Tekst: Geir Amundsen
Foto: Kevin Nixon
– God kveld, Phil – eller det er kanskje morgen hos deg?
– Ja, jeg har bodd i Orange County i sørlige California i 34 år, så det er tidlig morgen og hetebølge her i byen nå!
– Du savner ikke fish & chips og bangers & mash og goin’ down the pub for Sunday roast?
– Haha, nei, jeg er veganer, og ikke drikker jeg, så akkurat de tingene savner jeg ikke. Det er 37 år siden jeg sluttet å drikke. Men jeg er stadig tilbake i England, og jeg elsker min fødeby London. Og jeg elsker å være i Europa, men jeg føler at jeg får det beste fra begge verdener med å bo her jeg bor. Jeg er gift med en amerikaner, hun er fra Brooklyn, så vi er ofte på østkysten av USA også.
– Nok koseprat. Det er litt påfallende at i de første 32 årene av Def Leppards eksistens, så slapp dere ingen liveskiver. Men siden 2011 tror jeg dette er den sjette. (“Mirrorball: Live & More”, “Viva! Hysteria”, “And There Will Be a Next Time… Live From Detroit” og “Hysteria Live” i tillegg til 5-discs boksen ”The Early Years 79-81” og boksen ”London To Vegas”.)
– Ja, men vet du hvorfor? Vi spiller inn alle konserter vi gjør. Ronan McHugh, som er vår lydmann og produsent, spiller inn hver eneste kveld. Og av og til får vi høre på opptakene og tenker at: ‘Wow, i kveld var vi i storform! Dette ble en spesiell kveld!’. «Mirrorball»-skiva var mer en samling av låter fra forskjellige konserter og forskjellige turneer. Så det er ikke sånn at vi tenker at i kveld skal vi gjøre en liveinnspilling, for det gjør vi hver eneste kveld. Og vi har blitt veldig konsistente opp gjennom årene. Jeg hørte et opptak av oss i LA Forum i 1983, og der var vokalen forferdelig, og kompet hang ikke på greip. Så vi har blitt mye bedre av å høre på våre egne konserter i ettertid, og vi er ett av få band som faktisk gjør våre egne koringer på konsertene.
– Ja, det er jo en kjent sak at de fleste artister bruker samplede koringer. Noen har til og med hovedvokalen på teip.
– Ja. Og vi har blitt mye bedre – jo mer du gjør det, jo lettere er det å presentere det på en god måte i stedet for at det blir pinlig.
– I oktober slapp Def Leppard sin nyeste liveskive og livevideo, «One Night Only: Live at The Leadmill» (anmeldt her!), og dette er virkelig en annerledes liveskive. Her får vi Def Leppard på sitt mest nakne, på en liten klubb (800 personer i publikum) og med en høyst alternativ settliste.
– Ja, dette er oss på det råeste, og det var også planen. Et par dager senere skulle vi spille på et stadion i Sheffield, Bramall Lane som Sheffield Uniteds hjemmebane, så dette var radikalt forskjellig. Energien var forskjellig, også fordi det var vår første konsert på et par måneder. Det var entusiastisk og rått, og settlisten var annerledes, fordi vi ville ikke spille akkurat de samme låtene to kvelder på rad i Def Leppards hjemby, ellers ville det bare blitt det samme gamle.
– Og dette var en slags veldedighetskonsert for konsertstedet, The Leadmill?
– Ja, den sto i fare for å bli nedlagt, og vi synes det er viktig å holde musikken i live, at det finnes steder å holde konserter på. Så billetter til denne konserten ble lagt ut i salg bare helgen før, og det hjalp visst. Det har holdt Mannen Med Ljåen unna The Leadmill, for den finnes fortsatt. (The Leadmill åpnet i 1980 og er Yorkshires eldste konsertsted.) Jeg synes man skal hjelpe hvis man kan hjelpe – The Sex Pistols gjorde nylig noe lignende i London, på et sted hvor de pleide å spille i Shepherds Bush. (Tre kvelder på Bush Hall, et sted med plass til 400 stykker.) Det var riktignok uten John Lydon, men resten av gutta stilte opp (med Frank Carter på vokal), og jeg synes det er viktig, det er der du kommer fra, og vi må holde musikken i live.
– Men Def Leppard spilte aldri på The Leadmill i de tidlige årene?
– Nei. Og i hvert fall ikke med meg, som er fra London og kom inn i bandet i 1982. Men det spiller ingen rolle, poenget er å hjelpe til med å holde slike steder flytende. Det blir stadig vanskeligere, i England nedlegges stadig flere konsertsteder og klubber, så det blir færre steder for liveband å spille på.
– Hvordan var det for dere, som er vant til å spille på enorme scener i arenaer og på stadioner, å plutselig stå skulder ved skulder og spille på en ti meter bred scene med publikum en meter foran dere?
– Det var merkelig, men det er egentlig det samme for oss om vi spiller for 800 eller 80000. Jeg foretrekker egentlig å spille store steder, for der kan vi bruke full produksjon med lyd og lys og lasere og storskjermer, men det var gøy å gjøre noe annet, å gå inn med en helt annen innstilling. Og man så det på publikums ansikter også – dette var et liveband, høyt og rått og rett i trynet på dem. På en arena eller stadion blir det en helt annen dynamikk. Men jeg koste meg, vi hadde som sagt en entusiasme i bandet siden vi ikke hadde spilt på en stund. Det var en liten klubb, men jeg synes vi leverte og beviste at vi er et godt liveband under alle forhold.
– På «Adrenalize»-turneen i 1992 spilte dere på Rockefeller i Oslo, en klubb som tar 1300, så det må også ha vært en av de mest intime konsertene dere har spilt.
– Definitivt! Jeg prøver å komme på hva som er de minste konsertene vi noen gang har spilt, i min tid i hvert fall. Hmmm. Vi spilte faktisk på en høystakk en gang, i British Columbia i Canada. Det var helt snodig, og det var sikkert ikke mer enn 30 stykker der, haha! Men det funker alltid uansett, og det er alltid gøy å gjøre sin greie. De som får sett oss på slike små steder får jo noe spesielt, for vi gir alltid 100 % uansett.
– Var det under grungeperioden?
– Ja, det tror jeg det var.
– Det var vel en vanskelig tid for de fleste rockeband som startet på 70- og 80-tallet?
– Ja, det var det så absolutt. Vi var heldige som likevel hadde fans som ville komme og se oss, selv om det ikke var like mange. Men vi kunne ikke gjøre annet enn å stå i det, og bygge det opp igjen til hva det er i dag. Og det er helt ufattelig for oss, helt fantastisk.
– Det er jo et paradoks at de fleste grungeband er borte nå, mens den gamle garden som dere, Priest og Maiden fyller fortsatt arenaer.
– Ja, man må bare ha troen på det man holder på med, som Maiden og Priest har gjort uten stans. Og Metallica. Bare fortsett å ha troen, så vil folk komme.
– Dere slapp en ny låt i juni, «Just Like 73». Er det en enkeltstående låt, eller en forsmak på en ny skive?
– Det er en forsmak på en kommende skive, men det er også en låt som ikke var helt ferdig da vi slapp «Diamond Star Halos» i 2022. Den skulle ha vært på den skiva, men vi gikk tomme for tid. Og da vi fikk tid, gjorde vi den ferdig og ga den ut som en enkeltstående singel. Men den er definitivt også et preludium til det som kommer.
– Hvordan ble Tom Morello (gitaristen fra Rage Against The Machine, Audioslave, Springsteen m.m.) en del av denne innspillingen?
– Han fikk høre min originale demo fra noen på publishingselskapet vårt, og han syntes låten var helt rå. Han fortalte at han i oppveksten satt hjemme og spilte gitar til «Rock Of Ages» og «Photograph», så vi bare spurte om han hadde lyst til å legge en solo på denne låten. Så lett var det. Fantastisk gitarist.
– Ja, han er helt utrolig, veldig særpreg på det han gjør, men jeg kan heller ikke nesten forestille meg en gitarist som er mindre 70-tallsinspirert enn ham!
– Nei, sant nok, men han elsker sånn musikk, det var det han vokste opp med, og det han gjør på «Just Like 73» er i kontekst med det vi gjør, så det var kult.
– Så hva er Def Leppards planer for 2025?
– Skrive nye låter, og så er det et par bekreftede konserter som vi skal gjøre. Vi har turnert ganske intensivt de siste par årene etter covid. Så til neste år skal vi gjøre litt av alt, i fotsporene til våre egne forbilder. Artister som Bowie og Zeppelin og The Stones og Prince pleide å gjøre litt innspillinger her, et par konserter der. Det hadde vært fint om vi kunne klare å få en slik situasjon før vi setter i gang en ny syklus med ny skive og ny turné.
– Tror du at å slippe enkeltstående låter vil bli fremtiden for artister nå som album selger mindre og mindre?
– Ja, jeg tror kanskje det er i den retningen at musikkbransjen er på vei. De slipper en låt i ny og ne i stedet for en hel skive. Folk klarer ikke lenger å fokusere så lenge, så en låt funker bedre enn en hel skive, selv om jeg synes at det å vente på et album er en fin ting i konteksten med hvor vi er i verden i dag. Men vi kommer til å fortsette å lage skiver, fordi vi er artister og det er dette vi gjør. Det å lage ny musikk er hovedpulsåra til en artist. Men vi kommer til å mikse litt – en skive nå, en turné da, en ny låt her, noen konserter der. Jeg synes det virker som en kul måte å gjøre det på.
– I fjor ga dere også ut «Drastic Symphonies». (Nyinnspillinger av låter fra hele Def Leppards karriere i omarrangerte versjoner med Royal Philharmonic Orchestra.) Var det ment å være et hvileskjær for å kjøpe dere tid før en ny studioskive, eller var det en krevende prosess?
– Det var veldig krevende, og hard jobbing. Da plateselskapet vårt først kom til oss med denne ideen, var det snakk om å få et orkester til å spille inn våre låter. Og vi var øyeblikkelig med, men vi ville være involverte. Vi ville omarrangere og remixe låtene, fjerne noe av gitarene eller trommene så orkesteret kunne puste, bokstavelig talt arrangere hele greia. Vi jobbet med arrangementene med Eric Gorfain, som vi også samarbeidet med på «Diamond Star Halos», og han hjalp meg også på en skive som jeg produserte for Tesla for et par år siden. Vi ville ikke gjøre dette delvis, og overlate resten til noen andre. Vi ville ha kontrollen over våre egne låter. Og det ble strålende, jeg elsker den skiva. Og jeg elsket å få lage den, særlig da vi dro for å se filharmonikerne i arbeid i Abbey Road Studios. Det var en surrealistisk opplevelse for oss, veldig spennende, og vi gjorde også dette samtidig med at vi lagde «Diamond Star Halos, før vi satte i gang med turneen. Vi hadde aldri trodd at vi skulle være involvert i å lage noe slikt, det kom helt ut av det blå, og vi er superfornøyde med resultatet.
– Hvordan valgte dere ut låtene?
– Vi måtte prøve oss litt frem. Plateselskapet ville selvsagt ha med låter som «Photograph» og «Rock Of Ages». Noen av dem fungerte rett og slett ikke, og den originale versjonen av «Pour Some Sugar On Me» funket absolutt ikke. Men Eric spurte: ‘Hva med den versjonen som Emm Gryner (canadisk singer-songwriter) gjorde?’ Hun lagde en versjon for flere år siden med kun vokal og piano. Så vi prøvde på den måten, og det funket flott – vi gjorde det med BBC Orchestra. Vi gjorde en livesession i det de kaller The Piano Room, hvor vi fikk med Emm til å spille piano og kore. Det var utrolig kult. Så vi brukte de låtene som funket. Enkelte funket overhodet ikke, som «Rocket». Den opprinnelige «…Sugar» funket ikke, «Rock Of Ages» funket ikke, «Let’s Get Rocked» funket ikke… Kanskje vi prøver oss på de låtene senere, men da må vi jobbe mye mer med dem. Som sagt måtte vi gjøre flere versjoner av «Pour Some Sugar On Me» før det funket med pianoversjonen, og den ble jo helt nydelig til slutt.
– De siste årene har dere stort sett turnert med band fra deres egen generasjon, som Journey og Mötley Crüe, men følger du med på hva som skjer i bransjen ellers? Er det noen unge og lovende band som du tror vil bli svære, eller som fortjener å bli svære?
– Jeg følger egentlig ikke så nøye med lenger. Musikkbransjen har endret seg så mye, det er en helt annen innstilling nå til det å være artist eller musiker. Det er noe helt annet enn da vi startet med å lage låter og spille i band. Alt har allerede blitt gjort, så når man faktisk hører noe friskt og annerledes, så er det gjerne innen popen. Det siste rockebandet jeg hørte som var virkelig fantastisk, var nok Ghost. De gjør noe helt annerledes, og jeg synes det er dritbra. Og Joe (Elliott) gjorde jo så klart en singel sammen med dem, «Spillways».
– Jeg intervjuet faktisk Ghosts Tobias Forge i forfjor, og han sa at arrangementsmessig var «Hysteria» et forbilde for ham da han lagde «Impera», han ville at låtene skulle ha flere lag. (Les det her!)
– Seriøst? Sa han det? Så kult! Jeg synes Ghost har vært i en egen klasse av nye og unge band det siste tiåret eller så, for de fleste andre handler det om å bli lagt merke til, de vil tilpasse seg det de tror folk vil ha.
– Til og med de nye rockebandene som har slått gjennom de siste 10-12 år har hentet det aller meste fra sine idoler fra 70-tallet. Som Rival Sons og Greta Van Fleet.
– Ja, det har du rett i. Men også når man hører et band som man liker soundet av, så mangler de ofte de helt store låtene som slår knockout på deg. Rival Sons høres dritfett ut, men jeg har enda ikke hørt den store klassikeren på repertoaret deres. Og det er slett ikke sikkert at en slik sang vil endre noen for dem heller. Publikum er ikke lojale lenger, og bransjen er også veldig forsiktige med hvem de bestemmer seg for å slippe inn. Men jeg håper at det snart kommer et band som lager en låt som krysser over mellom rock, pop og metal og tar bandet til neste nivå. Og det har jeg enda ikke hørt.
– Flere av dere i Def Leppard sysler med sideprosjekter. Joe har sitt Down ‘N Outz, Vivian Campbell har Last In Line og Riverdogs. Hvordan ligger du an med dine prosjekter Man Raze og Delta Deep? Er det et tilbakelagt stadium, eller tenker du å gjenoppta det?
– Jeg skulle gjerne gjort mer, men det er tiden det står på. Def Leppard-maskinen suger alt oksygen ut av rommet. Jeg har i hvert fall ikke anledning til å gjøre noe som helst annet så lenge jeg spiller inn og promoterer og turnerer med Def Leppard – til og med det å fysisk forberede seg på alt dette tar tid. Og det å synge er noe som man må gjøre hele tiden. Samme med gitarspilling, der er det en standard som du er nødt til å nå. Og det er fysisk krevende å spille konserter – vi har en 30 meter lang scene som strekker seg ut i publikum, og man skal rekke å løpe tilbake til mikrofonen for å kore på refrengene. Det tar tid å opprettholde det fysiske og musikalske nivået! Jeg skulle gjerne ha lagd ny musikk med de andre bandene, jeg har noen ideer for både Delta Deep og Man Raze. Vi snakker om det, men vi må ha tid til å faktisk gjøre det.
– Sist gang du snakket med Norway Rock Magazine, i 2022, nevnte du at du skrev på en bok med skrekk-noveller. (Les det her!) Er det noe som vil se dagens lys?
– Ja, det er en grafisk roman som kommer til å bli utgitt. Jeg jobber faktisk med noe musikk til den også, men det er igjen bare snakk om å finne tiden til å gjøre dette. Men det jobbes med saken. Den skal hete «Hysteria» og dreier seg også om rockeverdenen, men den kommer nok ikke før våren 2025.
– I de siste årene har det blitt populært med biografiske spillefilmer om band, som f.eks. «Bohemian Rhapsody» om Queen og «The Dirt» om Mötley Crüe, for å nevne noen, og mange flere er underveis. Har det vært snakk om å lage en om Def Leppard, som har hatt en slik dramatisk historie? Den VH1-greia fra 2001 regner jeg ikke med.
– Nei, det var jo bare en 45 minutters TV-film med lavt budsjett. Men ja, det hadde vært fantastisk å få sin egen film, hvis de klarer å lage en interessant historie ut av det. Det meste har jo allerede blitt gjort, hvis du har sett Queen-filmen, eller Elvis-filmen, eller Elton John-filmen. De er virkelig gode filmer, og man vil jo ikke at vår film bare skal bli mer av det samme. Vi kan ikke bare kaste oss på toget, det må foreligge et godt manus og filmen må i så fall lages av de rette folkene både foran og bak kamera. Det må lages noe spesielt som kan stå på egne bein.
– Ja, jeg synes jo at Def Leppards historie er helt eventyrlig i utgangspunktet, nesten så det ville vært lite troverdig om det ble lagd en film om et fiktivt band som opplevde det dere har opplevd.
– Haha! Joda. Det hadde vært kult om det ble noe av, men det er ikke opp til oss. Vi får se, men vi er åpne for det.
– Jeg må bare spørre. Hva synes du selv om VH1-filmen («Hysteria: The Def Leppard Story») og han som spilte deg i filmen? Han hørtes jo mer ut som en australier enn en Cockney!
– Haha! Hahahaha! Joda. Hehe. Hva skal man si… Vi hadde jo absolutt ingenting med den filmen å gjøre, og den er innspilt i Montreal, ikke i Sheffield. Men siden da har vi jo også sett mange store engelske skuespillere spille amerikanere. Og man ser australske skuespillere som Cate Blanchett gjøre amerikansk så godt at man skulle tro hun var født i USA. Det har blitt en egen kunstform, som kanskje ikke var helt utviklet da den filmen om oss ble lagd… Den er det den er, det var lavbudsjett, som skulle klemme inn 30 år på 45 minutter.
– Historien deres kunne vært ti timelange episoder i en TV-serie.
– Ja, det hadde vært noe!
– Du nevnte skiva du lagde med Tesla, hvor du både produserte og var med på å skrive samtlige låter. («Shock» fra 2019.) Hvordan ble du involvert der, og er dette noe du kunne tenke deg å gjøre mer av?
– Det er egentlig noe som jeg gjør uansett – når man skriver en sang for Def Leppard, så produserer man den samtidig. Man skaper et lydbilde, man programmerer et trommespor, man legger på gitarer, bass og vokal, man gjør alt! Gutta i Tesla har jeg kjent siden vi turnerte sammen på slutten av 80-tallet, og vi har turnert sammen utallige ganger siden da. Teslas bassist Brian Wheat fikk høre en låt jeg hadde skrevet med tanke på Delta Deep, og han mente at det heller var en perfekt låt for Tesla, og at jeg burde produsere den for dem.
– Var det den ene nye studiolåten på liveskiva deres fra 2016? («Mechanical Resonance Live»)
– Ja, riktig. «Save That Goodness». Og det var akkurat det som skjedde. Debby Blackwell som synger i Delta Deep sang på deres versjon også, og resultatet ble utrolig bra, noe som førte til at de spurte meg om å lage en hel skive med dem. Og det var en fin opplevelse, og skiva gikk faktisk Topp 20 i USA, ved siden av artister som Drake og Taylor Swift og Ed Sheeran. Jeg kunne for så vidt tenke meg å gjøre mer slikt, men igjen, det er tiden det står på. Å produsere en skive tar lang tid, og krever fullt fokus og energi. Men hvis rette band skulle ta kontakt, og jeg faktisk hadde tid og overskudd til å gjøre det, så utelukker jeg ikke det, altså.
– Da må vi runde av, Phil. Til slutt, har du noe estimert dato for når vi kan forvente oss en ny studioskive fra Def Leppard?
– Absolutt ikke! Det er en Def Leppard-skive, og den tar sin tid, den er ferdig når den er ferdig. Men hvis jeg skal tippe, så vil jeg tro at den er klar mot slutten av 2025. Jeg håper i hvert fall det.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2024
