Onsdag 10. september 2025
Melodisk rock er stort i Sverige, men her hjemme er ikke oppslutningen og interessen på samme nivå, derfor var det gledelig å se at John Dee var fylt til randen med hungrige fans som tok imot begge bandene med åpne armer. Ble det så en svensk parademarsj eller gikk det like dårlig som med det svenske landslaget…?
Først ut var Art Nation, et band jeg ærlig skal innrømme at jeg ikke har fattet den helt store interessen for tidligere. Ikke det at kveldens opptreden vil endre nevneverdig på det, men det låt faktisk ganske så bra. Litt pusete og småklissete, men at Alexander Strandell er en strålende vokalist er det ingen som helst tvil om. Han låter faktisk bedre live enn på skive i mine ører. Noen ganger er det enkle ofte det beste, og uten studiofiksfakseri låt stemmen mer naturlig og med sjel. Fin klang og imponerende i mellomregisteret. Gitarist og medgrunnlegger, Christoffer Borg, viste også edle kunster på gitaren med en rekke glitrende soloer. Det eneste negative var at i starten var lyden dårlig balansert og det låt litt tamt, men det tok seg heldigvis fort opp. Mulig at enkelte savnet det megapompøse lydbildet de har på skive, men i mine ører låt bandet langt mer interessant live. Låtene kom mer frem og ikke minst at de er dyktige musikere. Kort oppsummert en positiv overraskelse og god oppvarmingsøkt utført av Strandell & Co. Og joda, selv om jeg får veldig Eurovision-vibber av låter som “Thunderball” og “Halo” så er det lov å bli glad av fengende pop-metal.. 4/6
Etter en god start på kvelden var det endelig klart for Dynazty, og at salen var forventningsfull og klar for litt svensk magi var det ingen tvil om. John Dee kokte allerede fra start og publikum var så til de grader med på notene. Det ble virkelig hett inne på John Dee. I likhet med Art Nation låt det litt tamt i starten, spesielt trommene til George Härnsten Egg, men det bedret seg raskt og allerede under “In The Arms of the Devil” ble det signifikant bedring i dynamikken. Vi fikk servert en real hits-kavalkade av Dynazty og jeg ble faktisk litt overrasket over at de kun hadde med tre låter fra sisteskiva “Game Of Faces” i form av “Call of the Night”, “Game of Faces” og “Devilcry of Ecstasy”. Ikke mine favorittlåter, men fansen var helt med. Og jeg har allerede nevnt det, men publikum løftet virkelig taket denne kvelden. Rett og slett skikkelig god kok, for å si det enkelt. Det var lite å sette fingeren på, ikke minst vokalist, Nils Molin, som nok en gang viste hvilken begavelse han er. Både som sanger og frontfigur. Han hever låtene opp på et høyt nivå med fantastisk vokal, og med et toneregister som ikke er dusinvare. En nytelse å høre en så dyktig vokalist levere varene live, og spesielt imponerende hvordan han veksler mellom de dype og høye klangene. En skikkelig tenor altså, ikke ulik Ronnie James Dio. Resten av Dynazty er særdeles dyktige musikere bare så det er sagt, men Molin er den berømte rosinen i pølsa. Tospannet, Mike Laver og Love Magnusson, utfylte hverandre flott med gitarene. Jonathan Olsson pumpet stødig på bassen, og viste også at han er en god korist og entertainer. Härnsten Egg har jeg allerede nevnt, men kan si noen ord til om kunstene hans bak trommesettet, for det han gjør der er ikke enkelt. Rytmisk og teknisk eleganse som gir låtene en lekenhet og passende kompleksitet.
Det var også lite å utsette på en variert settliste som viste spennet i låtene, for Dynazty har mye å by på, ikke bare pompøs power metal med ultra fengende refrenger, men også tyngre stoff som “The Human Paradox”. Synd for min del at de ikke dro “Cross The Line” eller “Run Amok” fra mesterlige “Renatus”, men jeg skal ikke klage, for som sagt var settlista en velassortert smågodtpose med (nesten) alle favorittene. Et stykke ute i settet dro bandet kanskje kveldens eneste dødpunkt, for min del en akustisk medley. Jeg er nesten allergisk mot akustiske krumspring i en slik setting, men hver sin smak. Publikum så ut til å sette pris på det, så da skal jeg holde kjeft. Heldigvis tok det av igjen og ikke lenge etter fikk vi “Presence of Mind” som virkelig er en kruttønne av en låt. Da løftet taket seg nok en gang, og ikke minst under sistelåta “Heartless Madness” hvor Molin dro i gang en real publikumsfight. Skikkelig 80-talls, men det funket som juling. Og det gjorde jaggu Dynazty også, selv om settet med fordel kunne vært litt lenger. Snaue 70 minutter føltes litt for lite, men det var tross alt meget fornøyelige minutter med et band som virkelig viste spilleglede, musikalsk dyktighet, artisteri og ikke minst så de ut til å være strålende fornøyd med et særs dedikert publikum. Da er det bare å håpe at det ikke blir lenge til neste gang de gjester Norge og forhåpentligvis da på en større scene, noe de jaggu fortjener. 5/6
Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Geir Kihle Hanssen
