt ut, altså lyden fra gitar og forsterker. Det er viktig, og det er noe annet å spille det inn på digitale plattformer. Lydkilden bør være mest mulig analog. Blir det for mye digitalt og syntetisk så mister du den tredimensjonale effekten, mener jeg.
– Jeg er helt enig, og selv om lyd ofte er en subjektiv opplevelse, så låter det bedre slik du beskriver det. Men det temaet kunne vi sikkert ha snakket om i timevis. Jeg har jo fulgt med på karrieren din i mange år og vet at du er veldig opptatt av lyd og ikke minst gitarlyden din. Det kan vi kanskje snakke mer om, men hvordan startet det hele og interessen for musikk?
– Det startet jo allerede da jeg var barn og mitt første instrument var piano.
– Skjønner, og det er jo flere andre kjente gitarister som startet med det. Blant annet Tony MacAlpine, og selv om dere er ulike i uttrykket så har dere en ting til felles og det er den melodiøse måten å spille på. Akkurat som om pianoet er byttet ut med gitaren. Hvor viktig tenker du at piano har vært for måten du spiller på?
– Det har helt klart hatt en betydning og innvirkning, og på sett og vis har gitaren den samme funksjonen. Du kan fortelle en historie med gitaren og for å gjøre det så må du skape en følelse og dynamikk. Det samme kan du gjøre med et piano, både med og uten komp. Det samme gjelder for så vidt også gitar.
– Enig, og jeg tenker at mitt poeng er at selv om du også synger på enkelte låter, så bruker du i stor grad gitaren til å skape den samme melodilinjen som vokalen fyller. Og ikke for å bli for pompøs, men gitaren din synger jo veldig fint.
– Takk, jo, det er viktig å formidle en historie, og for min del handler det ikke om masse teknikk og vanskelige partier, selv om det også kan være morsomt og interessant. Det er viktig å ikke glemme melodien og den røde tråden i låten. Jeg synes det er viktig å sette sammen en låt på en god måte, og for at låten skal være god må det være en melodilinje i bunn. Hør bare på Wes Montgomery, et av mine største forbilder og inspirasjonskilder, han hadde den evnen. Han eksperimenterte og lekte seg, men alltid med melodiøsitet i bunnen. Ikke bare hadde han fantastisk teft for gode låter, men også fantastisk varm lyd. Noe av dette har jeg prøvd å strekke meg etter, og selv om det ikke bare er han som har inspirert meg, så vil jeg vel si at han har vært den viktigste. Og en annen ting jeg vil få frem er at ja, jeg forelsket meg fort i gitar, men det var først og fremst sangene, og måten de ble formidlet og fremført på, som gjorde at jeg ble hektet. Se også på Jimi Hendrix som også har vært en stor inspirasjon for meg, ja han gjorde noen helt unike ting på gitaren, men det var først og fremst låtene hans som fanget meg. Ikke for å undergrave ham som gitarist, ikke i det hele tatt, men han hadde også en unik evne til å lage gode låter. Og dette har vært viktig for meg også, å etterstrebe det.
– Jepp, og det er lett å høre at du har vokst opp med jazz og blues, og at det har hatt innvirkning på spillestilen din, men du har dratt det lenger og gjort det på din særegne måte. Jeg er verken en stor blues- eller jazzentusiast, men jeg elsker jo låtene og gitarspillet ditt. Hva er resepten?
– Det er som jeg sa viktig å komponere en god låt, sette sammen bitene til et komplett puslespill. Og som jeg sa så har det vært mange utrolige låtskrivere og artister som har inspirert meg, og det har jeg prøvd å inkludere i min egen musikk.
– Jeg har nesten glemt å snakke om G3 og livealbumet som kommer på nyåret. Men der manglet “Cliffs Of Dover” nok en gang. Du har jo spilt den mye opp gjennom årene, og er det fordi du er drittlei av å spille den eller er det andre grunner til at den blir utelatt?
– Den enkleste og riktige forklaringen er rett og slett at jeg ikke var fornøyd med noen av opptakene. Det er ikke noe problem å spille låten, men det skal låte riktig, og det er en av tingene med å spille inn live. Det er ikke alltid det blir låtende slik du vil og har tenkt. Hadde jeg hatt en fantastisk opptreden med den så kunne jeg vurdert å ha tatt den med, men jeg hørte ikke et opptak hvor jeg tenkte at “Cliffs Of Dover” burde komme ut på nok en plate.
– Det høres ut som at du er veldig streng med deg selv og perfeksjonist til fingerspissene, men det har jeg både lest, sett og ikke minst hørt gjennom diverse intervjuer og lydopptak. Ikke for å være frekk, men er “Cliffs Of Dover” for vanskelig å fremføre live?
– Jeg er nok besatt av god lyd og tone, ja, men nei, det er ikke det at den er for teknisk vanskelig, men mer at den krever at lyden er riktig. Det er mye som skal stemme og jeg følte ikke at lyden stemte på noen av opptakene. Jeg har også registrert at det er 4-5 åringer på YouTube som spiller den like bra som meg (Eric ler nå). Jeg skjønner det ikke, det er helt vilt.
– Vel det er dine ord, det er vel ingen som spiller den like bra som deg, men uansett så er det mange flinke barn og voksne som covrer andre der ute, men ofte så kan det bli mekanisk og lite sjel i det. Der har du kanskje noen tanker. Sjel og følelser er en undervurdert essens i musikken etter mitt syn, uansett genre og spillestil. Men det blir en annen diskusjon som vi ikke har tid til. Jeg er litt nysgjerrig på hvordan du ble en så dyktig gitarist. Du har nevnt inspirasjonskildene dine, men når bestemte du deg for å satse på gitaren, og er du selvlært?
-Vel, jeg tok pianotimer fra jeg var 5 til 12 år, og begynte å spille gitar da jeg var 11. Jeg tok noen gitartimer i starten hos en dyktig og lokal gitarist som het Wayne Wood. Det ble med noen timer, og etterhvert satt jeg hjemme ved pianoet og spilte på tangentene for så å spille de samme tonene på gitaren.
– Så vil du si at det er hovedgrunnen til at du spiller slik du gjør?
– Det blir litt som språk. Du har et morsmål og så har du gjerne et tilleggsspråk eller flere. Slik er det på sett og vis for min del med piano og gitar. Piano var det første jeg lærte og ble på en måte mitt morsmål, og når jeg gikk over til gitar kunne jeg fortsatt det språket. Gitaren ble fort mitt hovedinstrument, men ferdighetene og tankesettet fra pianoet tok jeg med videre. Hvis du først har lært deg et instrument, så vil du bevisst og ubevisst bruke den lærdommen videre når du går over til et annet instrument. Mitt perspektiv har nok derfor ofte blitt at jeg har tenkt piano når jeg har spilt gitar. Både når det kommer til å lage låter, men også spille de fysisk. Jeg ble aldri en konsertpianist, men det ble på en måte morsmålet mitt.
– Det er nok lurt å kunne flere språk, også innen musikk. Men vi må snakke litt mer om fremtiden også før tida vår er ute. Du har allerede røpet at en ny plate er på gang, og hvordan vil den låte? Den forrige “Book Of Making/Yesterday Meets Today” som du ga ut under pandemien (2022) låt veldig tilbake til tidligere utgivelser og spesielt tenker jeg på “Venus Isle”. Kan du si litt mer om hva vi kan vente oss?
– Den jeg lager nå vil bli mye mer bluesinspirert. Det er flere bluesrock-låter som jeg vil spille inn live, og jeg har tenkt til å bare plugge inn en av mine Gibson-gitarer rett inn i en gammel Marshall og se hvordan det låter. Det er jo dette jeg vokste opp med. Jeg begynte tidlig å høre på Eric Clapton og B.B.King og mye tidlig blues, så dette vil prøve å gjenskape på den nye plata. Så ja, den vil låte en del annerledes enn den forrige. Innspillingen blir gjort på en annen måte, og uttrykket vil bli annerledes. Jeg følte at dette var riktig å gjøre nå og fokuset er på å få det til å låte så bra som mulig.
– Det høres spennende ut, da har vi noe å glede oss til. Men du får bare stoppe meg hvis du ikke har mer tid altså, vi har egentlig gått litt over tiden her…
– Neida, har du flere spørsmål?
– Jeg har mange, og har glemt å spørre om halvparten, men ett jeg gjerne vil ha svar på er hvordan du selv opplever din egen karriere? Du slo gjennom i en epoke hvor gitar var kult og shredding var inn. Selv om du ikke var en shred-gitarist falt du litt innunder samme kategori, altså flinkis-gitarist, og tiltrakk deg mange gitar/musikknerder, meg inkludert. Dette er antagelig et umulig spørsmål, men kan du kort oppsummere karrieren din?
– Det har ikke alltid vært lett, det er sikkert, men jeg har likevel hatt muligheten til å gjøre det. Jeg er veldig takknemlig for å ha muligheten til å lage plater og opptre for mennesker, og kunne leve av det. Det å lage og gi ut plater er ikke det samme som det var før. Du tjener ikke fett på å gi ut plater, og det å gi ut musikk har på en måte blitt en promotering. Sånn sett var det enklere i gamle dager, med at du kunne tjene greit med penger på å gi ut en plate. Når det er sagt, så var det ingen selvfølge den gangen heller, men det var enklere. Skal du tjene penger i dag, så må du ut og spille, og for å tiltrekke deg folk må du ha noe å vise til. Mye har skjedd i moderne tid, og det er fortsatt morsomt å spille for folk, og det er fortsatt morsomt å lage nye låter og spille inn plate. Det gjør at du driver deg selv fremover og jobber mot et mål. Jeg har også vært så heldig å få min egen signaturgitar, noe som også har blitt en innkomst. Jeg vet ikke hvordan alle artistene klarer seg, det er nok ikke enkelt. Hele veien for meg har det vært viktig å lage musikk som gir meg noe og som utfordrer meg til å bli en bedre gitarist og låtskriver. Jeg setter selvfølgelig pris på at andre liker det jeg lager og fremfører, for det er ingen selvfølge. Men det har vært naturlig for meg å følge den veien jeg startet med, og ikke være så opptatt av trender og hva andre gjør. Det var og er mange veldig dyktige gitarister, og det viktigste er å finne sin egen vei og skape noe eget. Blues og jazz har alltid vært en viktig del av meg og vil alltid være det.
– Men har du fått noen jobbtilbud fra store og kjente band noen gang? Joe Satriani spilte med Deep Purple en kort periode og Steve Vai var med i Whitesnake. Hva med deg? Har du noen gang vurdert det?
– Jeg har spilt med både Cat Stevens og Carole King. Men ja, jeg fikk tilbud, men sa nei fordi jeg hadde platekontrakt på mine egne plater og fokus på det. Det kom noen tilbud som hadde vært interessant å ha gjort, men det skjedde ikke.
– Så det har vært veldig viktig for deg å gjøre dine egne ting?
– Du vet, hvis jeg skulle vært med i et annet band så måtte jeg ha følt at jeg bidro. Ikke for å få oppmerksomhet og de tingene, men for å uttrykke meg på min måte. Jeg har spilt med noen store låtskrivere, og det å se hvordan de lagde låter var en stor inspirasjon og noe jeg lærte mye av. Jeg var mye i bakgrunnen og selv om jeg bidro, så følte jeg vel aldri at jeg fikk brukt hele meg og repertoaret mitt. Så du kan si at det å spille med andre kan føre til noen begrensninger. Du kan også lære mye og utvikle deg, og jeg er takknemlig for den erfaringen. Jeg valgte ganske tidlig veien å utvikle meg selv og holde egne konserter. Men da visste jeg på en måte hvordan ting fungerte i bransjen. Uansett, det å lage egne låter og formidle noe har vært veldig viktig for meg.
– Så hva inspirerer deg til å lage musikk i dag?
– Det samme som før. Ideene må komme naturlig, det nytter ikke å tvinge frem låtene. Det fungerer ikke for meg. Det ligger i lufta og er tilgjengelig for alle som er åpne for det, men du må være en god lytter. Mennesker har ofte en trang til å følge det intuitive for raskt, istedenfor å lene seg tilbake og lytte for så å reflektere rundt det. For min del kan det være det komplekse som får meg til å jobbe videre med musikk. Og for å klare det så er jeg nødt til å lytte og reflektere, og ikke gjøre det første og beste som faller meg inn. Jeg vet ikke helt om det har vært helt sunt for meg å forske så mye på gitartone, men det har hjulpet meg å investere i musikken. Både fysisk og psykisk. Det å stadig strekke seg mot det optimale. Hvordan kan jeg få dette til å låte enda bedre? Jeg hater å bruke ordet besatt, men det er til tider sånn det føles.
– En skal ikke kimse av god lyd, men nå ser jeg at vi dessverre er langt på overtid her. Takk så mye for praten, Eric, og lykke til med innspillingen av den nye skiva. Håper du finner den optimale lyden og at vi får høre resultatet i nærmeste framtid.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2024