Mandag 7. september 2026
Devin står alene på scenen med gitar, noen få backingtracks og en mildt sagt omfattende katalog, og bruker kvelden på å fortelle historien om livet og karrieren sin gjennom musikken han har laget underveis.
Og for en historie det har vært.
Devin starter som et sensitivt barn som ikke hadde noen god måte å uttrykke store følelser på. Musikk ble løsningen. Her kunne han få ut sinne, sorg og frykt som ellers ikke hadde noe sted å gå. Han forteller om vennen Jesse som ble drept da Devin var tenåring, og hvordan dette etter hvert resulterte i «Funeral» fra «Ocean Machine».
Derfra beveger vi oss mer eller mindre kronologisk gjennom katalogen. Vi får historien om hvordan gitaren gjorde den nerdete gutten interessant for de kule ungene, hvordan han sendte Ocean Machine-demoen til plateselskaper festet til gammelt undertøy, og hvordan han plutselig gikk fra restaurantjobber til å synge for Steve Vai, turnere med Aerosmith og opptre på amerikansk TV. Like plutselig var platekontrakten borte og Devin sto og vasket opp igjen.
Det blir et gjennomgående tema denne kvelden. Devin ser tilbake på over 30 år med musikk og forsøker å forstå hvorfor han egentlig laget den.
Strapping Young Lad blir naturligvis viktig. Den unge Devin trodde han var sint. I dag mener han at mye av sinnet egentlig var frykt. «City» og «Ocean Machine» viste allerede de to ytterpunktene som har fulgt ham gjennom karrieren: ekstrem aggresjon på den ene siden og store melodier og enorm sårbarhet på den andre.
Vi beveger oss gjennom «Infinity», hvor psykedelika, lav selvfølelse og litt berømmelse fikk Devin til å trekke den ikke spesielt beskjedne konklusjonen at han var Gud, og videre til «Terria», «Alien» og «Synchestra». «Alien» beskriver han som soundtracket til et nervesammenbrudd. Samtidig lagde han den langt lysere «Synchestra», fordi han trodde det måtte være sunt å balansere mørket med noe vakkert.
I dag ser han annerledes på det. Kanskje var all denne musikken også en måte å slippe å faktisk kjenne på følelsene. Han kunne intellektualisere dem, putte dem inn i musikken og sende dem videre.
Etter «The New Black» var det slutt for Strapping Young Lad. Devin ble far, klippet håret og forsøkte å finne ut hvem han egentlig var. Det resulterte naturligvis i et konseptalbum om et arrogant romvesen på jakt etter universets beste kaffe. Bak galskapen i «Ziltoid The Omniscient» lå det imidlertid også et forsøk på å plassere deler av sin egen personlighet utenfor seg selv og studere den derfra.
Så følger Devin Townsend Project, «Epicloud», «Z²» og etter hvert «Empath». Sistnevnte blir et viktig punkt i historien. Tidligere hadde Devin gjerne laget én brutal og én vakker plate samtidig. På «Empath» forsøkte han heller å la monsteret og engelen eksistere på samme plate. Kanskje også i samme menneske.
Pandemien ga oss de mildt sagt spesielle «Puzzle» og «Snuggles», før «Lightwork» og «PowerNerd». Sistnevnte skulle egentlig være en morsom og relativt enkel rockeskive, men endte ifølge Devin som soundtracket til oppløsningen av et rundt 40 år langt forhold. Nøyaktig hva han legger i dette utdyper han ikke, og det trenger han heller ikke. Det viktige for historien han forteller denne kvelden er hva som skjedde med ham. Etter et helt liv med å holde følelsene på avstand begynte han å gråte.
Alt leder frem mot årets «The Moth», et prosjekt han har jobbet med i rundt ti år. Møllen som flyr mot lyset og brenner opp blir et bilde på å kvitte seg med identiteter bygget rundt frykt, traumer og behovet for bekreftelse.
Og det er egentlig dette «Metamorphosis» handler om.
Devin har begynt å innse at musikken som reddet ham også har fungert som en måte å slippe å håndtere følelsene sine på. I stedet for å kjenne på dem kunne han lage en plate av dem. Når man ser den enorme og til tider fullstendig sprikende diskografien hans i det perspektivet, gir plutselig veldig mye mening.
Dette høres kanskje ut som en tung kveld. Og det er det tidvis. Men dette er fortsatt Devin Townsend. Mellom traumer, psykisk helse og eksistensielle kriser får vi derfor også gammelt undertøy, ørevoks, sex, Ziltoid, dårlige tegninger og en imponerende mengde banning.
Og Devin var ikke akkurat uthvilt denne kvelden. Etter en lang reise, minimalt med søvn, kansellerte fly, gitarer som ikke hadde kommet frem og lånt utstyr, var han åpenbart sliten. Han glemte tekster, stoppet, begynte på nytt og ga opp enkelte låter han innrømmet at han rett og slett ikke hadde lært godt nok.
Normalt ville dette vært gode argumenter for å trekke en konsert ned.
Her gjorde det nesten det motsatte.
Jeg satt store deler av konserten og bare måpte. Foran oss sto en tydelig sliten Devin Townsend og kledde seg nærmest fullstendig av emosjonelt. Ikke som en rockestjerne som presenterer en nøye polert historie om karrieren sin, men som et menneske som fortsatt forsøker å forstå den mens han forteller den.
Det var sårbart, rått, tidvis vondt og samtidig hysterisk morsomt. Med andre ord en kombinasjon jeg vanskelig kan forestille meg noen andre enn Devin Townsend få til på denne måten.
Jeg har sett Devin flere ganger tidligere, både med fullt band og som support for Dream Theater i Oslo Spektrum. Dette var noe helt annet. Musikken var viktig, men det var historien mellom sangene som gjorde kvelden til noe helt spesielt. En gang før har jeg opplevd dette, i litt annen drakt men like fullt akustisk – på edderkoppen i 2019.
Etter mer enn 30 år med ekstremmetal, prog, pop, ambient, symfoniorkestre, romvesener og en absurd mengde plater står Devin Townsend alene på scenen og forsøker å finne ut hvem han er dersom han ikke lenger trenger å lage musikk av traumene sine.
Han vet tilsynelatende ikke helt hva som kommer etter «The Moth».
For en mann som nærmest har gjort konstant kreativitet til et varemerke, er kanskje akkurat det den største metamorfosen av dem alle.
En fantastisk konsertopplevelse, men egentlig enda mer enn det. Dette føltes som å få lov til å komme uvanlig tett på mennesket bak all den fantastiske og fullstendig sprø musikken vi har fått servert de siste 30 årene. 5/6
Tekst: Kim Arthur Sakariassen
Foto: Geir Kihle Hanssen
