Han ville skape sin egen karriere og få ut alt gruffet han følte mot musikkbransjen (noe vi ikke skal utbrodere her), og i 1995 så hans første album dagens lys under pseudonymet Strapping Young Lad. Siden har han hatt utallige prosjekter og utgivelser (ca 29) som har vekslet mellom streit progressiv metal/rock til utagerende eksperimentell ekstrem metal. Han er også kjent for storslåtte, pompøse konserter med masse energi på scenen. Nå er Townsend ute med sin nye skive “Powernerd” og i den forbindelse fikk vi en liten statusrapport fra Townsends hjemmestudio.
Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Tanya Ghosh
Livefotos: Anne-Marie Forker, Geir Kihle Hanssen
– Hei, Devin. Hyggelig at du hadde tid til en liten prat med oss. Har du det hektisk om dagen med ny skive som skal lanseres?
– Det stemmer, det har jeg.
– Begynner du å bli lei av intervjuer rundt den?
– Nei, det er helt i orden. Det kommer an på spørsmålene, men for det meste så er det fornuftige spørsmål.
– Okei, hva er det dummeste spørsmålet du kan få? Så jeg lover å ikke stille det.
– Det er egentlig ikke dumme spørsmål, men de som jeg sliter med å svare på er for eksempel “Fortell meg om noe vilt som har skjedd på turné”. For det spørsmålet indikerer at det er noe i musikkbransjen som aldri har vært en del av min karriere. Jeg er 52 år gammel og jeg spiller musikk. Det er det, og dessuten er jeg en veldig dårlig partyløve.
– Jeg forstår det, og hadde ikke det spørsmålet på blokka. Regner med at du som alle andre kjente artister har fått det en million ganger. Men hadde du vært Vince Neil, så hadde jeg nok spurt.
– Haha, supert.
– Vi får heller snakke om noe mer interessant og den nye skiva di “Powernerd”. Jeg har fått hørt igjennom den, og ikke overraskende at den er ganske så variert. (Anmeldt her!) Kan du fortelle litt mer om den med egne ord?
– Ja, den er en av fire plater som hører sammen. Så jeg har laget dette prosjektet og komponert låter i ulike genrer. Denne plata skulle være enkel med simpel musikk, og det som jeg tror gjør denne plata spesiell er tekstene.
– Som for eksempel “Dreams of Light”?
– Vel, den er ikke nødvendigvis dypere enn de andre, men når jeg skriver tekster, så gjør jeg det på en abstrakt måte. Ord og fraser dukker opp i hodet, og det gir ikke nødvendigvis mening og sammenheng umiddelbart, men når jeg får satt det sammen så blir det gjerne en tekst med mening, men kanskje ikke alltid så dyp. Jeg er opptatt av at tekstene skal gjenspeile følelsene mine og sinnsstemningen, og det kan variere. Derfor blir også tekstene og låtene varierte. “Dreams of Light” handler rett og slett om at hvis du er på et mørkt sted så gleder du deg til å komme ut av det på et eller annet tidspunkt. Rett og slett bare det å komme seg ut av mørket.
– Hva med “Falling Apart”? Den er kanskje ikke destruktiv, men jeg tolker den som litt mørk. Hva tenker du?
– Tja, jeg skrev den i en mørk tid. Ikke svart, kanskje mer grå. Noe som er veldig viktig for meg når jeg lager låter er at det gjenspeiler stedet jeg var på akkurat da. Litt som en dagbok egentlig. Plata skal være en korrekt beskrivelse av sinnsstemningen, og låtene vil som jeg nevnte være varierte av den grunn. Jeg lager jo ikke alle låtene på én dag. Da jeg skrev “Powernerd” var det en periode hvor jeg følte at jeg falt sammen.
– Okei, jeg skjønner. Så det jeg tolker som mørkt, er bare en beskrivelse av dine følelser og sinnsstemning. Og når det er sagt, så er det jo positive låttitler på skiva også. Så det gir absolutt mening det du sier. Av alle skivene du har lagd, så er det heller ingen som låter helt likt i mine ører.
– Nei, og det er fordi prosessen rundt det å lage en plate påvirkes av omgivelsene og jeg har aldri hatt to år som er like. Du vet, og det er sikkert det samme for deg. Livet endrer seg i en vanvittig fart, og det skjer så mye. Jeg tror at det beste du kan gjøre er å henge med og gjøre det beste ut av det. Ting endrer seg fort og det er bare å prøve å henge seg på.
– Jeg kan kjenne meg igjen i det du sier der, det med at livet går fort og jo eldre man blir, dess vanskeligere blir det å henge på, i hvert fall for min del. Jeg kan like at ting kan gå litt sakte også. Du har vel barn også?
– Ja, jeg har en sønn på 18.
– Aha, samme her.
– Da er vi i samme båt, bror.
– Da skjønner du kanskje hva jeg mener. Det er bare en av mange ting som går altfor fort, at de går plutselig fra å være pleietrengende til å bli voksne altså, og ting har endret seg og for min del er det litt skremmende å se hvilken verden barna vokser opp i nå.
– Jeg vet ikke helt om jeg har den luksusen med å bekymre meg. Det har jeg egentlig ikke tid til. Jeg føler at det eneste jeg kan gjøre for han eller andre i nærheten, er å holde meg balansert. Med alle mulighetene og valgene barn blir utsatt for i dag, så er det ingen garanti for noen ting. Vi vet jo ikke om jobbene de ønsker vil bli overtatt av roboter eller ikke i fremtiden. Kanskje bare om noen få år kan det skje. Det samme med AI, som også kan overta mye. Frykten for dette har ingen hensikt, det gjør bare mer skade. Vi mennesker må bare tilpasse oss endringer og nye landskap så godt vi kan.
– Enig, og jeg skjønner at det bare er dumt å stritte imot, men det kan jo være vanskelig. Og musikkbransjen er heller ikke noe unntak for store endringer.
– Det er endringer daglig over alt. Se bare for eksempel på hvordan det å promotere en plate har endret seg. For ti år siden dro vi rundt på turné og gjorde pressekonferanser, men nå må vi slå oss selv i ansiktet med en morsom ting på TikTok for å få oppmerksomhet. Men jeg føler som du sa at det å stritte imot endringene er idiotisk. Du vil ikke vinne. Så du må rett og slett sette deg inn i hvilket forhold du skal ha til disse tingene, og deretter finne en vinkel som du kan tilnærme deg på. Uten å føle deg falsk eller påtatt.
– Men fra nåtid og framtid til gamle dager. Du har vært en del av musikkbransjen i en mannsalder nå, og mitt første “møte” med deg var på Rockefeller i Oslo i 1993, hvor du var vokalist for Steve Vai. Jeg har lest at du egentlig ikke var spesielt glad i den musikkstilen, stemmer det?
– Jeg er veldig av og på, eller varm og kald om du vil. Sikkert veldig slitsomt for de rundt meg. Jeg liker ting en periode og så blir jeg lei det. I et minutt kan jeg være glad for en ting, mens i det andre er det motsatt. Ikke på en destruktiv eller depressiv måte, men personligheten min bare er sånn. Kald og varm om hverandre. Hvis jeg skulle basert avgjørelsene mine i musikkbransjen på hva jeg følte i øyeblikket, ville jeg ikke hatt en karriere. Jeg bruker gjerne en dag eller to på å kjenne om følelsen fortsatt er den samme eller ikke, før jeg bestemmer meg. Og det har fungert bra jo eldre jeg har blitt.
– Så du har lært deg å ikke være impulsiv og ta avgjørelser du angrer på?
– Ja, jeg har lært, og for å gå tilbake til spørsmålet ditt om Steve Vai så kom jeg til et punkt der jeg bare tenkte “fuck this” og det kan jeg fortsatt tenke om ting. Jeg vet av erfaring at noen av avgjørelsene jeg har tatt har kommet av at jeg har vært sliten. For lite søvn, trening og mat.
– Og jeg antar at det er stor forskjell på å være sin egen sjef kontra det å være en del av et band, og ikke ha full kontroll. Både på musikken og det som skjer utenom. Nå har du vært din egen regissør siden 90-tallet, hvis du skjønner hva jeg mener?
– Ja, og den kreative siden er veldig viktig for meg. Det er ikke på den kreative delen vi møter hindringer, men nå er det mer endringene rundt det å lage og promotere plater som jeg var inne på. Den kreative og musikalske delen styrer jeg fortsatt selv, men den andre delen må jeg forholde meg til og prøve å henge med på. Musikkbransjen har stadig vært i endring, og skal du være en del av den så må du være villig til å endre deg og tilpasse deg. Jeg tror ikke dette nødvendigvis er et problem, men en utfordring du må løse. Du må stadig evaluere og tenke hva du skal gjøre videre. Jeg har vært i bransjen i mange år og de stadige kravene om å endre seg har jeg selvfølgelig følt på, men den beste måten å løse det på er å henge på og gjøre det som trengs. Du kan velge å la være, men det vil i bunn og grunn bare eliminere all mulighet for suksess. Så mye av min psykiske energi brukes til slike avgjørelser.
– Men hvilket område tenker du er det mest tidkrevende og/eller utfordrende som artist i dag. Du skriver og produserer all musikken din selv, du er på turne og må promotere skivene dine. Hva er gøy og hva er litt slitsomt eller kjedelig om du vil?
– Den morsomme delen er det kreative og starten på en prosess. For eksempel når jeg har masse ideer til en plate eller et prosjekt, det er veldig gøy. Bare det å jamme på ideene og lage prototyper av låtene, jeg elsker det. Den tøffeste delen er å promotere det. Ikke det at det er så vanskelig, det er mer det at jeg ikke er så interessert i det. Og jeg er ikke så glad i å se på meg selv, ikke det at jeg misliker meg selv, tvert imot jeg liker å ta vare på meg selv. Men det blir en annen greie. Jeg husker for noen år siden at jeg var og besøkte noen bekjente, og de hadde bilder av seg selv overalt på veggene. Jeg har ikke helt det behovet og skjønner ikke helt poenget med å se på seg selv hele tiden. Det å se på seg selv er ikke så morsomt og interessant, ikke for min del i hvert fall. Du skjønner hva jeg mener? Poenget mitt er at mye av det å promotere en plate i dag involverer det å se på seg selv, som jeg ikke synes er så interessant i seg selv.
– Det var et ærlig og utdypende svar, men hører du på dine egne skiver eller er det også uinteressant og for navlebeskuende?
– Jeg hører så mye på dem når jeg lager dem, at jeg er ganske lei når plata omsider er ferdig. Jeg er ganske opptatt av detaljer, og er generelt veldig detaljorientert, så de detaljene krever at jeg hører på musikken tusenvis av ganger. Når plata endelig er ferdig så er jeg glad for å få en pause fra det. Når det er sagt, så hører jeg på de noen år senere. Og for det meste er jeg glad for at jeg la ned så mye innsats og besettelse i detaljene. Jeg føler at jeg gjorde det som trengtes og det låtene ba om. Det er en tilfredsstillende følelse.
– Du har vært inne på det med følelser og sinnsstemning, og det har sett ut til at det gjelder ikke bare på plate, men også live. Du er kjent for å ha mye energi og innlevelse på scenen.
-Det er det jeg liker å tro. Når jeg opptrer så er det ikke en rollefigur eller karikatur av meg selv, men mer en ekstrem versjon av den jeg er. Men mye av energien jeg legger i det å opptre føler jeg på en måte er obligatorisk for å gi publikum best mulig utbytte av konserten. Det å dra på turné i 2024 gir noen utfordringer med tanke på reise, budsjett, geografi og så videre. Det krever mye, men hvis jeg først gjør det så skal det være 100%. Alt er uansett på en måte helt annerledes enn på 70- og 80-tallet da det meste var sex, drugs og rock ‘n’ roll. Sånn er det ikke lenger, og nå er det nok mer intervjuer, TikTok og rock ‘n’ roll. Det er en helt annen mental tilstand nå enn det var. Det er nok ikke like vilt lenger. Så hvis jeg velger å dra på turné og reise fra familie, venner og studioet, da kan jeg like gjerne gjøre det helhjertet.
– Men hva gjør du hvis du ikke jobber med musikk, og bare skal slappe av?
– Jeg har praktisert meditasjon de siste ti årene, noe jeg finner mye ro i da jeg er en energisk person. Det er en god måte å koble av på og gjøre noe helt annet. Jeg liker også å sitte. Det høres kanskje absurd ut, men jeg liker å sitte. Hvis jeg har en stressende dag, så er noe av det jeg ser mest frem til på slutten av dagen og bare sitte.
– Samme her.
– Det sier vel noe om alderen vår og at vi er foreldre. Jeg tror at etter et visst antall år på jorda, så blir noen av de tingene jeg finner mest tilfredsstillende og behagelig ganske enkle. Som det å sitte og si “fuck off” til alt annet.
– Det er det nok ikke alle som skjønner og er enig i.
– Hvis du er ekstrovert så vil du ikke skjønne det, men hvis du er introvert som meg på gir det kanskje mening. Sosial samhandling og mye kommunikasjon tapper meg for energi, spesielt det å være offentlig. Det er for meg mentalt slitsomt. Andre får energi av å være i rampelyset. Men det er bare ikke slik personligheten min er. Så det å forklare det for noen som ikke er som meg er vanskelig. Men på tross at det så vil jeg poengtere at jobben min er en del av det, å by på meg selv. Og det å jobbe med det er veldig viktig. Det er viktig å finne veier eller løsninger slik at du blir tilgjengelig for mennesker i de periodene det kreves, det må du bare stå i og takle på en god måte. Jeg føler at jeg klarer det, så det er ikke noe problem. Men jeg trenger avbrekk og det å trekke meg litt unna.
– Så når du er ferdig med en turné eller en plate så liker du å bare sitte eller meditere?
– Vel, så enkelt er det ikke. Jobben min krever mye hard innsats for å betale regningene. Jeg må jobbe veldig mye, men kanskje det en dag roer seg? Så de periodene jeg kan koble helt av er ikke så ofte, men når jeg har det så prøver jeg å nyte dem så godt som mulig.
– Nå ser jeg at klokka begynner å løpe fra oss her. Vi må snakke litt om all kreativiteten din og hvem som eventuelt har inspirert deg musikalsk. Du har lagd alt fra country, jazz, punk, prog metal og ekstrem metal, pluss litt poppete ting også.
– Mener du personer eller generelt?
– Det er helt opp til deg. Gjerne generelt om du helst vil svare på det. Hva med for eksempel den aller første plata du kjøpte? Den kan kanskje gi en liten pekepinn?
– Den aller første plata jeg kjøpte var “Star Wars”, og etterhvert ble jeg veldig interessert i New Age musikk. Jeg hørte mye på ambient og synthesizermusikk da jeg var barn. Samme med 70-talls musikaler. I tenårene begynte jeg å høre på popmusikk som Eurythmics, Slade og Taco for å nevne noen. Og det var gjennom Slade og låten “Run Runaway” at jeg begynte å bli interessert i rock og de litt tyngre greiene. Veien gikk deretter videre til Metallica, Def Leppard, Iron Maiden, Judas Priest og W.A.S.P. Så ble jeg mer og mer interessert i gitarmusikk som Steve Vai, Joe Satriani, Tony MacAlpine, Paul Gilbert, Yngwie Malmsteen og Vinnie Moore. Så etter det ble jeg mer interessert i annen musikk som Stravinskij, Fear Factory, Pitchshifter og en del andre obskure ting. Carcass, Entombed og Morbid Angel hørte jeg også mye på i en periode. Janes Addiction var også et veldig viktig og stort band for meg. Fransk og russisk ambient ble etter hvert noe jeg hørte mye på etter denne perioden, det har også inspirert meg. Jeg hører fortsatt mye på ambient og generelt EDM. Kort oppsummert er det mye som har inspirert meg og fortsatt gjør det. Jeg har alltid vært interessert i forskjellige ting og har ikke låst meg fast til en bestemt musikkgenre. Nå som jeg er eldre liker jeg nok best å høre på rolig ambient og chill-out-musikk.
– Interessant, her var det mye forskjellig, og jeg er ganske overrasket over alle gitaristene du nevnte. Jeg leste et intervju hvor du sa at du ikke var spesielt begeistret for shred-gitarister.
– Det var på en måte det som skjedde da jeg fikk oppdraget med Steve Vai, en av de absolutt beste shredderne. Da oppdaget jeg at dette gjør jeg ikke lenger. Hvis du jobber sammen med noen som bygger sine egne gitarkabinetter, så bør du fokusere på andre deler av kjøkkenet. Så fort jeg begynte å jobbe med Steve Vai skjønte jeg at jeg ikke var på samme nivå. Jeg har en viss mengde teknisk finesse, men ikke så bra som det, og jeg fant ut at jeg heller ikke ville gjøre det på den måten. Jeg spiller ikke slik som de gutta, og all energien og tiden det tar å vedlikeholde ferdighetene var jeg ikke interessert i å bruke. Jeg ville heller fokusere på låtskriving.
– Jeg personlig synes det høres veldig fornuftig ut. Flere av de du nevnte er mine gitarhelter og spesielt Vinnie Moore, men jeg har aldri spilt som ham eller har ønsket det.
– Nemlig, og slik var det da jeg fikk oppdraget med Steve Vai. Jeg trengte ikke og hadde ikke noe ønske om å konkurrere mot Steve. Som tenåring øvde jeg mye teknikk og var opptatt av shredding, men det endret seg, og det var ikke noe viktig for meg å spille på den måten. Men det er ikke det samme som at jeg misliker det, tvert imot, de er super gitarister som er unike på hver sin måte. Det var bare ikke slik jeg ønsket å spille og lage musikk.
– Hvordan lærte du forresten å spille gitar?
– Sannsynligvis ved å høre på Steve Vai, haha. Neida, jeg hørte også mye på Steve Morse. Jeg likte han også, men gitarinteressen tok av med Van Halen. «Van Halen 1» kom da jeg var barn og den var det helt store på skolen der jeg gikk. Alle ville spille gitar og det ble nesten en sport av det. Alle ville være den beste gitaristen. Jeg var nok mest et produkt av tidsepoken.
– Men er du selvlært?
– Ja, bortsett fra et par gitartimer lærte jeg alt gjennom band og hjemmeøving.
– Hva med syngingen? Du veksler jo mellom growling til nesten kastrat.
– Det med vokal var mer tilfeldig og grunnen var at jeg ikke hadde noen til å synge i bandet, så jeg måtte synge selv frem til jeg fikk en vokalist. Jeg ville egentlig aldri bli vokalist. Men jeg måtte den gangen og siden ble jeg det også. Det ligger mye psykologi i det å være eller ville bli vokalist, og det hadde jeg ikke noe ønske om. Men etterhvert som jeg sang mer og mer fikk jeg mer og mer av vokalistmentaliteten. Da jeg var ung ville jeg unngå det, men som det etterhvert viste seg så har jeg en anstendig stemme. Jeg endte opp som vokalist også.
– Okei, så det var et nødvendig onde å bli vokalist. Men forklar litt om hva som kreves og du må ha hatt et iboende naturtalent?
– Jeg tror det handler mye om innstilling og energi. Mye av grunnen til at jeg synger som jeg gjør er at jeg velger å gjøre det. Det høres kanskje teit ut, men jeg fremkaller en følelse av at slik skal det synges og da gjør jeg det. Du må mene det, og du må legge både energi og følelse i det. Ikke hold noe tilbake. Det er ingen teknikk i det, bare masse vilje. Eller selvfølgelig har jeg en sangteknikk, men i starten var det bare snakk om å nå punkt B. Og mye av teknikken lå i å få det ut og ikke holde igjen. Det ble vel på en måte en slags signatur for meg.
– Da har vi oppklart det også. Men nå er tida vår for lengst ute.
– Du kan ta et spørsmål til hvis du har.
– Flott, da blir det enkelt og greit hvordan du ser på fremtiden, altså som artist.
– Det eneste jeg kan gjøre er å følge kreativiteten min og lage musikk som både gir mening for meg og forhåpentligvis også andre. Gjør det ikke det, så er det ingen vits i å holde på. Fremtiden kan ingen forutse, men hvis musikken min fortsatt gir verdi til andre mennesker så kan jeg fortsette med det og leve av det, men hvis ikke så blir det vanskelig. Men jeg elsker å lage musikk og håper jeg kan fortsette med det lenge.
– Helt til slutt, kommer du snart tilbake til Norge?
– Jeg håper det. Norge er virkelig et vakkert land. Nå begynte jeg å tenke på mat, for det er et matmarked i Oslo som er helt fantastisk. Der smakte jeg noe av den beste maten jeg har spist på årevis. Men neste gang jeg er i Norge blir det mer spilling og mindre mat. Ses snart!
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2024
