Tekst: Geir Amundsen
Livefotos: Anne-Marie Forker
– Velkommen tilbake, både til Dream Theater og til Oslo – det er vel bare et drøyt år siden du var her sist, med The Winery Dogs.
– Jo takk, og ja, det stemmer, jeg turnerte med The Winery Dogs i oktober og november i 2023, og da spilte vi vel på Rockefeller her i Oslo. (Les anmeldelsen av den konserten her!)
– Først av alt, kondolerer med din søsters bortgang. (Mike Portnoys søster Samantha døde av kreft halvannen uke før dette intervjuet, den 29. oktober, noe han fikk vite en halvtime før han skulle på scenen med Dream Theater i Zagreb. Da ble «The Spirit Carries On» tilegnet hennes minne.)
– Tusen takk, det setter jeg pris på.
– Det er bare et par måneder siden jeg satt ved min fars dødsleie og sang på «The Spirit Carries On», mest for å trøste meg selv. Og «The Best Of Times» har betydd mye for meg de siste månedene.
– Oi. Jøss. Sterkt. Ja, musikk kan være en stor trøst i tøffe tider. Så jeg vet akkurat hvordan du har det.
– La oss snakke om noe hyggeligere. Kan du beskrive veien din tilbake til Dream Theaters rekker, etter noe som virket som en fullstendig isfront i et tiår?
– Som det heter, tiden leger alle sår. Da du og jeg snakket om dette for ti år siden, var sårene fortsatt veldig ferske. Det hadde vært mye drama, og mye av det var ærlig talt ganske unødvendig. Det tok sin tid for alle sår til å gro, for at de vonde følelsene skulle legge seg, og etter som tiden gikk, innså vi hvor mye vi savnet hverandre. At jeg er i Dream Theater betyr så mye mer enn at jeg bare spiller trommer i et band. Det er en familie. John Petrucci, John Myung og meg selv dannet dette bandet for nesten 40 år siden, da vi var tenåringer på college. Og i løpet av de 40 årene har vi vært gjennom fødsler og bryllup og dødsfall og begravelser sammen. Så jeg tror bare vi innså at tiden går, ingen av oss blir noe yngre, og hvis det skulle bli en realitet, så var tiden inne for det nå.
– Jeg snakket med John Petrucci i 2020 (Les det intervjuet her!) da han lagde sitt soloalbum «Terminal Velocity» som du også spilte på, og han sa at dere hadde vært i jevnlig kontakt takket være deres familier, og at det aldri var noe vondt blod mellom ham og deg.
– Ja. Jeg vil si at en viktig årsak til at John og jeg gjenopptok kontakten er definitivt familiene våre. Våre døtre delte en leilighet i Brooklyn sammen i mange år, og våre koner spiller sammen i et band. (Marlene Portnoyog Rena Sands Petrucci spiller begge gitar i Mean Streak, hvor også John Myungs kone Martens spiller bass. Journ. anm.) Så før John og jeg gjorde noe musikalsk sammen, som soloskiva hans og Liquid Tension Experiment (LTEs tredje skive kom i 2021), så måtte vi finne tilbake til hverandre på et personlig nivå, som å gå ut og spise middag sammen, tilbringe høytidene sammen og sånne ting.
– Var det et vendepunkt for dere da dere spilte sammen for første gang på over ti år da dere lagde soloskiva hans?
– Ja, det var det. Han hadde fortsatt Mike Mangini som trommis i Dream Theater mens vi lagde den skiva og turnerte sammen, så han måtte selvsagt være politisk korrekt offentlig, og ikke si noe som kunne bli ubehagelig for Mike Mangini. Men jeg tror vi begge delte en uuttalt følelse av at det var bortimot uunngåelig at vi kom til å gjenforenes i Dream Theater. Vi kunne bare ikke si det høyt offentlig, men jeg tror vi begge følte det.
– At du er tilbake i Dream Theater, betyr det slutten for dine andre band som The Winery Dogs, Flying Colors og Neal Morse Band?
– Ikke nødvendigvis slutten, men det betyr at mine andre band og prosjekter må legges på is for en tid. Dream Theater kommer til å turnere ut 2025, kanskje inn i 2026. Alle karene i mine andre band har full forståelse for at jeg nå velger å prioritere Dream Theater over alt annet, men det kommer jo til å bli ledige perioder etter hvert, så vi får bare se hvilke band som overlever og hvilke som ikke gjør det.
– Det er kanskje lettere å få tid til en enkeltstående konsert eller to med Yellow Matter Custard? (The Beatles-tributebandet Portnoy har med Neal Morse, ex-Mr. Big-gitarist Paul Gilbert og bassist Matt Bissonette.)
– Haha! Ja, så klart. Jeg skal faktisk gjøre en enkelt konsert med Metal Allegiance i januar. Band som ikke krever masse tid er jo lettere å klemme inn. Og Yellow Matter Custard er alltid gøy, så det har jeg alltid lyst til å gjøre, hvis muligheten skulle by seg.
– Dere startet turnéen i London for tre uker siden. Kan du beskrive hvordan det føltes å gå på scenen med disse karene igjen, for første gang på fjorten år? Var du nervøs?
– Ja, jeg skjemmes ikke av å innrømme at jeg var definitivt nervøs. Og vanligvis er jeg ikke nervøs før en konsert, jeg bare gleder meg, men akkurat denne var veldig nervepirrende for min del. Det var mange øyne på oss den kvelden, og ti tusen fans i salen, hvorav nitusenfemhundre av de sto med mobiltelefonene høyt hevet og filmet alt. Så vi visste at denne konserten kom til å bli gransket av fans og kritikere, men når det er sagt, så var det så mye kjærlighet i luften den kvelden, og det var til stor hjelp.
– Så det er mer avslappet og gøy nå enn den første kvelden?
– Ja, nå er vi tre uker inn i turneen, vi har gjort 12-13 konserter og blitt varme i trøya, så vi har satt sjøbein nå og er mer komfortable og kan bare kose oss. Den kvelden i London var så følelsesladd, men vi føler til en viss grad på de samme følelsene på alle konsertene i alle byene vi besøker nå, fordi for titusen mennesker i publikum hver kveld er det første gang de ser denne besetningen av Dream Theater sammen igjen. Derfor er alle konsertene veldig følelsesladde.
– Du har alltid vært tungt involvert i å lage settlistene for alle band du er i, men hvordan valgte dere ut hvilke låter dere skulle spille på denne turneen?
– Gutta i bandet ga meg tilbake rollen som settlisteforfatter, så jeg fikk muligheten til å sette sammen den settlisten jeg selv ønsket. Og da jeg forlot bandet i 2010, hadde vi turnert mer eller mindre sammenhengende i over tjue år, og vi hadde spilte samtlige låter på skivene, så da varierte jeg med låter nesten hver kveld for å holde det interessant og friskt. Men denne gangen hadde vi ikke spilt sammen på fjorten år, så vi hadde et tomt lerret å leke med, så jeg ville bare sette sammen en settliste som dekket mest mulig av bandets historie, diskografi og de forskjellige epokene i bandet. Jeg ville sette sammen en settliste som jeg visste ville tilfredsstille tverrsnittet av både hardcorefansen og de litt mer avslappa fansen. Det er noe her for begge. Både de største låtene som folk vil høre, men det er også noen mer obskure låter som vi knapt har spilt over tjue år, og noen overraskelser.
– Og du har også plukket et par låter fra bandets Mike Mangini-periode?
– Ja, vi spiller to av dem.
– Jeg tror det var Ian Gillan som sa noe a la: «Å se Deep Purple med en annen vokalist er som å se en pornofilm med min kone og en annen mann.» Er det noe du kan relatere deg til?
– HAHA! Ja, det er absolutt en følelse jeg kan kjenne meg igjen i. Det var jo derfor, i alle de årene jeg var ute av Dream Theater, at jeg unnlot å høre på skivene de hadde lagd uten meg, eller se på noen videoer fra konsertene deres. For det gjorde vondt. Som du sier, det ville vært som å se sin eks-kone med en annen fyr. Men nå som jeg er tilbake, så har jeg ikke noe problemer med det, og jeg har vært nødt til å gjøre hjemmeleksa med Mangini-skivene, for jeg hadde nesten ikke hørt på dem. Nå som jeg er tilbake i bandet, er det mye lettere å høre på dem.
– Var det noen av låtene som dere spiller på denne turneen som var spesielt utfordrende å lære seg å spille på nytt igjen, etter så lang tid?
– Ja, en god del av dem. Noen av dem kom veldig lett tilbake, hvis du ser på noen av de videoene jeg lagde for youtube-kanalen Drumeo. Da jeg lagde disse, satte jeg meg bare ned og spilte gjennom dem, som «As I Am» og «Panic Attack» og «Under A Glass Moon». De låtene har jeg permanent i blodet, så de satt med en gang. Men ja, det var et par andre låter som var verre å komme inn i igjen.
– Snakker vi da konkret om låter som «Octavarium» og «Stream Of Consciousness» som dere ikke har spilt på rundt tjue år?
– Ja, jeg hadde ikke tenkt å nevne noen låttitler i tilfelle det ville ødelegge overraskelsen for de som ikke har sett oss enda, men…
– Ingen fare, dette intervjuet er til vårt neste nummer som kommer ut i juletider, sammen med anmeldelsen av den nye skiva deres.
– Ah, skjønner. Men ja, de to var de vanskeligste, spesielt «Octavarium».
– Deres kommende skive «Parasomnia» (anmeldt her!) slippes ikke før i februar 2025, men dere er allerede i gang med turneen, selv om skiva er ferdig og klar. Hvorfor venter dere med den?
– Jeg synes det gir mening å gjøre det på denne måten, for det virker som om fansen er veldig ivrige på å få sett denne gjenforente bandbesetningen. Og denne turneen er også en feiring av at det er 40 år siden bandet ble dannet. Det er logisk at første del av turneen handler om å se seg tilbake og feire fortiden, og når den nye skiva kommer ut til neste år, kan vi bytte over til del to av turnésyklusen og begynne å se fremover med den nye musikken.
– Så vi kan forvente at dere spiller helt andre låter på neste sommers konserter?
– Det kan variere litt, for til neste år vil det være enkelte markeder hvor vi allerede har spilt, og da blir det en helt ny settliste. (Like etter denne praten ble Dream Theater bekreftet på Tons Of Rock i Oslo i juni.) Men så vil det være andre markeder som vi ikke har spilt i enda, og de vil nok få mye av det som vi spiller nå for tiden. Men innen vi kommer til neste høst, så har vi nok byttet helt over til «Parasomnia».
– Vil du kalle «Parasomnia» et konseptalbum, eller er det mer et tematisk album hvor alle tekstene handler om søvn og drømmer?
– Det er nok mer et tematisk album. Et ekte konseptalbum er mer som «Scenes From A Memory» eller «The Wall» eller «Operation: Mindcrime», hvor det fortelles en konkret historie med ulike karakterer. «Parasomnia» er mer tematisk slik som «Dark Side Of The Moon» er, eller «Octavarium». Det er et gjennomgående tema på hele skiva, men det er forskjellige historier som er løselig knyttet sammen.
– Den eneste låten som tilsynelatende ikke passer inn sånn sett, er «A Broken Man». Eller gjør den det?
– Det må du egentlig spørre James om, det er han som har skrevet teksten på den låten, men den handler om en krigsveteran med PTSD som gir ham mareritt, så den passer på en måte inn i resten av tematikken. Noen låter handler om søvnproblemer, nattskrekk eller søvngjengeri, mens andre handler om mareritt generelt.
– Hvordan var det å samles med resten av gutta for å skrive disse låtene? Var dere tilbake dere dere var, eller har noe endret seg?
– Vi var øyeblikkelig tilbake der vi var, som om ingen tid hadde gått. Vi begynte bare å jamme, og vi skrev «Night Terror» den første dagen, den var det første vi skrev sammen. Vi falt med én gang tilbake i vårt vante mønster, det var så naturlig for oss.
– Din tilbakekomst ble annonsert i oktober i fjor – når var første gang dere alle fem var samlet i ett rom igjen?
– I februar, da vi samlet oss for å begynne arbeidet med det nye albumet. For da vi tok beslutningen om å få meg tilbake i Dream Theater, så var jeg på turné i Europa med The Winery Dogs. Da hadde vi telefonsamtaler og Zoom-konferanser, men vi møttes ikke alle fem i kjøtt og blod før vi begynte «Parasomnia» i februar.
– Jeg har vært forbløffet over den magien du har klart å drysse over de fleste band du involverer deg i. De siste fjorten år har ingen Dream Theater-skiver vært inn på min Årets Topp 10-liste, men du, derimot, har i mellomtiden spilt på flere av mine Årets Skiver, som første The Winery Dogs, Flying Colors «Second Nature» og Neal Morse Bands «The Similitude of a Dream». Hvordan er det mulig at en skarve trommis kan ha så stor innflytelse på musikken og låtene?
– Haha! Jo, takk for det, utrolig godt å høre. Jeg har nok bare vært heldig som har fått lov til å jobbe med så mange fantastiske musikere som inspirerer meg til å levere på ypperste nivå. Ikke bare i trommespillet, men også med idéer og konsepter og låtskriving. Og alle de tre bandene du nevnte der har sykt dyktige musikere og låtskrivere, så kanskje har jeg klart å inspirere dem til å levere sitt beste også. Jeg vet ikke, men jeg tar enhver skive på største alvor og prøver å gjøre den så bra som overhodet mulig, og jeg har vært heldig nok til å ha hatt en så bra karriere og vært involvert i så mange skiver som folk elsker. Jeg er stolt over dem alle, faktisk.
– Hvordan vil du beskrive «Parasomnia» stilmessig? I mine ører fortsetter den i samme spor som «Black Clouds» og «Systematic Chaos», men jeg hører også mye «Scenes From A Memory» i den.
– Den fortsetter absolutt i den stilen som denne bandbesetningen har hatt gjennom hele epoken siden Jordan kom med i bandet. Og at den fortsetter i samme spor som «Black Clouds & Silver Linings» er helt naturlig, siden det er de samme fem menneskene som har skrevet låtene, spiller på dem og har spilt dem inn. Det er den stilen og det lydbildet som vi fem har. Hvis du ser på skivene fra «Scenes From A Memory» til «Black Clouds», så er det utvilsomt de skivene i Dream Theater-katalogen som best kan sammenlignes med «Parasomnia» – fordi disse har de samme ingrediensene.
– Da er tiden vår ute, du får gjøre deg klar til kveldens konsert, så ses vi i Oslo Spektrum om et par timer.
– Den er god! Takk, vi ses i kveld!
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2024
