Tekst: Ronny Østli
Foto: Annie Atlasman
Siden “Time Does Not Heal” ble sluppet i 1991, har Gene Hoglan trommet for Death, Testament, Strapping Young Lad og et hav av andre band. Et liv som proff musiker betyr mange år på veien, har du noe tall på hvor mange ganger folk har spurt etter et nytt Dark Angel album?
– Det har defintivt dukket opp ja. Som oftest er spørsmålet blitt stilt i retning av om jeg tror det noen gang vil komme en ny plate. I et kvart århundre har svaret vært at det tviler jeg på. Men ting endrer seg. Og nå er vi faktisk her hvor det foreligger en ny Dark Angel skive. Og jeg er supergira. Jeg har et helt annet syn på dette bandet nå enn på mange av de 34 årene det har gått siden forrige skive.
Dark Angel spilte tidlig i høst klassikeren «Darkness Descends» i sin helhet her i Europa. Jeg og mange med meg synes dette er en av tidenes beste thrash metal skiver.
– 1986 var et magisk thrash metal år med hinsides fete skiver. Det var mange spennende retninger og lyder og det fantes ingen regler. Det var stor forskjell på Nuclear Assault og Kreator, og Dark Angel hørtes i sin tur ikke ut som Megadeth. All denne ulikheten var veldig spennende, og vi er privilegerte som fikk utgi en plate dette året som gjorde et såpass stort inntrykk. Nå er det også sånn at mange synes denne skiva er altfor ekstrem og støyende, og heller foretrekker «Time Does Not Heal» som er mer teknisk. Det er stort for oss at begge disse platene har stor påvirkningskraft. Jeg ser ikke på «Time Does Not Heal» som progressiv eller teknisk. Jeg har hele veien spilt doble basstrommer, men jeg synes det er gøy å ikke bare spilte det streit. Selv om jeg skrev musikk tidligere var det nok her jeg i større grad jeg utfordret fire flate med å lage gitarer som fulgte et basstrommemønster, og det er mange som sier vi var de første de hørte som gjorde det. Nå er jeg hakket mer musikknerd enn mange, som sikkert ikke hører dette, haha. Men det er en del musikere som har denne plata som inspirasjon.
Jeg snakker med Gene Hoglan dagen etter intervjuet med Tommy Vetterli fra Coroner, som returnerer med ny plate etter 32 år. Begge band begynte å spre rykter om ny musikk i 2014, og begge har da brukt elleve år før platene er ute.
– Der må jeg ta selvkritikk. Jeg eier ikke filter og er langt mer høyrøstet enn jeg burde, haha. Det jeg sa var at vi hadde noen nye ideer, mens jeg ideelt sett burde holdt kjeft, haha. Jeg har lett for å bli litt gira hvis jeg holder på med noe spennende og har da veldig lett for å snakke om akkurat det. Det har skjedd ganske mange ganger i løpet av alle banda jeg har spilt i at jeg får høre; Gene, du har nettopp spredd masse informasjon du skulle holde for deg selv. Jeg er blitt bedre, om enn litt for sent på enkelte områder.
Gene har beskrevet to av bandets plater som er ganske forskjellige og som har satt spor.
– Skal man bevare dette bandets arv er det soleklart at man ikke skal prøve å gjenta tidligere suksess. Alle våre fire tidligere album har vært forskjellige. Mange spurte oss om en ny skive ville bli som «Darkness Descends» eller «Time Does Not Heal». Jeg gikk inn i prosjektet med tanken om at hadde bandet fortsatt etter «Time…». Hvordan ville neste plate bli? Det var utgangspunktet mitt da jeg begynte skriveprosessen. Samtidig er det samme låtskrivere, så fellesnevnere vil det nok uansett være. Om det ikke direkte låter som den ene eller andre skiva, låter det utvilsomt Dark Angel. Og neste plate vil neppe låte som denne. Men nå er dette Dark Angel, så fremtidsplaner skal vi være forsiktige med, haha. Nå er det «Extinction Level Event» som gjelder, og vi er strålende fornøyde med resultatet. Vi er glade folk endelig kan få hørt den, og vi håper de vil. Kanskje ikke den faller i smak, men gi den i hvert fall en sjanse.
Plata er blitt en real riffbonanza.
– Og det er meningen. Vi har prøvd å lage en skive som engasjerer lytteren, både ved å være fengende og aggressiv, men også å ha gode riff. Ingen av oss har vært interessert i noe slurv når det kommer til å levere riff. Vi har ønsket å levere en så intens plate som mulig og jeg elsker virkelig alt ved den. Musikken, fremførelsen, riffene, vokalen, produksjonen og omslaget. Og akkurat produksjonen har jeg lyst til å si litt om, for i 2025 låter veldig mye likt. Det være seg gitarlyd eller den samme trommelyden du får på skive etter skive. Dette har vi unngått ved å låte så organisk og live som mulig. Ikke noe plug ins eller trommereplacement. Og, Gud forby, ikke noe autotune, hehe. Vi er mennesker som har spilt inn en plate. Om det er bedre eller dårligere for andre bedømme, men produksjonen skiller seg i hvert fall ut. I en av tekstene skriver vi at den eneste måten å bli virkelig elsket er hvis du er virkelig hatet. Og jeg er blitt begge deler og har det helt fint med det.
Plata er fint balansert med «Sea Of Heads” som er plassert midt i. En litt snodig rocker tør jeg påstå.
– Ååå, så du har hørt plata? Det er godt å høre, det gleder meg. Den låten er en hyllest til havet av headbanging jeg ser fra scenen på festivaler. En hyllest til de som banger til en bestemt låt eller sin generelle dedikasjon til metallen. Den er til dere. Låten er catchy og jeg liker den. Dette er Dark Angel, uten noen form for regler. Slår låten an er det kjempekult, hvis folk hater den klarer vi å leve med det også, det vil slett ikke påvirke min måte å skrive på.
En ting er sensasjonen med et nytt Dark Angel album. Dette er også det siste bidraget vi får av bandets originale gitarist Jim Durkin, som dannet bandet i 1983 og som døde i 2023.
– Låten Jim skrev mest på er tittelkuttet, og for meg er den låten en nytelse å høre på. Er det noe som minner om “Darkness Descends” eller “Leave Scars” på plata, så er det Jims input på denne. Jeg synes dette er et spor som binder det nye og gamle Dark Angel. Som en bror savner vi alle Jim, og han er med oss i tankene på alt vi gjør, og jeg er sikker på han er med oss på et vis. Jims arv er med oss, og vært veldig viktig for måten vi skriver på, selv der han ikke er blitt kreditert som låtskriver. Han var mitt første gitaridol. Vi spilte gitar sammen som tenåringer. Han kunne allerede spille, så jeg lærte av ham. Jeg hadde aldri sett noen spille spider chords før, så for meg er han opphavet til det, selv om jeg hører den og den var først ute med det, hehe. Du vet, introen på «The Promise Agony» er denne spider chorden, og det er jeg som spiller det. Lært av Jim. Hvorfor jeg spiller det, eller gitar og basspartier på senere skiver forøvrig er nok bare at jeg var den som var innom studioet den dagen, hehe. Jim har hele tiden vært stolt av Dark Angel og støttet hva vi har gjort. Favoritten hans er «Time Does Not Heal», selv om han ikke spiller på den og var ute av bandet akkurat da. Jeg har alltid fått tommel opp tilbake av han da jeg har sendt ham låtideer tiltenkt Dark Angel.
Uka etter denne praten legger Dark Angel ut på USA turnè med Hirax, Sacred Reich, Vio-Lence og Midnight. Mon tro om det finnes noen under 45 år i salen?
– Jeg forventer at halvparten er under 45. Thrash metal er stort her borte. Det er store mengder 20-åringer med battlevester på konsertene nå, som ser ut til å være snytt ut av 1986. Og jeg lover deg, de gigantiske pitsene som settes i gang på en Dark Angel konsert, de skapes ikke av folkene på vår alder nei, hehe. Selvfølgelig forventer jeg en del godt voksne som er der med barna og kanskje til og med barnebarna, for sånn er det jo blitt. Du vet, faren min oppdro meg til lyden av Slayer, Possessed, Kreator og Dark Angel, hehe. Thrash metal er like stort nå som det var på den tiden. Hvor heldige er ikke vi? Vi spiller for like mange unge nå som vi gjorde for nesten 40 år siden.
Jeg føler ikke vi er helt der her i Norge, selv om jeg heldigvis opplever god respons på thrash metal-konserter. Jim Durkins erstatter på gitar er Genes kone Laura Christine. Det meste av dette året har gått med til turnerning. Det må jo være en viss butikk i thrash metal da dette er familiens inntektsgrunnlag?
– Å headline er den eneste måten vi kan få det til å gå rundt på. Joda, vi spiller festivaler, men vi spiller aldri support for noen. Å turnere nå er noe helt annet enn for 20 år siden, og jeg vet jeg ikke er den første som sier det. Og spesielt har utfordringene blitt større etter pandemien. Alt du leser om dine favorittartisters turneutfordringer er dessverre sant. Du har sikkert sett turneer blitt annonsert, for deretter å bli kansellert. Nå er det selvsagt fullt mulig å turnere, men du må være smart. Det krever litt mer enn å møte noen gamle kompiser i et lystig lag og i løpet av kvelden bli enige om å turnere sammen. Den beste måten å gjøre det så bærekraftig som mulig som headliner er å booke en venue du vet det er mulig å fylle. Vi er et underground thrash metal band, det sier seg selv at ikke vi selger ut de største scenene i storbyene. Kanskje man en dag kommer dit, men for å gjøre det må man begynne med å fylle de mindre klubbene. Og vi har i grunn ikke gjort så mye for å bygge oss et stort navn, men vi har vist at vi selger ut steder i New York, Los Angeles og San Fransisco. Der har vi bygget opp tilliten til at bookingagenter vil sende oss på en turnè med klubber de mener vi er i stand til å fylle. Og da er det smart å sette sammen en pakke folk vil se, og derfor har vi disse fantastiske bandene med oss på denne turneen. Hver kveld kommer til å bli helt vill. Jeg tror ingen ønsker å være den personen som blir ringt morgenen etter og spurt; for en sinnssyk fet kveld, hvorfor var ikke du der? Dark Angel kommer til å levere noe jeg vet jeg de andre banda også gjør.
Det var ganske intenst på Tons Of Rock i sommer, med vokalist Ron Rinehart løpende rundt i publikum.
– Han gjør gjerne det. Vi lar bare Ron være Ron. En Dark Angel-konsert skal være intenst, men folk skal kose seg. Og Ron lar seg rive med, og så lenge han gjør det og hverken skader seg selv eller andre så får han bare kjøre på.
Jeg hadde håpet dere og Old Man’s Child spilte sammen dag, så du kunne gjøre en gjesteopptreden der.
– Ja, jeg hørte Galder har gitt seg i Dimmu Borgir. Veldig kult han har fått stablet sitt eget band på beina igjen.
Gene spiller på Old Man’s Childs tredje plate,” Ill-Natured Spiritual Invasion”.
– Jeg husker godt det. Det var i 1998, og vi øvde sammen én dag før innspilling. Galder sendte meg materialet i forkant så jeg hadde mulighet til å øve på egenhånd før vi møttes. Dagen etter vi hadde øvd var det dags for innspilling. Vi spilte inn plata med Tomas Skogsberg i Sunlight studio. Jeg husker de spilte inn basstrommer på en måte jeg ikke var kjent med. I stedet for basstromme spilte jeg på en trommepad. De snakket om trigging og sampling av basstrommelyder i etterkant, mens jeg ba på mine knær om det var mulig å i hus en ekte basstromme. Etter hvert kom det en basstromme. Tjue tommer. Den var så søt, jeg har aldri sett en så liten basstromme. Men det ble i det minste ekte basstrommer, selv om de ikke høres så godt på det ferdige resultatet. Noen tommer større basstromme hadde gjort mye for trommelyden på skiva. Og det må jeg si, Sverige har verdens beste pizza. De kutter den ikke opp i biter. Og bunnen er så tynn at du kan rulle den sammen til en gedigen burrito. Det er helt nydelig. Så jeg har gode minner fra den innspillingen. Og skiva er absolutt akseptabel.
Prøvde du pizza med banan og karri? Det er en av mine svenske pizzafavoritter.
– Nei, det høres helt vilt ut. Jeg gikk for ganske normale med salami eller pepperoni. Husker ikke helt, husker mest at det gikk an å spise de som burrito. Men for all del, det hørtes jo eksotisk og interessant ut, selv om jeg tviler det er noe alle liker.
Som vanlig i årets siste utgave av Norway Rock Magazine liker jeg å høre artisters favorittskiver fra året vi legger bak oss.
– Det er uten tvil «Extinction Level Event». Jeg sier ikke det fordi det er min skive, men fordi jeg ikke klarer å legge den vekk. For meg har denne skiva alt jeg liker å høre på en metalskive. Jeg utfordrer gjerne til en blindtest med hva som helst av skiver opp mot Dark Angels nye, og har tro på seier. Sånn føler jeg om vår nye skive. Om det er riktig eller om noen andre ikke synes noe om den betyr egentlig ingenting, men siden du spør om min favorittskive i år, er det svaret, hehe. Utover det har 2025 vært et begivenhetsrikt år, med alle «Darkness Descends» showene, slik at det kapittelet kan lukkes. Jeg sier ikke at vi ikke kommer til å gjøre den skiva igjen, men vi kommer ikke til å turnere med å spille den i sin helhet. Men det igjen har hjulpet oss til å kunne gjennomføre den kommende USA-turneen. Det er snakk om syv uker, så det er en ganske lang turné. Også var vi for første gang i Europa med Dethklok i år. Australia også. Det var gøy. Jeg synes det er et bra liveband med et bra show. Men det er først og fremst musikken som tiltaler meg mest. Det er et bra band med kule låter, noe jeg hadde syntes om jeg selv ikke spilte på dem. Ellers jobber jeg med Bear McCreary som er ganske spennende. Han lager musikk til videospill og TV serier, og har hatt musikk på eksempelvis «Outlander» og «The Walking Dead». Akkurat nå har vi gjort «Deathstalker» sammen med Slash, som er tittelkuttet på hans nye film. Han har begitt seg inn i skrekkfilm bransjen, og gjør en reboot av denne 80-talls kultfilmen. Neste år ligger det an til at vi kommer over til Europa med Dark Angel for å promotere «Extionction Level Event». Nå håper jeg bare kloningsteknologien får litt fortgang sånn at jeg kan få muligheten til å slappe av litt mer, hehe.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2025
