Tekst: Ronny Østli
Foto: Ingo Spoerl
Forrige gang jeg snakket med trommeslager Markus Jüllich var et radiointervju jeg gjorde i 1995. Dere hadde akkurat sluppet deres tredje plate, «Illusions», med singelen «Tears Of Time». Jeg antar Crematory da tok steget fra å være en hobby til fulltids jobb?
– Det skjedde allerede på plata før, «…Just Dreaming». Der hadde vi en singel som het «Shadow Of Mine». Den hadde tekst på både tysk og engelsk og ble vårt gjennombrudd her i Tyskland. Og da «Illusions» kommer, slår «Tears Of Time» an over hele verden. Vi gjør vår første profesjonelle video, som får en del visninger på både MTV og VIVA. Så vi er veldig glade for at vi kom opp med den låten, den gjorde oss populære. Per i dag er det ikke mulig å leve kun av bandet, så som du ser sitter jeg på et kontor. Jeg jobber i forsikringsbransjen.
– Skjønte dere allerede i skriveprosessen at «Tears Of Time» var en låt som kunne gjøre det bra?
– Det kom underveis i prosessen. Vokalen er lagt på, du har en råmix og du skjønner at dette her må bli singelen, dette kan bli en hit. Men hele «Illusions» er spesiell for oss. Lotte, gitaristen på den tiden, hadde skrevet alle låtene. Jeg kan ikke forklare hva som skjedde de fire ukene vi var i studio, men feelingen, låtene og hele atmosfæren var helt spesiell. Dette er en engansgreie vi aldri har klart å catche igjen. Plata har vel solgt trehundre tusen til nå, og er vårt mestselgende album. Bare første måneden solgte den hundre tusen.
– Så følger dere opp denne en selvtitulert plate på tysk. På denne tiden begynte utendørsfestivalene å poppe opp, spesielt i Tyskland. Festivaler og allsang er en herlig kombo og jeg ser for meg dette som et perfekt tidspunkt for et slikt album.
– Jeg skal fortelle deg grunnen bak denne skiva. I etterkant suksessen med «Illusions», begynte de store selskapene å komme med gode tilbud. BMG kom med et svært lukrativt tilbud. De tilbød å kjøpe oss ut av kontrakten med Massacre Records. Vi hadde fått en god kontrakt med et majorselskap, og Massacre hadde fått mye penger. Dette nektet Massacre, og vi ble svært lei oss. Dette kunne vært vår store sjanse. Dermed slo det oss; hva om vi lager noe helt annet. Så gir vi Massacre demoene, de hater dem og lar oss gå. Vi gjorde dette, og de elsket det, hahaha. Det hele var jo ment som en spøk. Vi hadde ingen låter og ingen tekster, men vi hadde booket studio i to måneder for å spille inn en tysk rockeskive. Skive ble det, og vi var sikre på at Massacre ikke vil gi den ut, men jo, de omfavnet den. Rammstein dukket jo opp på denne tiden, og selv om ikke vi låt som dem var det heavy og det var på tysk, så dette ville gi ut. Og utrolig nok, dette er vårt nest bestselgende album, slått av «Illusions».
Markus er også kreditert for programmering i Crematory, i tillegg til at han en periode hadde et electronicaprosjekt ved navn Century.
– Den elektroniske interessen er Lars Ulrich sin fortjeneste. Jeg er langt ifra verdens beste trommis, det er kanskje ikke Lars heller, men jeg ble veldig fascinert over det intervjuet der han fortalte om trigging av basstrommer. Jeg fikk mitt første trommesett da jeg var ti, men noe trommelærer hadde ikke foreldrene mine råd til. Så jeg er fullstendig selvlært. Da jeg var seksten dannet jeg mitt første band. Vi spilte covere av svensk death metal, som Grave og Unleashed samt Testament og Slayer. Jeg utviklet min egen stil, og slike elektroniske hjelpemidler var ukjent for meg. Etter det intervjuet fikk jeg lyst til å prøve det samme selv. Jeg liker dette med å blande den akustiske lyden med elektronikk. Jeg synes det gir en ekstra kraft, og passer godt til Crematory sin stil.
Selvsagt er Crematorys syttende album,” Destination” årsaken til samtalen. Jeg synes likevel ikke det er helt på viddene å snakke om nittitallet når det kommer til den heller, for jeg tenker «Illusions» når det kommer til tyngde og sound.
– Godt observert. Da jeg fortalte at hele «Illusions» prosessen hadde en ubeskrivelig feeling, så er denne gangen det nærmeste vi har kommet i etterkant. Forrige skive, «Inglorious Darkness» er den første hvor Felix gjør all vokal alene igjen. Frem til da hadde gitarist Conny gjort renvokalen. Da han sluttet ønsket vi ikke enda en ny stemme inn i bandet som folk skulle forholde seg til. Det var Felix selv som sa til meg; nå har du og jeg, og kona di (Markus er gift med keyboardist Katrin, journ anm) vært venner og spilt sammen i tretti år, la meg gjøre all vokalen alene. Jeg svarte at vi gjerne må prøve det, men at vi må jobbe hardt, for jeg ønsker meg ren vokal, høyere toner, snakking og hvisking, i tillegg til growlingen hans. Lett var det ikke, og det ble hard jobbing. Denne gangen visste vi kvalitetene hans. Han var godt forberedt i forkant av innspillingen. Alle tekstene var klare og det var vel to låter vi måtte jobbe sammen om noen vokallinjer. Dette gjorde alt mye lettere, nå kunne vi heller bruke tid på detaljer. Jeg produserte plata sammen med vår gitarist Rolf, i hans Empire studio. For meg har alltid keyboard vært et instrument jeg sidestiller med gitar. Som gitarist er selvsagt Rolf uenig i dette, hehe. Jeg skal vise deg de beste gitarene du noensinne har hørt, og vi skal skru opp lyden. Og jeg lot meg overtale til å ha gitarene lenger fremme i miksen, derfor er denne plata blitt så tung.
Jeg er veldig imponert over vokalen til Felix på «Banished Forever». Han bruker vel tre forskjellige stemmer og spesielt refrenget synes jeg er knalltøft.
– Tipper jeg gir deg et smil om munnen når jeg sier det er Felix sin favoritt på plata. Har du hørt hele plata?
– Javisst
– «The Future Is A Lonely Place” er min favoritt.
– I anmeldelsen trekker jeg frem den som en favoritt blant de mer melodiøse låtene.
– Ja, jeg foretrekker det mer melodiøse materialet. Av en eller annen grunn tenker jeg på min avdøde far når jeg hører den låten. Selv når jeg sitter bak trommesettet og spiller den med bandet får jeg gåsehud. Denne låten er virkelig emosjonell for meg, og det vil bli den siste videosingelen som slippes i forkant av plateslipp.
– Dere har ikke lagt det tyske språk på hylla heller, «Welt Aus Glass» er en god låt av det tyngre elektroniske materialet.
– Vi startet å med elektronikk på konseptplata «Revolution», og «Welt Aus Glas» er singel nummer to ut. Vi slipper en singel hver måned frem til utgivelse, altså fire totalt. I april kommer coverversjonen av Type O Negative, «My Girlfriend’s Girlfriend», med Michelle Darkness fra End Of Green på vokal. Vi har gjort en ganske interessant video til den. Vi har gjort noen covere opp gjennom, og de har fungert bra. Ideen kom opp i fjor på vei til Tsjekkia. Vi hørte på en 90-talls goth metal samleskive på bussen, med Moonspell, Amorphis, The Gathering og da Type O Negative. Tipper en del i Norge også fikk med seg de samlisene der. Mens plata gikk snakket vi om at det kanskje var på tide å gjøre en cover igjen. Da «My Girlfriend’s Girlfriend» kom sa jeg at denne er perfekt for Crematory. Det er ikke en typisk Type O Negative låt, den er langt mer kommersiell. Også spilte vi mange konserter med dem på nittitallet, og vi ble kjent med Pete Steele, så dette er vår tributt til ham. Michelle Darkness har litt Pete Steel i stemmen, og da jeg ringte ham for å spørre tente han umiddelbart på ideen.
– Platas første singel er tittelkuttet. Hvor skal vi reise?
– Det er Felix som skriver tekstene. Han skriver om det han ser rundt seg og føler i det daglige. Tekstene er veldige personlige. Det er alltid situasjoner å skrive om. Covid har vi vært gjennom, og denne gangen er selvsagt krigen i Ukraina vært i tankene. «Welt Aus Glas» er vel en låt som omhandler sitasjonen i verden for øyeblikket.
– «Destination» er ikke blant mine favoritter, men jeg skjønner valget av singel og jeg vil tro det fungerer veldig greit å kore med på «Destination» i refrenget live.
– Det blir åpningslåten live fremover. Vi har tatt ut et element fra låten som vi har omarrangert og vil bruke som intro på konsertene. Jeg er enig med deg, det er ikke platas beste spor, men den åpner plata, og for meg var det viktig å vise at det tunge Crematory er tilbake med en rett i trynet låt. Litt sånn, wow, hva skjer her? Og på den måte gi publikum standarden for skiva.
– Jeg kan ikke huske at dere noen gang har spilt i Norge?
– Nei, det er riktig. Grunnen til at det store gjennombruddet har uteblitt er at jeg lider av flyskrekk. Vi har gjort jobber i Russland, Portugal, Frankrike og Romania. Det har begrenset seg til fire times flyturer. Og Norge er vel egentlig ikke noe lenger. Vi har aldri fått noen tilbud om å spille i Norden, uten at jeg helt vet hvorfor. Dere har vel kanskje nok egne band, hehehe. Dere har vel nok av både black, death og også gothic metal bands, så dere trenger kanskje ikke Crematory. Vi har langt større fanbase sørover i Europa.
– Jeg blir stadig overrasket over hvor mange konserter som er utsolgt, så at det ville dukke opp noen for å se Crematory, det er jeg helt sikker på.
– Hvis det er noen promotører som leser dette så ta for all del kontakt, vi kommer gjerne nordover. Det er ikke noe problem å reise med nightliner og gjøre en eksklusiv konsert i Sverige, Finland og Danmark i samme slengen, det hadde vært kjempemoro.
– Får dere mye respons fra fans her fra nord?
– Nei, veldig lite faktisk, så jeg er litt usikker på statusen vår der. Både sør, øst og vest virker langt mer ivrige. Svenskene hadde sitt eget Crematory før oss, og Finland er jo store på gotisk metal, så de trenger kanskje ikke noen tyske tullinger i tillegg, hehe. Men seriøst, vi ville satt pris på og gjort noen spillejobber hos dere.
Mange vil nok lese denne utgaven av Norway Rock Magazine i påskeferien. Jeg har ganske rett i antagelsene om at ikke fly er noe tema når Markus og Katrin skal nyte noen fridager.
– Bandet tar mye tid, i tillegg til ordinær jobb. Vi har også noen hus vi leier ut på AirBnB. Vi har også to barn, hvorav eldstemann er profesjonell fotballspiller. Så har vi litt fri reiser vi på camping. Vi har campingbil så vi reiser gjerne til Bayern. Men vi tar også turer til Østerike, Sveits eller Frankrike. Da kan vi ha med oss de to hundene våre. Vi liker det enkelt, vi trenger ikke USA eller svære steder for å slappe av. Da jeg fortalte Katrin jeg skulle gjøre et intervju med et norsk magasin, sa hun hun var på ferie der med foreldrene sine da hun var liten, og foreslo vi kunne kjøre campingbilen opp dit. Husket husker Norge som et fint land med hyggelige folk. Hvor varmt er det hos dere?
– Tja, rundt tjuefem på en fin dag. Du skal være heldig om du nærmer deg tretti.
– Ikke mer nei? Nei, men tjuefem fungerer det. Det er virkelig noe å overveie. Kjører vi gjennom Danmark kan vi jo få med oss Sverige også på vei til Norge. Kristian Kohlmannslehne, som driver Kohlekeller studio er kompis av meg, og han har kjøpt seg et sted ved vannet i Sverige. Litt usikker på hvor, men han reiser dit tre fire ganger i året.
– Da er det bare å slenge seg med på en tur da. Jeg vil tro nordmenn er åpne for Crematory, enten det er som band eller ferierende enkeltmedlemmer.
– Ja, hvorfor ikke, Katrin har ihvertfall veldig gode minner derfra.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2025