Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Simone Lombard
– Hei! Tusen takk for at du vil gjøre dette for oss. Vi har faktisk mange lyttere i Norge.
– Så bra! Du spiller jo med en trommis som er ganske populær her til lands.
– Det merkes. Det siste året eller så har Norge blitt et av våre sterkeste markeder, faktisk.
– Mange prog- og fusion-fans i Norge, det kan nok være noe av grunnen. Men la oss starte med gåten DarWin. Det er ikke mye vi vet om deg.
– HAHAHA! Nei nei, jeg er på ingen måte noen gåte. Jeg føler at min misjon her i livet er å lage noen låter, og dele de med verden, for så å forsvinne. Simon (Phillips, trommer) og Mohini (Dey, bass) kan være berømte, eller Matt (Bissonette, vokal) og Greg Howe, for den del, de kan ta seg av den biten, så organiserer jeg suppa. Sånn har jeg egentlig alltid vært, og allerede på den første plata, i 2018, følte jeg vi hadde gjort et bra produkt, men vi markedsførte det ikke. Jeg mente at om vi bare hadde et bra produkt, ville alle høre det, men det er jo ikke sånn verden fungerer, så da behøver vi deg til å hjelpe oss på vei.
– Du traff kanskje delvis, for jeg oppdaget den i hvert fall helt tilfeldig, selv om jeg setter Simon høyt på lista. Da jeg hørte “For Humanity” ble jeg fanget umiddelbart, for det låt ikke som noe jeg hadde hørt før, men det tok ikke mange sekundene før jeg forsto hvem som spilte trommer, og da var nysgjerrigheten trigget nok til at jeg måtte ha plata, så noe riktig gjorde dere nok, og fremdeles er det lett å høre at det er DarWin.
– Det er veldig hyggelig å høre at du sier det. Jeg antar at dere hører på sjukt mye ny musikk, og jeg er beæret over at du mener det. Vi ville bare lage musikk som vi synes høres bra ut, og vi ville gjøre det på den gamle måten; i studio, der vi skriver musikken og spiller den inn, og forhåpentligvis ville andre mennesker like den også. Simon og jeg har jobbet sammen i ti år allerede, så DarWin som prosjekt, har eksistert i ti år. Det startet med at jeg sendte ham en e-post og spurte om han ville spille på noen av låtene mine. Det var i 2014, men han svarte vel ikke på et års tid, tror jeg. Jeg var jo ingen, og hadde ingen forhåpninger, men jeg sendte ut e-poster til flere musikere jeg likte. Men altså, over et år senere fikk jeg altså svar fra Simon. ‘Holy fucking shit!’ Noen dager senere dro jeg ned til Los Angeles med noen låter i kofferten, og jeg ante ikke hva han ville mene om de, men vi spilte de sammen, og det virket som at han fant noe i låtene som han likte. Jeg er fascinert over hva Simon har klart å få til, og den katalogen han har, pluss at han har en ærlighet i det han driver med, noe jeg har stor respekt for. Han er en musikers musiker, og bryr seg kun om å få sluttresultatet til å bli best mulig. Og han kan spille alt! Noen av disse låtene er ganske tunge, mens andre er mer pop, nesten i Fleetwood Mac-land. Vi er ganske løse i sjangeren, og veksler mellom forskjellige sjangre, og der er Simon perfekt, for han har gjort det i flere tiår. Så vi begynte å jobbe, og plutselig hadde vi et album ferdig, og til alt overmål et dobbelt-album! Vi spilte inn noen låter her og der, og endte opp med 17 låter, som altså ble “Origin Of Species”. Vi jobbet med en keyboardist som heter Jeff Babko, vet du hvem det er?
– Jada, han har spilt mye med Simon.
– Ja, nettopp. Han kom og la keyboards på ei låt, jeg tror det var “Cosmic Rays”, som var den andre låten vi spilte inn sammen. Den første var “Just One More Day”, så spilte vi inn “Cosmic Rays”. Den er en litt soft låt, og passet bra bare for å se hvordan vi låt sammen, og Jeff sa at kona hans spiller i en kvartett i LA, så jeg spurte om de kunne komme inn og spille på den, så jeg omarrangerte den til en roligere låt enn den opprinnelig var, noe Simon syntes var veldig interessant, mens Jeff skrev arrangementet til kvartetten. Men da var vi i gang, og ettersom jeg ikke visste mye om markedsføring, så slapp vi den bare, så fikk universet ta seg av om den skulle bli oppdaget eller ikke. Men så begynte jeg å tenke ‘men dette er jo ikke riktig’, og forsøkte meg på litt promotering for å få nok folk til å høre på den, så kanskje den fikk litt mer fart på seg. Dermed er vi kommet dit vi er i dag, der vi gjør intervjuer og slike ting. For Simon og Mohini og den gjengen er det kanskje viktig å vise seg fram for å få mer arbeid, men for meg handler det bare om å få musikken ut i verden. Vi jobber mye sammen, og nå er låtene er skrevet av Simon, Matt Bissonette og meg, i motsetning til i starten, da det var bare jeg som skrev. Jeg er ganske utålmodig sånn; jeg vil bare fintune låtene, og få de ut så raskt som mulig. Låtene på denne plata er litt annerledes enn det vi har gjort til nå. Noen kommer til å digge denne, mens andre kanskje heller vil ha en ny “Soul Police” (åpningssporet på forløperen “Five Steps To The Sun”, 2024). Jeg er usikker på om vi er den type band som går tilbake til å skrive låter vi vet fansen har likt, jeg tror kanskje vi går litt den andre veien. Kanskje en dag, men vi er ikke der nå, i hvert fall.
– Når du sier det, skjønner jeg hva du mener. Jeg har fulgt Simon siden 80-tallet, og kjenner måten han skriver på, og tidvis hører jeg temaer som like gjerne kunne ha vært på et Protocol-album som et DarWin-album, noe jeg ikke gjorde på den første skiva, og når jeg hører utviklinga til prosjektet, må jeg innrømme at dere nå befinner dere i et territorium jeg virkelig liker!
– Å, så herlig å høre! Men du, om du har hørt en del på plata; vi har ikke fått mye tredjeparts-feedback, så om du kan si litt om hva du synes, hadde det vært utrolig fint!
– Joda, jeg har sikkert hørt plata 20-25 ganger allerede, og det som slår meg mest, er hvor sterke melodiene er. Samtlige låter har melodier og temaer som treffer meg, og plata er stilmessig veldig variert, noe jeg også setter pris på. Alt fra nesten metal, via prog, til nesten visepop, med “33rd Century Man”, der bassen til Mohini virkelig skinner. Og mens jeg er i gang, må jeg si at Mohinis måte å spille på, passer Simon virkelig bra. Det låter levende.
– For noen ører du har! Det er live! Vi spilte inn sammen i studio, så overdubbet jeg noen av mine partier. Eller; jeg spilte en følgegitar mens de spilte, så spilte jeg inn gitarene på nytt etterpå.
– Herlig! Så må jeg nevne harmoniene på vokalen også. De er virkelig forseggjorte.
– Jeg elsker at du sier det, for jeg har følt på at harmonier er litt “ute” for tida, det er liksom ikke noe Eagles eller Beatles lengre. Jeg har alltid ment at å synge i harmoni er viktig for et fellesskap. Se for deg om du reiser til et land i Afrika, hvor mye de synger der. Jeg var i en restaurant i Afrika for mange år siden, der folk satt og sang sammen, og det festa seg skikkelig i meg, og jeg følte at dette var selve definisjonen på fred. Harmoniene som Beatles hadde, som Eagles hadde, eller Bee Gees og Beach Boys, det er harmoniene jeg vil ha i et rockeband! Jeg vil ha tyngden fra rocken, intelligensen fra prog; ‘oj, nå er det ikke i 4/4 lengre, nå er det i 7/8’, det vil jeg ha. Jeg vil ha det som gjør at det føles som hjemme, noe harmoniene gir. Virker dette forståelig?
– Så absolutt! Og på denne plata er det flere harmonier som virkelig treffer meg, som om det er fasiten på hvordan akkurat det partiet skal være, og den følelsen, den tror jeg kommer til meg kanskje én gang hvert femte år. Og når det klaffer med akkordene og grooven, da har dere fanget meg i hvert fall. Plateanmeldelse på direkten, det har jeg aldri gjort før.
– At du sier dette forteller meg at vi har gjort noe riktig. Da Simon og jeg begynte å spille sammen, henta vi inn Matt Bissonette tidlig, og han er kanskje ikke den første man tenker på når det er snakk om vokal. Han blir nok først nevnt som en strålende bassist, han har jo spilt med Joe Satriani og David Lee Roth, det er der jeg husker ham best. Men da jeg oppdaget hvor bra han synger, ville jeg ha ham der, og i DarWin kaller vi harmoniene våre for harmoni-sandwicher. Du vet, brød, salami, ost, salat og alt det der, og det er sånn vi snakker om det når vi jobber med harmonier. ‘Vi må ha en større sandwich her, mer salat og ost’, haha! Det jeg mener, er at det er viktig at harmoniene ikke overdrives, men likevel er fyldige. Jesse Seibenberg, som spiller flere instrumenter på plata synger også, og kona til Matt, Chariya, korer også, så vi får noen stemmer i de høyere registrene, for fylden sin del. Matt er rå på å arrangere stemmer, og da jeg sendte ham demoene, med min forferdelige stemme, fikk han helt utrolige ting ut av de demoene. Når du da sier det med at harmoniene klaffer over akkordprogresjonene, det gjør meg veldig glad. Det skal ikke være intrikat bare for å være intrikat; det må passe musikken, og det føler jeg vi har truffet bra på.
– Så bra. Og forresten; du må da ikke prate ned dine egne evner sånn.
– Jo, takk for det. Kanskje den ydmykheten er det som gjør at jeg er såpass opptatt av å lage et så bra produkt som mulig. Jeg bryr meg mer om lytteren enn meg selv, og det tror jeg er en god ting. Litt motsatt av Taylor Swift- metoden. Ikke fullt så mye arbeid mot å være et ikon, men mer mot å gi lytteren et remedie for å få et bedre liv. Det er følelsen jeg jager.
– Videoer. Dere har lagd noen av de, og det er nok mye av grunnen til at ryktet har begynt å gå litt raskere også.
– Absolutt, og det kommer flere. Jeg hadde lyst til at både Simon, Mohini og Greg skulle ha flere ‘play along’-videoer til denne plata, for, som du sier; det gir oss en boost. Vi lager en “vanlig” video, men også videoer med bare gitar, bass eller trommer, så folk får se hva de gjør.
– Da bestiller jeg herved videoer til “33rd Century Man”.
– Sier du at du liker låten?
– Så absolutt! Den er en av favorittene mine på skiva.
– Huh. Jeg var så usikker på den låten, for den er annerledes enn alt annet vi har gjort. Normalt sett i DarWin, så lager jeg låtstrukturen til å begynne med, før jeg sender det over til Matt og Simon. Deretter prater vi om oppbygginga, og endrer det vi må endre, før vi prater mer. Da finner vi kanskje ut at tempoet er feil eller noe sånt, før vi begynner innspillinga. Jeg starta “33rd Century Man” med å spille piano, og var veldig usikker på om den i det hele tatt kunne passe i konseptet vårt, og fremdeles er jeg usikker på hvilken stil den låten er, hehe.
– Det er faktisk noe av det som tiltaler meg med låten; den viser allsidigheten i bandet, og jeg hører på så mange forskjellige stilarter, så den låten treffer meg.
– Det jeg er mest stolt av på den låten, er partiet som ligger under gitarsoloen. Om du lytter til hvordan trommene jobber sammen med bassen under Gregs solo, hvordan Simon og Mohini jobber sammen, det er bare så utrolig stilig. Akkurat det har vi pratet en del om. Men disse små “skyvene” som Simon og Mohini gjør under der, er virkelig kule, og den soloen er virkelig bra!
– Alle soloene er bra, men du er jo en dreven gitarist selv…
– Neineinei.
– Åkomigjena!
– Om du spiller med denne gjengen… kanskje det var en bra ting at jeg har vært beskjeden mens vi prater, for det denne gjengen er i stand til… Jeg tror kanskje min rolle er å holde musikken litt ned på jorda, så får de andre musikerne gjøre det som løfter musikken litt opp. Det jeg ønsker å få ut av DarWin, er litt sånn ‘Toto pluss’, litt Dream Theater og litt Metallica… kanskje ikke hele tiden, men litt. Litt tøffere enn Toto, men fremdeles varmt og harmonisk, selv om man ikke kan feste det til en enkelt sjanger.
– Akkurat. Og harmoniene i “Cry A River”…
– Jeg vet. Nydelig, ikke sant?
– Den overgangen fra b-delen, og det kommer en stopp før refrenget… akkurat det partiet; innertier!
– Akkurat den biten er så Matt Bissonette, og jeg er helt enig med deg! Matt og jeg begynte faktisk med den låten for sju eller åtte år siden, og den føltes ikke riktig, men så skrev jeg om introen, og vi endret endel på den låten. Jeg skrev introriffet, som ikke var med før, så lagde vi en helt ny melodilinje på den, og dermed kom vi dit vi er i dag. Introriffet går faktisk over solopartiet også, og er i 13/4. Det er ikke så komplisert å spille, men det høres litt snålt ut.
– Skal vi enes om at taktarter som går fra 9 og opp kan være litt teknisk utfordrende?
– Joda, men om vi ser på det, så er det ikke så teknisk. Det er bygd opp med tre takter i 6/8 og én takt 8/8, som da kan telles som 4/4.
– Herlig nerding! Tida går fort ser jeg.
– La oss ta et kvarter til, jeg har tid til det. Sorry, jeg prater oss bort.
– Nei nei, jeg har nesten ikke sett på notatene mine, og det er et godt tegn!
– Jeg må holde kjeft og høre på spørsmålene dine, men jeg er så glad for at du fortalte om dine inntrykk av plata at jeg glemte meg bort en stund. Du er den første utenfor prosjektet som har sagt et ord om “33rd Century Man”, for eksempel, og den har vært et usikkerhetsmoment for min del.
– Ikke for meg. Den passer inn i oppbygginga av plata.
– Utrolig moro! Ikke alle låtene får like mange avspillinger som andre, så nå blir det spennende å se hvordan den blir mottatt.
– Hva med tekster?
– Det er i all hovedsak Matt. Fram til og med “A Frozen War” (2020) var det bare meg, så kom covid, og jeg møtte veggen. Jeg klarte ikke tenke på tekster mer, og la det fullstendig til side. Veldig snålt. Men så tok Matt over, og alt falt på plass. Hvorfor gjorde vi ikke det før? Noen ganger prater vi om konseptet i låtene. Som “Distorted Mirror”, for eksempel, der er konseptet i låten mitt. Når jeg lager musikken, starter jeg med alt på egen hånd. Gitar, bass, trommer, keys… alt det er meg. Ikke at det blir spilt så bra, men jeg spiller alt for å få en følelse av låten, det er viktig for meg. Med “Distorted Mirror” så jeg for meg et dystopisk KI-univers. Konseptet i låten er sånn: vi går inn på KI-plattformer, som Chat GPT og søker opp oss selv. ‘Hvor mange mennesker bor det i Norge? Er jeg et godt menneske? Hvem er statsminister i Norge?’ Deretter får vi fakta, men vi bør gå ut fra at disse faktaene er en smule forvridde. Speilet vrir seg en smule, det er det jeg prøver å si. Det er et speilbilde, men det er ikke fullkomment, men mer forvridd og illevarslende. KI er et fint verktøy, men vi må ikke bli naive, vi må være årvåkne! Vi forteller deg ikke hva du bør tenke; vi vil bare at du tenker, ikke sant? Men uansett; jeg forteller Matt om ideen, og han kommer opp med hele teksten. Kanskje finjusterer vi litt på noen detaljer, men Matt er visjonæren på alt som har med vokalen å gjøre. Både tekst og melodi.
– Det var noe av det som slo meg med den første plata. Navnet DarWin og tittelen “Origin Of Species”, var det ironisk, eller hva er greia, men etter hvert skjønner vi at tekstene har faktisk mening.
– Absolutt, og selv om jeg skrev tekstene til å begynne med, var Matt alltid involvert i prosessen. Vi har alltid ønsket å ha tekster til ettertanke og refleksjon, og hvordan vi ser på verden rundt oss. Ikke at vi vil fortelle deg hva du skal tenke, men mer at du skal reflektere. Klimaendringer, for eksempel; vi vil ikke fortelle deg hva du skal mene, men vi vil at du skal reflektere over det, og kanskje gjøre deg opp en mening. Vi er alle på Tik-Tok, Instagram og alt det der, men i tillegg er det viktig at vi tar et skritt tilbake og reflekterer over livet noen ganger også. Det samme gjelder musikk; det er så mye, kan vi kalle det hjernedød musikk? Altså, det jeg mener, er at mye av den nye musikken låter helt likt, og det virker som om det ikke legges noen innsats i det.
– Absolutt! Det er plateselskaper som nesten spyr ut musikk, og hadde det ikke vært for det faktum at det er forskjellige vokalister, hadde vi ikke hørt forskjellen. Jeg har vært inne på tanken å bare resirkulere en anmeldelse når noe låter klin likt andre plater jeg har anmeldt.
– Haha, skal tro om de hadde lagt merke til det! Vi er jo ikke akkurat sjangertrofaste, men det synes jeg er noe av det som gjør bandet interessant, og skulle vi bli invitert på en metal-festival, tror jeg vi har nok låter i det tyngre segmentet til å fylle et sett. Men igjen; vi har så mye forskjellig på platene. Ta låten “Nightmare Of My Dreams” (“A Frozen War”, 2020), den er rimelig tung, med en solo fra Guthrie Govan, growlevokal, men også med strykekvartett. Det hadde vært kult å ha med på setlista, med strykekvartetten på scenen.
– Kommer vi til å få oppleve dere live?
– Ååh, nå stiller du et vanskelig spørsmål! For å være ærlig, så har vi jobbet med å få flere lyttere til de to siste albumene, men vi er fremdeles usikre på hvor mange som hadde kommet på konsertene våre. I det siste har vi sett at vi kanskje kunne fått gjennomført noen godt besøkte konserter, men vi har også tidsskjemaene til medlemmene våre å ta hensyn til. Mohini reiser jo verden rundt med sitt prosjekt, og Matt er med REO Speedwagon nå, og var med Elton John i tolv år, og Simon har sine ting, så klart, så det er mye å ta med i beregningene når en eventuell turné skal planlegges. Ehm, fortsettelse følger. Ville du ha kommet på en av konsertene våre?
– Så klart!
– Norge er virkelig et av landene vi burde ha spilt i, når vi ser på strømmetallene derfra. Det hadde vært fint å møte deg! Hvor er du fra?
– Trondheim.
– Åh, nydelig by! Jeg har faktisk lest mye om den byen. Det er sånne steder jeg har mest lyst til å spille på.
– Vi har et par veldig fine utendørsarenaer her. Det er bare å komme!
– Så kult! Det hadde vært moro! Vi er jo ikke akkurat et caféband, haha! Jeg liker å tenke stort, så jeg ser jo for meg noe i samme gata som Pink Floyd, at det er en stor produksjon med lys, skjermer og alt det der. Sånn ser jeg for meg det. Vi er avhengige av å ha en del musikere på scenen også, for å få til harmoniene, strykere og så videre, så vi må ha ganske mange i publikum for at det skal være bærekraftig.
– Da har vi brukt opp det ekstra kvarteret også, gitt.
– Oj, javisst! Takk for at du vil intervjue oss, og takk for innspillene på låtene. Utrolig moro å høre hva en ekspert har å si om musikken vår.
– Haha, jo takk for det! Det var første gang jeg gjorde noe sånt, det var moro. Takk selv! Og når neste plate kommer, sikkert til neste år med det tempoet dere holder på…
– Åh! Så bra du nevnte det! Vi er allerede godt i gang med neste skive, vi har faktisk holdt på med den i nesten et år, og nå holder vi på med de siste finjusteringene. Vi har utviklet oss enda litt til, og ingenting låter likt på denne heller, så jeg har trua. Det låter i hvert fall som DarWin. Jeg prater mer enn gjerne med deg da også. Vi sees!
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2025
