Origin Of Species/Phantom Recordings
Debuten opplevdes som om den ble liggende å sveve i Limbo, ettersom plata ikke ble særlig promotert, så med mindre man fulgte noen av musikerne som deltok på skiva, gikk nok denne under radaren for mange, til tross for at det var ei glimrende skive, om enn litt i lengste laget, med sine 17 spor.
Prosjektet (eller kanskje vi kan begynne å kalle det et band nå), består i hovedsak av DarWin sjøl på gitar, og Simon Phillips på trommer, mens gitarist Greg Howe og bassist Mohini Dey har vært svært delaktige over spesielt denne skiva, og forløperen “Five Steps On The Sun”. Som sagt; de har giret om på utgivelsene i det siste…
Bandet påstår selv at plata bør nytes i sin helhet fra start, med instrumentalen “Rising Destortion” til sluttsporet “Winter Fare”, som gir oss en Greg Howe i all sin løssluppenhet. Ok sier vi, og vrenger opp pop-anlegget. Og med plata nærmest på repeat siden den ramla ned i mailboksen i juli, må jeg kunne påstå at jeg stiller godt forberedt til denne anmeldelsen, for jeg ble øyeblikkelig grepet av kvaliteten på låtene, og melodiene i særdeleshet denne gangen, for utviklinga siden 2018 har vært formidabel. Når “Origin Of Species” hadde sine øyeblikk, men som nevnt ble litt i lengste laget, og noe ujevn, oppleves “Distorted Mirror” som et helstøpt album fra start til mål, men også her er det øyeblikk som hever nivået, men mer om det senere, for vi må starte med åpningen, “Rising Distortion” og etterfølgeren “Distorted Mirror”, som altså er tittelkuttet. Tungt, bakpå og progressivt, men likevel med melodi og lyrikk i førersetet, og som alltid når Simon Phillips sitter bak spakene, så er lydbildet åpent og luftig. Dermed ligger alt til rette for en progfest, men DarWin har som regel litt andre ting i beltet også, og med det kommer vi inn mot det som for mine ører er en fest-trilogi for ørene; “33rd Century Man”, “Cry A River” og “Glow”. Spesielt førstnevnte fikk meg til å sperre opp ørene, for dette er ei låt mange kanskje vil mene skiller seg ut. Det er nesten så den kan oppleves som ei låt som kunne ha bidratt på ei norsk viserock-skive. Basslinjene til Mohini Dey er absolutt fortryllende, og Phillips´ melodiske forståelse underbygger Deys groove fortreffelig. Måten han “åpner” grooven på refrenget er som tatt ut av trommeslagerens ABC. Refrenget har også en melodilinje som fenget meg så til de grader fra første lytt, og den har bare fortsatt å vokse på meg, og da spesielt med tanke på harmoniene som ligger bak. Howes solo er også virkelig noe av det beste jeg har hørt fra den kanten. Aldeles fantastisk!
Og når vi er inne på harmonier, passer det bra å gå rett til “Cry A River”, som sammen med “33rd Century man” har platas sterkeste refreng. Etter å ha vært gjennom skiva i sin helhet, var jeg nødt til å gå rett tilbake for å sjekke om det faktisk var så catchy som jeg opplevde det første gang, og joda, det var det. Introen er knallhard, og riffet på verset like så, men så kommer refrenget, der Phillips legger an til en half-time groove, med ei melodilinje som er akkurat som det bør være. De som har lest noen av mine tidligere anmeldelser husker kanskje at jeg har nevnt at elementer i musikk oppleves som “fasit” i ørene mine; dette refrenget er en sånn fasit. Det kunne faktisk ikke ha vært skrevet på en annen måte. Få opplevelser slår denne når jeg lytter til ny musikk.
“Glow” avslutter det jeg ynder å kalle en trilogi, men den opplevelsen er utelukkende min, og er et uttrykk jeg liker å bruke når tre virkelig sterke låter følger hverandre. Etter “33rd Century Man” og “Cry A River” roer de ned, og igjen stikker sterke melodier seg fram, men også Phillips´ avslappede groove bærer spesielt verset. Det er en kunst å ligge godt bakpå uten at musikken oppleves å bli seig.
Tekstene, i stor grad signert Matt Bissonette, som også tar seg av vokalen, har truffet konseptet DarWin har satt seg fore godt. DarWin står bak de fleste konseptene som ligger til grunn for vokalen, men historiene treffer godt med fraseringene, noe Bissonette skal ha mye av æren for.
Da jeg satte meg ned for å skrive denne anmeldelsen, hadde jeg allerede bestemt meg for å lande på karakteren 5,5/6, men sannelig har jeg overbevist meg selv om at den faktisk er bedre enn det, og om noen skiver havner over denne i år, skal jeg forsøke å spise Surströmming, for dette er garantert ei skive jeg kommer til å høre på ofte!
6/6 | Jan Egil Øverkil
Utgivelsesdato 26. september 2025
