Mandag 3. november 2025
Ettersom Oslo Spektrum fortsatt er stengt for ombygging, brukes en del av Fornebu Arena som erstatning. Det er kun ståplasser denne dagen, og gulvarealet som benyttes er nok omtrent på samme størrelse som gulvet i Spektrum. Mens vi venter på konsertstart kjøres det på storskjermene en massiv reklame for t-skjorter til sju hundre kroner stykket, og det ser ut til at salget går bra.
Kveldens første band, Wargasm UK, går på scenen ti minutter før oppsatt tid, og de virker sultne. Wargasm fra London virker på papiret som et litt tøysete electronic rock prosjekt av duoen Sam Matlock og Milkie Way, men i konsertsammenheng har de heldigvis med seg noe som ligner på et fullt band, og særlig trommeslager Adam Breeze gjør mye for å få dette til å fungere. Stone Behzadi er med på gitar, i tillegg til at Sam Matlock spiller på noen låter. Milkie Way spiller bass på kun tre av åtte låter, men de fem uten bassgitar fungerer faktisk helt greit, og når front-duoen legger fra seg instrumentene får de en friskere mobilitet og energi på scenen. Jeg blir positivt overrasket over hvor god lyd det er. Ikke spesielt høyt, men kraftig, tydelig og behagelig. Publikum er ganske tilbakelent, men det blir da en liten moshpit, selv om den fort ender opp i en statisk klump av snublere. På låta “Small World Syndrome” synger Matlock “I got my mom’s dick and my father’s sense of humour”, og faren hans er faktisk selveste Glen Matlock fra Sex Pistols, så det er jo litt artig. Tekstene generelt er utpreget britiske i sin kvalitet, og duoen sjonglerer vokallinjene akrobatisk mellom seg som en slags sleaze-punk rap battle. Wargasm har hentet inspirasjon fra diverse punkrock og nu-metal, og de har nok også hørt en del på The Prodigy, noe som er veldig tydelig på avslutningslåta “Do It So Good”. Stor underholdning! Ser gjerne dette igjen på en møkkete liten klubbscene. 5/6
Det er pause, og vi får mer reklame for t-skjorter. Kjøp! Kjøp! Kjøp! Det dukker opp flere publikummere utkledd i festlige drakter i fæle farger. Parykker, glitter og stas. Folk gleder seg til Electric Callboy.
Metalcorebandet Bury Tomorrow fra Southampton slapp i mai sitt åttende album, og de er godt kjent på det norske markedet etter blant annet å ha spilt på Tons of Rock i både 2019 og 2023. Vi får servert tre låter fra sisteskiva, og ellers er det renskåret klassikerparade på de korte 43 minuttene bandet er på scenen. Jeg er umiddelbart litt skuffet over lyden. Det er kanskje mer utfordrende å skru lyd for et band som Bury Tomorrow, men de har merkbart dårligere lyd enn Wargasm. Ingen krise, langt i fra, men trommene er litt plagsomme, og både gitarer og clean vokal drukner litt. Det retter seg opp mot slutten, og særlig på de to siste låtene er det helt greit. Publikum tar godt imot bandet, og prøver seg igjen på litt moshpit-varianter. Frontvokalist Daniel Winter-Bates ser i mine øyne litt komisk ut i sin breiale tank-top, men han er en jordnær og fin type. Etter å ha vært innom klisjéen om at kaffe er dyrt i Oslo, så holder han en liten tale om inkludering og at alle skal føle seg velkommen, og det er noe som ikke kan gjentas for ofte. Det er alltid beundringsverdig når folk med en slik plattform ønsker å bruke den til noe positivt. Under bandets kanskje største hit “Black Flame” setter han seg på scenekanten og lover å gi en high five til alle som vil prøve seg på crowd-surfing i sin retning, og det viser seg å bli nokså mange. Etter låta takker han sikkerhetsvaktene, og “the first five rows and their necks of steel.” De avslutter med den energiske “Abandon Us” fra det forrige albumet, og gitaristene spretter rundt og veiver med bein og armer og gitarer. Så er det bare å glede seg til neste norgesbesøk. 4/6
Humorbandet Electric Callboy kommer reisende med sin trancecore fra en liten bygd i Tyskland, og i Norge har de bygget seg opp fra Rockefeller-størrelse via Tons of Rock og nå til selveste Fornebu Arena. Dette er den andre konserten på bandets “Tanzneid World Tour”, og åpningslåten er den ferske singelen som også heter “Tanzneid”. Publikum består av en lykkelig, smilende gjeng med både unge gutter og voksne damer. Det er jubel og allsang fra første strofe, og fra scenen får vi eksplosjoner av farger og lys og bomber og granater. Settlista består av en hektisk blanding av egne låter, coverlåter, DJ-sett og karaoke. Arenaen er i fyr og flamme, og jeg ser for meg at musikken også vil passe perfekt i rånebiler, russebiler og barnebursdager. Det hele er svært profesjonelt utført, og selv om hovedvokalisten ikke er en spesielt god sanger, betyr ikke det så mye i alt virvaret av kostymeskift og fleip og moro. Jeg holder ut lenger enn jeg hadde trodd, og får med meg nesten en hel time av showet, men dette er altså ikke noe jeg personlig klarer å finne verdifullt på noen som helst måte. 1/6
Tekst: Karstein Helland
Foto: Anne-Marie Forker