Tekst: Ronny Østli
Foto: Arash Taheri
Gitarist og vokalist Siyanor [-13] var sytten år da han i 2010 dannet Confess hjemme i Teheran.
– Vi hadde tilgang til musikk på samme vis som folk utenfor Iran. Dette var før Spotify, men YouTube begynte så smått å bli en ting. Dette var en tid det gikk mye i blogging, og vi var rimelig opplyste om hva som kom av utgivelser. Skulle du derimot danne et band var det ikke lett å finne folk med klare musikalske visjoner. Derfor ble det hovedsakelig gitarstudenter som dannet grupper og fremførte covere. Og det kunne være Slayer, Slipknot, Lamb Of God og den type band. Band før oss, som jeg liker å kalle første generasjon persisk metal, hadde kanskje litt problemer når det kom til å spille inn egen musikk. Det er ikke sånn at heavy metal er forbudt, det er ingen lov mot noen som helst sjanger. Derimot er heavy metal ikke sosialt akseptert. I hvert fall ikke da. Dette ble sett på som satanistisk. Det var mange som måtte overbevise selv sine foreldre om at de ikke var satanister eller narkomane selv om musikken var aggressiv. Vi gikk i musikkforretningen, kjøpte instrumenter og lærte oss å spille. Men som band måtte man likevel være på vakt, for dette kunne oppfattes som kriminelt. En ting var musikken, men også tekstene var noe som ble fulgt med argusøyne.
Debuten «Beginning Of Dominion» fra 2012 er en god death/thrash skive, og jeg legger spesielt merke til godt gitarspill.
– Vi startet innspilling sent 2010 og holdt på en stund inn i 2011. På den tiden var jeg fortsatt gitarelev, men jeg var god nok til å skrive musikk og spille det inn. Vi hadde svært begrenset med utstyr og det låter skikkelig hjemmeproduksjon. Som gitarist visste jeg at riffet måtte være bra. Det var drivkraften. Og jeg innså viktigheten av å holde lytteren interessert. Når jeg ser tilbake er jeg stolt av plata, selv om det selvsagt er enkelte ting på den, spesielt vokalen. Du vet, en syttenåring som skal prøve å låte som en voksen, hehe. Det er interessant nå å høre hva vi fikk ut av det vi hadde for fjorten år siden.
Jeg kan betrygge de som ikke har hørt plata at det finnes verre vokal enn det Siyanor [-13] fremførte der. Det er først i forkant av bandets andre plate, «In Pursuit Of Dream» problemene starter. Hva gikk galt?
– Eller hva gjorde vi riktig, hehe. Vi jobbet med skiva, men hadde sluppet noen låter. På den nasjonale TV-kanalen har de på kveldene et innslag hvor de tar opp forskjellige kulturtemaer. Og jeg ble fortalt av en venn av meg at en kveld handlet det om undergrunnsmusikk. Ikke bare metal, men også eksempelvis rap. Det var nå regjeringen innså at de ikke hadde samme makten over folk som i den analoge tiden. Disse folka har tilgang til internett, de har tilgang til utstyr og kan spre musikken. Dermed gikk de inn for å prøve å begrense dette. En av våre låter, hvor vi stiller spørsmål ved religion blir brukt i innslaget. Jeg så det ikke selv, men kompisen min ber meg være forsiktig. Drit og dra, tenker jeg, vi står for dette og nå har vi bare enda en grunn til å få skiva ferdig og ut til folket. Tida gikk, men jeg ble stadig mistenksom på at jeg ble overvåket. Både på telefon og ute blant folk. I oktober 2015 slippes plata, og to uker senere blir jeg arrestert hjemme. Bandkompis Chemical, blir arrestert den samme søndagen et annet sted. Det er en helt normal dag. Jeg står opp om morgenen og utenfor soverommet står ti personer som ransaker og konfiskerer så å si alt jeg eier. Selv blir jeg bragt til Evan-fengselet, et fengsel i Teheran som hovedsakelig huser politiske fanger. Jeg ble sittende tre måneder på isolat, og hadde lange avhør. Når startet du disse sataniske aktivitetene i opposisjon mot staten og den type spørsmål. De hadde oversatt tekstene mine, og det er grunnet de antireligiøse og politisk kritiske tekstene jeg ble arrestert. Det er ofte blitt presentert som at vi ble arrestert fordi vi spiller metal, men det er ikke riktig. Riktignok er metal en ikke akseptert kulturform, men det er mange band som hele veien har kunnet holde på i fred. Etter tre måneder havner jeg på en vanlig avdeling, hvor jeg sitter ett år, frem til rettsaken. Vi blir begge dømt til seks år, anker og blir løslatt mot kausjon. Dette resulterer i at vi får mange trusler, og jeg velger å forlate landet. Dette er da i 2017.
Benektet du disse aktivitetene i avhørene?
– Jeg mener at hvis man er satanist så tror man også på Gud. Jeg tror ikke på noen av disse, derfor var det en ærlig sak å benekte den sataniske siden. Jeg anser meg selv som ateist, jeg tror ikke på noe. Tekstene mine inneholder verken ordet Satan eller tematikk myntet opp mot dette. Det politiske innholdet bekreftet jeg og fortalte dem at ifølge grunnloven er det ytringsfrihet i Iran. Det jeg lærte meg er at setningen i grunnloven ikke er ferdig skrevet. Du har ytringsfrihet frem til du har snakket, etter du har snakket så opphører friheten. Du kan si hva du vil, men konsekvensene er av uant sort. For dem var jeg ikke bare en musiker, jeg var en del av motstandsbevegelsen. Jeg følte meg behandlet som om jeg var en leder for all politisk opposisjon i landet.
Etter dette flykter Siyanor [-13] til Tyrkia. Passet er inndratt, saken er åpen og han har forbud mot å reise utenlands.
– Jeg måtte smugles ut av landet, oppsøkte FN’s kontor i Ankara og søkte om asyl. Jeg hadde kontakt med familiemedlemmer, og de fortalte saken fikk mye oppmerksomhet i media og at mange snakket om oss. Det gikk mye rykter og mange mente vi måtte uttale oss for å få satt en stopper for det. Det er umulig, jeg er på flukt, sa jeg. Jeg hadde tilgang til internett og det var hardt å lese folk omtalte deg som om du var død. Etter noen måneder i Tyrkia orket jeg ikke lenger å være taus, og ga noen livstegn til omverdenen. Både i nyhetsmedia og metalsider på nett. Jeg gjorde intervjuer og begynte å skrive om saken. Dette resulterte i eposter fra Safemuse, som er en veldedig organisasjon for kunstnerisk frihet her i Norge. De igjen introduserte meg for Icorn, som er en organisasjon for kunstnere på flukt. De mente at heller ikke Tyrkia var trygt nok for meg, at det er for nært Iran og at regjeringen der kunne finne på å utlevere meg. Etter et halvt års tid ble jeg invitert til å komme til Norge som politisk flyktning, og jeg ankom Harstad i desember 2018.
Å reise til Norge hvis man trygt vil fremføre ekstrem musikk skulle man kanskje tro sto øverst på ønskelista, men dette skjedde altså tilfeldig.
– Når invitasjonen kom om å bo og jobbe i Norge, var det noe jeg måtte vurdere og vilkårene måtte aksepteres. Vi var jo store fans av Mayhem og visste black metal var stort. Ved å komme til Norge visste vi at vi slapp å forklare musikken vår, eller bli trakassert for den. Nå må jeg bare bruke denne muligheten til frihet på best mulig måte. Først og fremst til å lege egne sår og lage musikk, men kanskje dette kan hjelpe andre. Så selv om det er tilfeldig er jeg glad det ble Norge. Det er fascinerende hvor stor forståelse det er for ekstrem musikk her.
Siyanor [-13] flyttet senere til Oslo. Under oppholdet i Norge har dommen blitt økt til tolv år i fengsel og syttifire piskeslag. Machines dom ble seks års fengsel. Også han var ankommet Norge da dommen falt.
– Det har ikke skjedd så mye siden 2018. Faren min har fått noen henvendelser, hvor de ber meg være på vakt. Confess er et band som turnerer, og det er ikke spesielt vanskelig å finne en person, det offentlige klarer stort sett det. Så jeg er selvfølgelig klar over risikoen ved det livet jeg lever. Men jeg tenker meg aldri om to ganger før jeg skriver noe, kunst skal være ærlig. Og gjorde jeg det i Iran, så har jeg i hvert fall ingen betenkeligheter ved å gjøre det her.
Så lenge dommen er rettskraftig sier det seg selv at å reise til Iran ikke er aktuelt. Kort tid etter ankomsten til Harstad var Confess et fullt band.
– Vi hadde med noen fra Tromsø og Narvik, og jeg mener vi spilte vår første konsert i Oslo i 2020. Det var en periode det var en åpning i Covid, og det var utsolgt. Det var en fantastisk følelse. Og etter tre-fire konserter varmet vi opp for Mayhem. Noen år tidligere var det et band vi bare hadde hørt på. Etter konserten snakket vi mye med dem om musikk, religion og alt mulig. Jeg husker Necro Butcher fortalte at vi som band hadde mye til felles, selv om historien selvsagt er en helt annen. Men begge har trosset alt og slåss for det vi tror på. Så vi har gjensidig respekt for hverandre. Vi har endret litt besetning på denne plata, og det at jeg hadde funnet musikere i Oslo var litt av grunnen til at jeg flyttet sørover. Det forenklet muligheten til å drive med musikk.
Hovedgrunnen til samtalen er selvfølgelig «Destination Addiction”, det rykende ferske albumet til Confess. Et album hvor jeg hører mye moderne death metal, men også en del eldre Machine Head og Sepultura.
– Jeg liker veldig godt metallen fra midten av nittitallet, med Pantera, Lamb Of God og Machine Head i førersetet. Men like mye hva som kommer i dag, så jeg henter litt fra alle hold. Jeg liker det ganske rett frem og ikke altfor polert. Groove metal er noe jeg liker godt, og sammen med Sepultura er de allerede nevnte banda blant eliten i den sjangeren. Det er litt artig, for etter en konsert kom en fyr bort til meg og fortalte jeg fikk ham til å føle seg ung igjen, og refererte til første gang han så Sepultura tilbake i 1995. Og det er virkelig et kompliment. Samtidig har vi mange moderne elementer, vi har DJ, du finner death og thrash metal. Så det hele er egentlig en miks av hva vi liker og hva vil selv vil høre på. Og det synes jeg vi har lykkes bra med på «Destination Addiction”. Jeg synes den låter mer modent, og alle disse elementene er med på å gjøre oss unike. Jeg har ikke noe imot eksempelvis djent, men jeg synes det blir litt ensformig.
Du fikk kanskje med deg Pantera i Oslo Spektrum?
– O’yes, jeg var til stede i pit’en, hehe. Det var fantastisk. Jeg så dem også på Tons Of Rock, og da jeg hørte de kom tilbake måtte jeg bare gå, man vet aldri om det bli flere muligheter.
Ofte kan en høre ting i musikken som forteller litt om hvor i verden et band kommer fra. Det synes jeg ikke er like lett i Confess. Min tanke er at ditt opphav heller kommer til syne tekstene, og da i form av frustrasjon?
– Ja, det er mye riktig det. Hvis det eneste folk vet, er at vi er fra Midtøsten, låter vi kanskje ikke helt som de forventer. Før man trykker play forventer man kanskje tradisjonelle instrumenter eller tradisjonelle persiske innslag. Jeg vokste opp med å høre på rett frem metal, uten altfor mange elementer, så dette har aldri vært noe tema. Men helt ubevisst hører jeg i etterkant at jeg benytter en del skalaer fra Midtøsten når jeg skriver. Som på «Phoenix Rises» fra forrige skive, eller «Built On A Grave» fra den nye. Der kan du høre opphavet vårt. Selv om det kanskje ikke alltid kommer like tydelig frem er denne musikken en del av vårt DNA. Det er heller ikke sånn at vi fornekter dette, vi lager bare det som kommer naturlig. Om det blir mer eller mindre neste gang er ikke godt å si, men jeg tenker du skal kunne høre på oss som du hører på et amerikansk eller europeisk band, uten å tenke på at vi er fra Iran.
For Siyanor [-13] er tekstene vel så viktig som riffene.
– Jeg bruker svært mye tid på å finne temaer og hvordan det skal løses. Samtidig er jeg fan av rap. Det var med rap min musikalske interesse startet, så rim og flyt for å holde det interessant er også veldig viktig. I tillegg til typiske temaer i metal tar jeg også opp for eksempel ensomhet, isolasjon og psykiske lidelser, som virkelig er relevant for tiden. Og for en som har opplevd så mye som meg de siste ti årene, er det tidvis tøft å skrive, da mye er veldig personlig. Derfor blir jeg overveldet når noen sier at tekstene mine betyr noe for dem, og at de føler musikken snakker til dem. Selv om temaer ikke nødvendigvis lenger er relevante for meg, ønsker jeg å ta det opp. I en periode hadde jeg selvmordstanker, men jeg klarte å vinne over dette. Og hvis noen der ute med samme tankene hører om oss, kanskje mine tekster kan være til hjelp for vedkommende. Det er en lang og vond kamp, men jeg klarte og mener andre også skal kunne klare det. Så oppi alt det brutale er det et positivt budskap. Jeg sier ikke jeg har sett alt, men utvilsomt veldig mye. Alle personer har sin historie, og alle er like viktige. Derfor velger jeg å fortelle min og håper den kan være til betydning for en eller annen, et eller annet sted.
Om ikke alle kan relatere seg til å bli fengslet for det de tror på og blir tvunget til å leve i skjul, så mener Siyanor [-13] alle kan relatere seg til å ha hatt det vanskelig og må jobbe seg opp av gjørma, og at det finnes håp. Det er ingen ringere enn George Kollias fra Nile som trommer på «Destination Addiction». Alberto De Icaza har mikset og mastret plata, noe han også har gjort for band som Amon Amarth og Clutch. Marzi Montazeri, også han fra Iran, har spilt med Phil Anselmo og Exhorder og bidrar med en gitarsolo.
– Vi turnerte med Nile i 2023. Dyktige folk selvsagt, men også svært hyggelige. Vi snakket om løst og fast og George spurte en kveld hva vi skulle gjøre etter turneen. Planen var da å spille inn ny plate. Samtidig mistet vi trommisen vår, fordi han skulle flytte til USA. Skulle dere en trenge en trommis vet dere hvem dere skal ringe, sa han. Er du seriøs? Selvsagt, dere er en kule folk og jeg liker musikken deres, så la oss gjøre noe sammen. Så vi dro hjem med smil om munnen og begynte å jobbe med plata. Jeg gikk nøye gjennom materialet, for å se om det var noe jeg måtte løfte opp et par hakk. Det er tross alt George Kollias som skal spille på det. Så det motiverte meg til å bli en bedre musiker. Å se for seg at George Kollias en dag skulle spille til mine låter da vi startet opp hjemme i Iran ville bare vært helt absurd. Vi visste skiva ville bli bra. Med George visste det ville bli ekstra bra. George begynte innspillingen i august 2023. Marzi har jeg kjent veldig lenge. Han var nær venn av Dimebag, og som stor fan spør jeg alltid om noen Dimebag-anekdoter når vi treffes, hehe. Så hadde vi «After Goliath», hvor vi trengte en gitarhelt, og jeg spurte ham og han svarte ja. Opprinnelig ville vi bruke Eugene Freeman til miksing og mastring. Han har jobbet med blant annet Lamb Of God. Han var opptatt med Chris Adler, og henviste oss til Alberto. Vi fortalte ham om våre visjoner, og det samsvarte meg hans, så sånn kom det samarbeidet i gang.
I min anmeldelse av plata gir jeg kritikk for basstrommelyden.
– Men hva er det du ikke liker ved basstrommene?
Den klikkende duracellkaninlyden. Jeg liker best de tyngre partiene med groove, selv om jeg gjerne skulle kjent basstrommene der også litt mer i brystkassa.
– Hører du på det nye albumet til Nile så løper jo George sprint bak settet. Vi måtte faktisk be ham roe seg ned litt på enkelte partier. Noen låter er helt ville på trommer.
Avslutningsvis er det greit å få vite litt om det planlegges noe turnering i forbindelse med «Destination Addiction»
– Vi har noen planer ja. Det blir en Norgesturné, samt en runde i Storbritannia. Så jobber vi med noe større som blir annonsert når alt er i boks. Målet er å nå ut til så mange som mulig. Også har jeg allerede masse nye kule ideer, så jeg gleder meg veldig til å begynne å skrive neste plate.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2025