Fredag 2. oktober 2026
At de i det hele tatt kan spille i Unity Arena i 2026 er ganske oppsiktsvekkende med tanke på at forrige gang de spilte innendørs i Norge, så var de på Rockefeller. Og de har ikke akkurat hatt mange store hits siden da som tilsier at publikumsantallet skal ha mangedoblet seg til i år. Men de har en gullrekke av poprockperler og hits som også fikk dominere denne kvelden. Det var bare sitteplasser i salen, men så godt som samtlige på gulvet spratt opp på beina, og ble stående i to timer, da Simon Le Bon, John Taylor, Roger Taylor og Nick Rhodes sparket i gang med «Is There Something I Should Know?». Og man har tydeligvis nok av krutt i påsan når man kan tillate seg å kjøre «The Wild Boys», «A View To A Kill» og «Hungry Like A Wolf» som andre, tredje og fjerde låt – dette er en kvartett som de like gjerne kunne kjørt som ekstranumre!
Unity Arena har fått mye kjeft for lyden, men denne kvelden låt det meget bra, og man kunne høre alle instrumenter klart og tydelig – ikke minst John Taylors høyst kreative basslinjer som er en essensiell del av Duran Durans lydbilde, ved siden av Le Bons karakteristiske stemme (som til de grader holder mål selv om han bikker 68 år i år) og Nick Rhodes’ analogt lydende synther. Bandet kompletteres med gitarist Dom Brown, som har turnert med dem i årevis og spilt på de siste skivene deres, samt en saksofonist og to kordamer som virkelig stabiliserte det vokale – ikke minst under «Come Undone», hvor kordame Anna Ross kom frem i midten og gjorde en duett med Le Bon.
Duran Duran startet turneen i Norge, og hadde ikke spilt konserter på noen måneder, og det kunne merkes på bandet – man har alltid mer energi og godt humør på den første konserten av en turné enn på den hundreogtjueniende. Spesielt Le Bon og John Taylor så ut til å kose seg, og flørtet vilt med det norske publikummet, med skryt til Oslo og Norge. Og det låt kuler og krutt, et så drevent og helproft band som dette gjør rett og slett ikke dårlige konserter.
Men skal man finne noe å pirke på, så kan man alltids peke på bakgrunnsanimasjonene, så føltes billig og cheesy. Under «The Wild Boys» så det nesten mer ut som om det var Iron Maiden som sto på scenen, med et digert Eddie-aktig hode med røde øyne og et flammehav bak bandet. Og så er det lov å stille spørsmåltegn med alle coverlåtene de spilte på bekostning av kramgoa låter som f. eks. «Union Of The Snake» eller «The Chauffeur». En ting er at de hyller sine Birmingham-sambygdinger i Electric Light Orchestra med å spille «Evil Woman», men Grandmaster Melle Mels «White Lines (Don’t Don’t Do It)»? Og Talking Heads «Psycho Killer» i en kombo med «Girls On Film» til slutt? Da var det mer gøy at de dro frem igjen «I Don’t Want Your Love» for første gang siden før covid. Og de kunne gjerne kjørt noe fra «Future Past»-skiva fra 2021 – selv om skammelig få ville ha kjent igjen låter derifra.
Selv om man følte at de hadde bombardert oss med hits fra starten av, så gjemte de likevel to av de største til ekstranumrene. Nydelige «Save A Prayer» skapte en melkevei av lysende mobiltelefoner og allsang i salen, før de rundet av det hele med «Rio». Så joda, selv om man alltids kan sutre litt om låtvalget, så var dette 100 % proft gjennomført og en maktdemonstrasjon av hvordan en pop/rock-konsert skal gjennomføres med selvsikkerhet og sjarm. En fryd å være til stede på. 5/6
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Geir Kihle Hanssen