Fredag 10. oktober 2025
Rockheim er en scene jeg ikke hadde besøkt på en stund. Interessant plass, med sin litt usentrale beliggenhet og fabelaktige lyd. Progressiv metal er ikke mitt kjernemateriale, men god musikk kjenner mange former og disse to hadde mye å by på.
Terravia er, som jeg var inne på et nokså nytt band, de har holdt på siden pandemiens dager og har sluppet noen låter i påvente av debutalbumet som sies å være på trappene om ikke lenge.
Bandet virket litt preget av stundens alvor da de besteg scenen. Det er ikke så rart i grunnen, de har helt klart ambisjoner og de hadde fått med seg et av genrens mest renommerte band som headliner. De åpnet med «Arcane Horizons», en låt jeg har fått sansen for. Etter hvert presenterte de en ny singel som jeg tror heter «The Order». Selv om gitarist Anders Danielsen utmerket seg på scenen med følsomt spill og tilstedeværelse, likte jeg godt samspillet mellom musikerne.
Det skjedde mye kreativt i disse duellene. Her var det ikke bare snakk om gitarer heller, disse spontane duettene oppsto på hele scenen. Kevin Meli på bass skal også nevnes, han benyttet sine seks strenger med kreativitet og entusiasme. Det var gøy å se på.
Ikke veldig overraskende synes jeg de hadde noen utfordringer med lyd og sammenheng. Det bedret seg utover i konserten. Vokalen til Petter Falk, som noen av oss kjenner fra hans arbeid med Mater Thallium, passet godt inn her og han kledde å fronte sitt eget band.
Det er modig å kjøre lange låter som «A New World», men de gjorde en symfoni ut av det, og jeg likte det. Kan hende har jeg sterkere progressive gener enn jeg tør innrømme? Jeg gir æren til bandet. De leverte en riktig fin konsert, og det blir spennende å se hva de vil levere i årene som kommer. Jeg kommer til å sjekke ut den nye plata med interesse. 4/6
Conception er et band som jeg lenge har følt jeg burde hatt et nærmere forhold til. De hadde sin storhetstid på 90-tallet før de kom tilbake for noen år siden med ny EP og nytt album. Etter det trivelige oppvarmingsbandet merket man at det var erfaring som trådte frem på scenen nå. De åpnet med «Grand Again», en låt fra gjenforenings EP-en «My Dark Symphony». Roy Khan er en vokalist som umiddelbart tar plass, teknikken, klangen og autoriteten er bemerkelsesverdig. Denne gangen hadde de med seg Aurora Heimdal på kor, og det hun tilførte gjennom mange av kveldens låter synes jeg ga akkurat det lille ekstra. Scenenærværet til Ingar Amlien på bass er også noe utenom det vanlige. Det oste trygghet og rutine.
Etter å ha spilt en håndfull låter, der de også tok med to av mine favoritter fra sisteskiva «State of Deception», «Waywardly Broken» og «No Rewind», gikk de inn i et akustisk sett der bandet tok frem tromme, kassegitar og bass på barstoler på scenen. «Silent Crying» og «Sundance» ble fremført i denne nydelige drakten.
Når strømmen ble slått på igjen og «Gethsemane» sto for tur, tok Tore Østby oss avgårde med sitt fenomenale gitarspill, hans følsomme traktering av strengene ga meg litt de samme vibbene som Gunnar Pedersen, gitaristen til Åge ofte gir meg. Det er nesten litt vanskelig å forstå hvordan han gjør det. Jeg innrømmer glatt at jeg har en svakhet for å drømme meg bort på konsert.
Tiden går fort når man er på en slik tur, og stemningen var høy i publikum da vi til slutt fikk tittelsporet fra den nevnte EP-en og «Roll The Fire». De gikk av scenen med lovnad om nytt album, nå som de var kommet til veis ende etter en turné som hadde pågått siden før pandemien. Jeg kjenner at jeg har troen på at den kan bli riktig bra. 5/6
Tekst: Thomas Rinnan
Foto: Kjell Solstad