Tirsdag 2. desember 2025
Mine egne forventninger var høye av flere grunner. Dette var min første konsert med Cradle og selv om jeg kanskje ikke har vært den mest aktive lytteren, spesielt de siste årene, så har Cradle of Filth mange gromlåter som virkelig definerte min egen ungdomstid.
Cradle of Filth har alltid vært et band i stadig bevegelse. Frontmann Dani Filth har selv beskrevet musikken sin som «creepily melodic, like a dark Iron Maiden», som, når jeg tenker meg om, egentlig er en veldig passende beskrivelse. Mytologi, bibelske historier og konsepter som Clive Barkers Hellraiser og andre lignende horror-filmer er sentrale temaer og inspirasjonskilder kan det virke som. Selv har de aldri kalt seg selv black metal og jeg kan vel for så vidt si meg enig i det. Det er nok mer i Dimmu Borgir sin verden, da hovedsakelig med tanke på det symfoniske og det teatralske.
I forkant av Splintered in Winter-turnéen hadde det vært en del tumulter i bandet da et par av medlemmene forlot/fikk sparken midt i en turné i Sør-Amerika. Likevel har jeg fått med meg at anmeldelser fra de andre konsertene på turnéen har nevnt at bandet har klart å ivareta sitt karakteristiske uttrykk, og at dynamikken på scenen har fått et merkbart løft gjennom de nye medlemmene som har tatt plass. Uten at jeg har noe å sammenligne med, så synes jeg alle på scenen framførte med innlevelse og troverdighet denne kvelden.
Konserten åpner med et smell, stemningen er god og Dani er selvsagt påskrudd. Vanskelig å se at denne fyren er over 50 år, med 14 Cradle-album og utallige konserter bak seg. Dani har fortsatt plenty av energi og tilstedeværelse, og ikke minst holder stemmen seg bra. De lyse skrikene er vel kanskje det store kjennetegnet til Cradle of Filth, og de sitter godt i kveld selv om mye av «skriket» i dem er borte og det kanskje er meste rene, lyse skrik. Skrikene er dessverre bare ekstremt høye, så høy at der jeg står gjør det egentlig bare vondt, så jeg må flytte meg noen meter.
Dessverre var lyden litt imot dem, et problem som vedvarte nesten hele kvelden gjennom og som egentlig startet allerede med Suffocation litt tidligere. Gitarene var grøtete og trengte liksom aldri helt gjennom på den riktige måten, trommene var for høye og som Suffocation også slet med, var det noe som ikke helt stemte med basstrommetriggeren. Jeg opplevde at det var betydelig færre i publikum da bandet gikk i gang med siste låt enn da de åpnet konserten, og jeg så at folk gikk fra konserten litt her og der i løpet av kvelden. Jeg klarer ikke vri meg fra tanken på at det var på grunn av lyden.
Bandet åpner med de to første låtene fra den siste platen – «To live Deliciously» og «Demagoguery», før de går videre til en ganske gammel låt, «Nocturnal Supremacy» fra «Vempire» . Dani Filth prøver litt sedvanlig, britisk «banter» mellom låtene, men den gjengse, trauste nordmann skjønner ikke alt, og Dani sier bare «yup» og går videre. Nå kommer nok en låt fra den siste skiven – «Malignant Perfection» før vi får tittelsporet fra bandets første plate «The Principle of Evil Made Flesh» – en plate som jeg må innrømme at jeg ikke har hørt så mye på. Ganske thrash’a i forhold til hva de gjorde seinere. Synes egentlig låtene fra siste albumet gjør seg godt live, selv om det fortsatt er litt å gå på lydmessig.
Vi får en låt fra forrige plate, «Existence is Futile», før det kommer en liten rekke med litt eldre greier, blant annet «Funeral in Carpathia» og «hiten» Nymphetamine, som jeg egentlig aldri syntes var så fet som alle skulle ha det til. Vi får også kveldens siste låt fra siste albumet – «White Hellebore» som også låter ganske fett, men jeg savnet den beste låten fra denne platen – «You are my Nautilus» – et ordentlig monster av en låt. Lyden har bedret seg litt og Dani prøver, nærmest forgjeves, å få blitt mer halloi ut av publikum, men innser at det er tirsdag og tilgir oss. Heldigvis.
Vi nærmer oss slutten og får et par låter fra «Midian»-albumet, kanskje den platen som virkelig satt Cradle of Filth på toppen av næringskjeden tilbake der en gang. «Her Ghost in the Fog» sitter som et skudd og jeg kjenner at jeg gjerne skulle hørt enda flere av de gamle slagerne som «Cthulu Dawn», «Born in a Burial Gown», «From the Cradle to Enslave» og «Dusk and her Embrace», men men. Det får bli neste gang, forhåpentligvis med litt bedre lyd. 4/6
Tekst: Tom Ian Klungland
Foto: Anne-Marie Forker