Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Michael Helms
– Velkommen til The Vault!
– Veldig stilig! (Felder viser frem studioet sitt med en “The Vault”-logo på skjermen bak seg).
– Så, det er Jan, ikke sant?
– Det stemmer.
– Jeg gjør det når jeg våkner hver morgen. Beklager det dårlige ordspillet, du har sikkert hørt det en million ganger før. (Du tok den, ikke sant? Jan/ yawn)
– Haha, nei dette var faktisk første gang!
– Wow, det var litt rart, hehe. Men du, før vi starter, så må jeg bare nevne dette. Mange journalister begynner å stille mange Eagles-spørsmål et lite stykke ut i intervjuene, men dette er ikke om Eagles, det handler om den nye plata mi og den påfølgende turneen. Om du må spørre om Eagles, vær så snill å ikke spør om hvordan det var å skrive ”Hotel California”, hehe.
– Ingen fare. Jeg har faktisk ikke ett eneste Eagles-spørsmål på blokka, det tar vi om det faller seg naturlig. Før vi går videre har jeg en hilsen til deg. Jeg la nettopp på med Stan Lynch, og skulle hilse så mye.
– Herregud, så moro! Vi har kjent hverandre lenge, helt siden Gainesville på 70-tallet. Jeg jobba jo med Bernie Leadon og Stephen Stills, blant andre, mens Stan, som var litt yngre enn oss, begynte hos Tom Petty. Da gutta og jeg flytta til New York og California, tok Stan og hans medmusikere mange av jobbene vi pleide å ha, på puber og så videre. Som du sikkert vet var han et viktig moment for oss under “Hell Freezes Over”-innspillinga, der han var med på et par låter.
– Vi prata om akkurat det. Han nevnte at Fender måtte lage et par nye gitarer for deg for å få den riktige gitarlyden med tanke på transponering av tonearten på “Learn To Be Still”. Har du de gitarene enda?
– Jeg har bortimot enhver gitar jeg noensinne har anskaffet meg. Jeg har rundt 300 stykker, og vet kun om åtte som mangler, de ble stjålet fra meg av en gitar-tech som jeg betrodde tilgang til lageret mitt. Han skulle ‘ta de med til reparasjon’, men det han gjorde, var å la kassene ligge igjen, så det ikke vistes at gitarene manglet. Når vi da skulle ha varetelling noe senere, fant vi tomme gitarkasser, og oppdaget at det manglet for eksempel en 1952-modell Telecaster, en ´57 Strat og Sunburst Les Paul-gitarer og så videre. Bare tomme kasser sto igjen, og til den dag i dag føler jeg for å virkelig gi ham inn, men dessverre har han gått bort, så det lar seg nok ikke gjøre. Sånn er det når man stoler på folk.
– Dette er jo virkelig ikke billige gitarer, og den sentimentale verdien lar seg jo ikke prissette i det hele tatt.
– Absolutt ikke! Jeg hadde en Gibson 335 med dot inlays (“perlene” i gripebrettet) som jeg brukte på mange Eagles-låter, så som “I Can´t Tell You Why”, og plutselig var den borte. Bortsett fra de, og den aller første gitaren jeg fikk, som bare var skrot, så har jeg samtlige gitarer fra hele musikklivet mitt. De er ungene mine. Da vi tok varetellinga, skrev jeg noen ord om hvert instrument, så det er mye verdier i det lageret der.
– Utrolig fascinerende, men vi må kaste oss i gang med det vi egentlig skal prate om.
– Det må vi. Jeg har jo ei ny plate ute nå, (anmeldt her!) og så langt har vi sluppet tre singler; “Free At Last”, “Hollywood Victim”, og “I Like The Things You Do”, som handler om kjæresten min, haha! Jeg regner med at mange gutter kan relatere seg til den låten.
– Mange av disse låtene er gamle, men ikke utgitte. Gjelder det alle, eller er det noen som er skrevet nylig?
– La meg forklare. Da jeg først ble med i Eagles, fortalte Bernie Leadon meg at om jeg skulle skrive låter for bandet, kunne jeg ikke skrive melodilinjer eller tekster, kun akkordskjemaer og låtstrukturer, altså vers, refreng, vers, og så videre, så skriver Don Henley og Glenn Frey melodier og tekster. Til “Hotel California” skrev jeg 15, 16, kanskje 17 låtideer, hvorav to endte opp på plata; “Hotel California” og “Victim Of Love”. Det samme skjedde på “The Long Run”, og det samme skjedde på “Hell Freezes Over”. Det som skjedde, var at jeg hadde bodd i Malibu i 29 år, og etter den femte store brannen tenkte jeg med meg selv at jeg ikke vil utsette verken huset mitt, meg selv eller instrumentene og studioet for. Jeg har noen venner som har mistet gitarsamlingene sine til disse brannene, så jeg pakket sakene mine i år 2000, flyttet til Los Angeles, og satte det på et lager fram til jeg hadde kjøpt et sted jeg kunne bygge et studio i. Rundt seks måneder senere kjøpte jeg dette huset som jeg bor i nå, fra Seal, faktisk, og her var det allerede et studio. Da ble det kjøp rimelig raskt, og jeg kunne bare flytte inn instrumentene og begynne å spille inn musikk. Lenge etter, kanskje 20 år senere, begynte jeg å tenke på hva som befant seg i det lagerlokalet, og jeg innså at jeg ikke hadde en anelse om hva som befant seg der inne. Da vi begynte å se igjennom ting, fant jeg en rekke med 24-spors bånd fulle av innspillinger og låtideer, og til og med ting jeg hadde skrevet for filmer. I Malibu hadde jeg en 16-spors opptaker, så det var et lass med 1”-taper som det sto “Eagles” på, for vi tok opp øvelser da vi øvde i gjestehuset mitt der. Så fant jeg ei diger pappeske som var full av kassetter, ADAT-taper, CD-er, så jeg tok det med meg hit til studioet, og digitaliserte det. Mens jeg holdt på med den prosessen hørte jeg gjennom mye, og oppdaget at det var masse fine kord-progresjoner der, fine slide-soloer, og masse greier som jeg helt hadde glemt. Dermed ble det til at jeg spilte inn disse greiene på nytt, spesielt siden kassett-kvaliteten ikke var god nok, og mange av disse ideene er det du hører på plata. Åpningssporet, for eksempel, “Move On”, er en låt med mye slide. Da jeg ble med i Eagles, var sliden min mye av grunnen til at de tok meg inn i varmen. Da jeg spilte inn ideen til låten, hadde jeg en 4-spors opptaker, og spilte inn kanskje halvannet minutt med rytmer på ei pappeske, før jeg spilte inn en kord-progresjon og litt bass over. Deretter la jeg på en slide-gitar, og tok opptaket med til Frey og Henley. Don likte ideen, og foreslo at vi kunne kalle den “Slide On”, men jeg syntes tittelen var litt corny, så den ble liggende ei stund. På den tida var jeg sammen med ei dame, men jeg skjønte at det var på tide å gi seg, så til syvende og sist skjønte jeg at det var på tide å ‘Move On’, og dermed var tanken sådd om å endre tittelen fra “Slide On” til “Move On”, og der har du det. Det var en låtidé fra 1974, og jeg har ting fra 80-tallet og 90-tallet. “Hollywood Victim” for eksempel, skrev jeg mens vi jammet for å få nye låter til “Hell Freezes Over”, så det er noe fra flere tiår i den kassa. I tillegg er det tre låter som er rimelig nyskrevne, blant andre “I Like The Things You Do”, som jeg nevnte for deg innledningsvis. Både den og “Hollywood Victim” kom fra gamle ideer, men ble nesten fullstendig omstrukturert, og det var utrolig moro å hente inn noen fantastiske musikere, som jeg har kjent siden 70-tallet for å spille på disse låtene. For eksempel, det er en ballade på plata som heter “Let Me Down Easy”, og den absolutt beste ballade-grooveren jeg kjenner, er Jim Keltner. Han kom inn, gjorde to takes, og det følte bare helt vidunderlig. Den hadde ikke føltes like riktig med noen andre enn akkurat ham. Så har vi den mer rocka, harde “I Like The Things You Do”, der hentet jeg inn min gamle venn fra Styx, Todd Sucherman, og med den intense energien han har når han spiller, var han den perfekte trommisen for akkurat den låten. Jeg brukte Gregg Bissonette på et par låter, og keyboardister som Greg Phillinganes og David Paich fra Toto, og Steve Lukather på ei reggae-låt. Dette er musikere som jeg vet finner følelsen i låten og kommer inn og gjør jobben på et take eller to. Disse gutta er så erfarne at de forstår kord-progresjonen og grooven i låten, at det er fort gjort.
– Det var en av de tingene som slo meg da jeg fikk spørsmål om å intervjue deg og fikk infoen om skiva. Den er spilt inn på samme måte som da jeg vokste opp, med masse flinke folk over hele fjøla, så hver låt har sin egen identitet og sound. Hva slags følelse dukket opp i deg da du åpna boksen med et lass med gamle opptak? Hvilke tanker dukker opp i hodet ditt når noe sånt skjer?
– Haha! Snakk om flashbacks!! Ok, jeg hadde nok noen flashbacks på 70-tallet også, men dette var flashbacks tilbake til spesifikke steder og episoder der jeg skrev akkurat den ideen. Ett av opptakene var bare meg på et keyboard, eller rettere sagt en synth, men jeg brukte en Fender Rhodes-type lyd. Jeg har ganske bra gitarteknikk, men når jeg spiller tangenter kaller jeg meg bare for “Kloa”, for jeg krummer fingrene på klaviaturet. Jeg spilte noen enkle harmonier, ingen trommer, ingen bass, bare meg som satt og lekte meg med noen nydelige ideer, og bestemte meg for å arrangere disse ideene til gitar i stedet. Så kom Greg Phillinganes inn og gjorde sin greie, og han er virkelig Mr. Magisk; det han får ut av et keyboard er ute av denne verden. Helt utrolig! Jeg husker jeg produserte noe min yngste datter gjorde på den tida, så jeg ville finne tilbake til den følelsen av å jobbe med henne, og ba henne synge duett med meg på akkurat den låten, så “Together Forever” synger jeg sammen med min datter Leah. Da kan hun ha den med seg for alltid, der hun synger sammen med pappa.
– Utrolig moro å se så mange kjente navn på lista, og spesielt moro er det å se at det er de samme folkene som spilte på platene på 70- og 80-tallet.
– Helt enig. Det var også en reise tilbake i tid. Lukather, for eksempel, har spilt på alle solo-utgivelsene mine. Når han kommer over for å jobbe, tilbringer vi de første 45-60 minuttene på å le og prate om hvor teite vi var i gamle dager. Når vi først setter i gang med jobbinga, er ei låt unnagjort på kanskje 20 minutter. Vi er effektive sånn. Det samme gjelder egentlig alle musikerne jeg har med meg på plata. Nathan East, for eksempel, stjal jeg fra bandet til Kenny Loggins tilbake på 70-tallet, før Eric Clapton stjal ham fra meg, og nekter å gi ham tilbake, haha! Når han er i byen spiser vi lunsj sammen, eller han kommer innom her, så spiller vi inn noe. Vi er gode venner. Det er vi alle sammen, sånn sett.
– Spilte alle inn i ditt studio, eller fikk du tilsendt filer fra noen? Todd har jo et fantastisk studio, og med størrelsen på hans trommesett, er det ikke bare-bare å dra det med seg til deg for å sette opp, mikke og få lyd på.
– Mye er gjort her, men som du sier; trommer er litt mer tidkrevende enn for eksempel gitar eller keyboards. Todd fikk demoen, og ringte meg og spurte hva jeg ville at han skulle gjøre. ‘Hva jeg vil du skal gjøre?? Jeg skal ikke fortelle deg noen ting som helst, jeg vil at du skal være Todd!’ Han sa at han skulle gjøre tre opptak; ett med ‘kjøtt og poteter’, ett litt mer aggressivt, og ett ‘balls to the wall’, så kunne jeg velge selv. Og har du sett, jeg endte opp med det siste, hehe. Det er så fint med Todd, for han er så grundig. Han filmer seg selv mens han spiller inn, så jeg kan se hva han gjør, og hvorfor. Han er virkelig en unik perkusjonist. Jeg setter ham på linje med Neil Peart, faktisk. Han kjente jeg også, men det var fordi hans datter og min sønn gikk på førskolen sammen, så han pleide å komme over mens ungene lekte sammen.
– Jeg deltok på en trommeclinic med Todd for noen år siden, han er helt vanvittig!
– Vi har turnert ganske mye sammen, og i backdrop´en til Styx var det et lite hull der man kunne se på scenen, som tech-en hans brukte. Om pedalen hans gikk i stykker eller et skinn ble ødelagt, så var han på pletten med én gang. Kjæresten min elsker hva Todd gjør, så hun pleide å stå og se på ham så ofte hun kunne. Da det var på tide å finne musikere til plata mi, ville hun at Todd skulle spille på låten som handlet om henne. Jeg mente selvfølgelig at hun hadde helt rett, og da ble det sånn.
– Stemmer det at du turnerer med denne plata på samme plakat som Styx?
– Det stemmer. Vi turnerer fra slutten av mai og ut september, så det blir endel konserter framover. For det meste i USA, men også noen jobber i Canada. Vi skulle svært gjerne ha kommet til Europa også, men det er så sinnssykt dyrt å foreta slike reiser, så det blir nok vanskelig, dessverre. Vi har jo turnert sammen med Styx og Kevin Cronin fra REO Speedwagon siden 2012 eller noe sånt, så vi har kjent hverandre lenge. Turneen har vi kalt “Brotherhood Of Rock”, noe som sier mye om hvordan samholdet mellom artistene er. Det er null drama, ingen divaer, ingen sinneutbrudd, ingenting! Vi henger sammen både på og av scenen. Flere i bandene, og også i crewene spiller golf, så om vi har en fridag henter vi ut golfklubbene fra under bussen og finner en bane å miste noen baller på, hehe. Konsertene er på fire timer, og består av hit etter hit etter hit, både fra det jeg gjorde med Eagles, det Kevin gjorde med REO, og Styx har jo et bibliotek av hits. Et fantastisk show! Innimellom bytter vi plass, og spiller på noen av hverandres låter, og har en Grand Finale der nesten alle er på scenen samtidig. Vi vet ikke alt som skjer riktig enda, men det blir nok noen overraskelser.
– Blir noen av konsertene filmet så vi som ikke får anledning til å se konsertene live får se hva dere har gjort?
– Vi har ikke planlagt noe, men det hadde vært moro å få Access TV, for eksempel, til å gjøre opptak. Vi får se. Jeg må si, det er så moro å komme i studio på morgen, ta en kaffe og yawn-e meg opp til å leke meg med en trommeloop og noen nye ideer. Der kom den igjen, beklager, hehe.
– Hehe, jeg tror jeg må begynne å bruke den der.
– Jeg må si at jeg har kommet meg på improvisasjon. Jeg spilte i et jazz/fusion/rockeband i New York, og lærte mye om improvisasjon der. Å spille en solo over et parti, for så å aldri gjenta akkurat den frasen, det er noe jeg virkelig har lært meg å mestre, men jeg kan ikke akkurat dra på turne og jamme meg gjennom soloen på “Hotel California”, den må være riktig tone for tone, ellers går folk av hengslene. Det gjelder egentlig de fleste av låtene som har vært med meg i 50 år. Derfor setter jeg stor pris på å komme i studio og leke meg med nye ideer. Det er en utfordring jeg setter pris på.
– Du har jo også en utfordring når du kommer i studio; å velge hvilken gitar du skal henge på deg den dagen.
– Akkurat nå har jeg (teller fra 1-9) ni forskjellige forsterkertopper i kontrollrommet, og kanskje ti forskjellige kabinetter i innspillingsrommet, så jeg kan mikse mellom Marshall, Bogner, eller hva jeg føler for den dagen. Pluss et noe mindre utvalg av gitarer enn 300, men jeg liker å ha valgmuligheter, for det jeg lærte da jeg spilte i Eagles, var at med tre gitarister, så kan ikke to gitarister ha samme gitar. Man kan ikke ha to Les Paul eller to Strat-er, for alle gitaristene må ha sin særegenhet og tone, sånn at de separeres sonisk. På den måten lærte jeg meg lydstruktur, hvordan jeg skal forholde meg til de andre gitaristenes lyd. Vi spilte selvfølgelig forskjellige riff og melodier, men det var noe med å la de forskjellige gitarsporene ha forskjellig struktur. Lydteknikeren min, Chris Lord-Alge sier at jeg har lært meg kunsten å sette forskjellige tonaliteter sammen som et puslespill, sånn at de flettes sammen til et ryddig lydbilde. Det er et utrolig kompliment å få fra en mann som han! Jeg husker da vi slapp den første singelen, “Free At Last”, var det en kvinne som spurte hvordan vi fikk til lyden av måsene på starten av låten, og jeg tenkte; ‘hvilke måser’? Det hun refererte til, var en høyt pitchet slide med ekko på, som minte om måser. Det er moro å eksperimentere, og interessant å høre hva fans hører i de forskjellige låtene. Den siste låten på plata heter “Blue Skies”, og ble skrevet på en akustisk gitar, der jeg bare satt og drodlet for meg selv, og hørte plutselig en strykekvartett for meg, så jeg endte opp med å fokusere på å skrive et stykke med akkurat det. Jeg har også lekt med tanken om å skrive en slags gitar-symfoni, med mange forskjellige gitarer som instrumentering. Slide, baryton-gitarer, bass, akkurat som man gjør i et symfoniorkester, men med gitarer i stedet for førstefiolin, andrefiolin, bratsj og så videre innover i orkesteret. Jeg har ikke hatt den riktige inspirasjonen enda, men visjonen er der.
– Med de mengdene med opptak du fant i kassa, er det kanskje muligheter for flere utgivelser fra hvelvet?
– Å herregud, jeg har ikke kommet meg inn i mer enn kanskje 10% av materialet, så jeg har liksom ikke funnet ut hva jeg skal gjøre med alt. Kanskje jeg bare arkiverer det et sted, men mens jeg holdt på med overføringen til digitale filer, hørte jeg gjennom mye, og akkurat de ideene som nå er fullførte låter, var de ideene jeg følte for å puste liv i akkurat da. Etter den erfaringen, tenker jeg kanskje at jeg er i stand til å puste liv i de fleste ideene, både på godt og vondt, men moroa for meg ligger nettopp i det å pusle med ideer og finne ut hva som ligger i dem. Musikk er en svært emosjonell måte å kommunisere på. Jeg husker jeg besøkte et rehabiliteringssenter for hodeskader i Canada for kanskje 20 år siden, for folk som hadde falt på isen for eksempel, og jeg husker én hadde blitt truffet av et streifskudd i Bosnia, han var der, det var så mange skjebner. De kunne ikke snakke, de fleste satt i rullestol, men da jeg spilte låter de kjente, som “Take It Easy”, viste de uttrykk til å ville synge med, så musikken nådde virkelig inn hos dem. Det viser så tydelig at menneskets følelser er sterkt knyttet opp mot musikk, og det er noe jeg setter umåtelig stor pris på å oppleve. Det samme gjelder åpningen på “Hotel…”, alle i den rette alderen er rett tilbake til high school, haha!
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2025