Tekst: Ronny Østli
Foto: Peter Bjöns
Clawfinger ble til da to sørlendinger flyttet til Stockholm for å jobbe, og begynte å lage musikk med to svenske rappere som også jobbet på Rosenlund sykehus. Det ble skapt hits og platene kom jevnt og trutt frem til 2007. Da jeg snakker med gitarist Bård Torstensen er det dagens første norskspråklige intervju. Det er slett ikke gitt at nordmenn vet det er 18 år siden forrige skive, eller savner bandet for den saks skyld.
– Vi la jo den lista for mange år siden. Vi var på mainstreamlister og det tok helt av i 93-94. Da måtte vi velge. Skal vi være på turné hele tiden, eller skal vi velge oss ut et hovedmarket, med da de mest sentrale landene i Europa. Bare der har du 100 millioner folk. Så da turnerte vi ræva av oss der, men vi hadde også muligheten til å reise hjem og ha litt familieliv. Når da mainstreamgreia forsvant og vi igjen ble det nisjebandet vi egentlig er, og kom hjem til Norge og Sverige var ofte responsen at vi kunne få spille for 5000 kroner og en kasse øl. Næææi, det var kanskje ikke det vi ville. Vi har aldri bygd oss opp noe stort navn i Norge eller Sverige. Men det er det valget vi tok og vi har kun oss selv og takke, hehe.
Bård og daværende gitarist Erlend Ottem begynte å jobbe på geriatrisk avdeling, et sted hvor det var veldig lett å få jobb. Vokalist Zak Tell og keyboardist Jocke Skog var blant kollegaene. Debuten «Deaf Dumb Blind» ble sluppet i 1993, hvor spesielt singelen «Nigger» gjorde det stort. Og selv om det antirasistiske budskapet enkelte steder ble misforstått, antar jeg den gjorde at dere slapp å ta på dere overtidsvakter? (Bare i nevne den låten i en post, gjorde at Norway Rock Magazine ble utestengt fra Facebook i en periode! Red. anm.)
– Vi slapp veldig å jobbe overtid. Da klarte vi å leve av det helt til platesalget forsvant. En liten funfact rundt Rosenlund er at da den første trommisen vår sluttet, fant vi en ny i gangene på sykehuset, hehe. Rundt 2008 så vi at vi ikke lenger hadde to bein å stå på, som til da hadde vært live og platesalg. Hva gjør vi nå? Skal vi klare å leve av dette må vi turnere dobbelt så mye. Og det gadd vi ikke, så da ble det å finne seg en ordinær jobb. Jeg jobber nå på et kulturhus her i Arendal, og de andre har sine jobber. Jeg jobber 50%, for jeg bruker fremdeles mye tid på musikk og har litt inntekt av det. Dermed treffes man ikke så ofte, og heller ikke skriver så mye musikk sammen. Derfor har det gått 18 år siden forrige plate. Vi lagde en singel i 2013, og et par til noen år i etterkant av det. Så tenkte vi at vi kunne lage en EP. Så hadde vi såpass med låter at det begynte å nærme seg et album, og vi begynte å leke med den tanken. Og det var jo noe alle ville, men å få det til var ikke nødvendigvis like lett. Så snakket vi med manageren vår, og han sa: ‘I would like you to do an album before we all die.’ Og dermed hadde vi tittelen, haha. Så var det å begynne og smi rundt det. Låtene kommer litt tilfeldig. Det som er bra beholder vi, det som ikke er bra blir kastet. På slutten av prosessen prøver vi tenke rekkefølge og kanskje mangler et par låter. Så skriver vi en aktuell låt om krigen i Palestina, som vi syntes trengtes. Tittelkuttet kom også helt på slutten.
– Det er ikke sånn at dere bare gir ut en plate etter 18 års fravær, dere gir ut en plate som fenger dette magasinets death og black metal-general.
– Hahaha, feilen ligger nok hos oss, vi er ikke riktig kloke. Neida, vi gjør bare det vi gjør. Vi har på kødd prøvd å lage en country låt, men så låter det Clawfinger. Så vi er bare det vi er, vi prøver ikke å styre det i noen retning. Men tusen takk for at du sier det, for vi vil jo nå ut til så mange som mulig. Som på tidlig 90-tallet, da traff vi jo veldig mange folk som likte veldig forskjellig musikk. En ting som er viktig for oss er at vi har de rett frem harde tekstene, som er veldig direkte og måten å fremføre de på som er veldig tydelig. Det og de firkanta gitarriffa mine er jo kjennetegnet vårt. Det er veldig enkel musikk, det er jo ikke Meshuggah. Mulig det er en vinner, men det er vanskelig for meg å bedømme oss som en lytter. Men jeg blir superglad når du sier du liker det.
– For dere debuterte i en periode hvor black metal eksploderte her i Norge, og med min hardrock, videre til thrash metal oppvekst, så gikk veien mot det hardere. Jeg hørte på debuten «Deaf Dumb Blind», uten at jeg sikkert sa det til noen, men det er noe med riffene deres som treffer meg.
– Haha, ja sånn var det på den tiden der. Jeg begynte å høre på hardrock i 1972, og da jeg var 16-17 år var det en ting som sto i hodet på meg. Det var å spille gitar og være med i et hardrock band. Det var det eneste som gjaldt. Og det som er utgitt fra sent 60-tall til tidlig 90-tallet sugde jeg jo til meg, som da har påvirket måten jeg spiller på. Men det er ikke bare meg, det er Erlend også, som var med i begynnelsen. Vi to i sammen jobbet med disse riffene. Og det var viktig for oss å skape en personlighet. Ingen gidder å bry seg om noen som ligner alt annet. En annen ting som er viktig er at det skulle være hardt. Du skulle kjenne det. Det skulle være noe vold i det. Bruker du mye korder glir det over i pop for oss. Derfor var det viktig å ha mye luft. Det starter og stopper og det er mye luft, og det er det som gjør det hardt.
– Og på «Before We All Die» (anmeldt her!) er det virkelig et trøkk man kjenner.
– Det er mye takket være våre keyboardist Jocke Skog. Han har mikset plata. Han har gjort en veldig god jobb med å kanskje gjøre lydbildet litt moderne. Det låter fremdeles Clawfinger, men med dagens sound.
– Også vokalist Zak Tell synes jeg låter tøffere.
– Han har kanskje fått litt mer rasp i halsen, i og med at han begynner å bli eldre. Vokalen hans er veldig tydelig. Vokalen på plata er høy, og det skal den være, for du skal høre og kjenne ham skikkelig. Han er nok hakket råere nå ja.
– Jeg humret godt over innlegget hans på SoMe hvor han sang Clawfinger på karaokebar og fikk høre at originalen var bedre.
– Hahaha ja, den var bra.
– Vi har nevnt at det er 18 år siden forrige skive. Bandet annonserte sin slutt i 2013, men likevel ble det vist livstegn i form av noe live og et par nye låter underveis. Hvor oppløste var dere egentlig?
– 2013 var året vi ikke spilte, utover det har vi spilt festivaler i alle år. Jeg vil ikke si vi var oppløste. Det kom alltid tilbud om festivaler. Kule festivaler som gjerne var bra betalt. Altså, kom igjen, vi vil jo spille der. Tanken var aldri å slutt og spille, men å ikke satse på samme nivå som tidligere.
Da intervjuet gjøres er «Big Brother» nettopp sluppet som singel. Denne har en tekst skrevet tilbake i 2007.
– Zak fant denne gamle teksten godt uti arbeidet med plata og sendte oss den og spurte om ikke denne er høyaktuell nå, med sosiale medier og alskens reality show. Vi leste den og fant den veldig god og aktuell. Vi gjorde en singel i 2013, som ikke er med på albumet. Noen år senere gjorde vi «Tear You Down», som vi tok med på plata. Det samme med neste singel «Environmental Patience». Da vi bestemte oss for å gå for en EP og senere et album er alt nyskrevet med unntak av de vi har snakket om nå.
Når bandet er vidt spredt over hele Skandinavia jobbes det naturligvis litt annerledes enn mellom skiftene på Rosenlund.
– Prosessen nå er at Jocke, som produserer, spiller keyboard og bass, bor i Arvidsjaur, langt faen i vold nord i Sverige. Zak bor i Stockholm og jeg i Arendal. Så har vi åpen linje og sender ting til hverandre. Og jeg synes det fungerer som i studio, da det ikke tar så lang tid å sende en fil til Sverige. Så vi har sittet på hver vår planet og gjort skiva. Og det synes jeg har fungert veldig bra. Man får litt mer tid til å la ting synke inn når en sitter for seg selv og skal fordøye ideene. I hvert fall har det vært sånn for meg. Og jeg vi si dette frister til gjentagelse.
– Jeg synes det er en dynamisk og variert plate. At mine favoritter er «Scum» og tittelkuttet vil kanskje ikke komme som noen overraskelse, men du har jo låter som ikke er av samme kraftkaliber, eksempelvis «A Perfect Day».
– Det eneste som er planlagt er låten om Palestina, «Kill The Dream», og at vi trengte et tittelkutt. Så er det viktig å sette låtene i riktig rekkefølge, slik at det blir en komposisjon i hele albumet. Der har vi lagt mye jobb. En jævlig fet låt kan bli helt uinteressant om den er på feil sted.
– Clawfinger er tilbake, det har vi slått fast. Å turnere dobbelt så mye har vi også slått fast er uaktuelt. Hvordan blir satsingen fremover?
– Det vi gjør nå er å spille festivaler i sommer. Der prøver vi å dra på med en del av de nye låtene. Så blir det en tre ukers turné i Sentral-Europa i høst. Det blir den tradisjonelle by-til-by-runden i buss. Så får vi se om det er noen interesse for å booke oss til andre steder til neste år, som kanskje Spania og Portugal, hvor vi også har spilt tidligere. Så det blir en ny turnérunde, men ikke i samme omfang som før. Da begynner vi bare å slåss, og det er ikke gøy.
– Dere er blitt voksne herrer siden forrige runder med turnering. Er det avslappet gjeng turister som nå reiser på hyggetur?
– Vi har prøvd på det tidligere, men det er veldig vanskelig. Du spiller en konsert som er ferdig ved 23-tiden på kvelden. Så tar du deg en øl i bussen mens du venter på at crewet skal bli ferdig. Da er det fort midnatt. Så går det kanskje enda et par timer til bussen går og du legger deg. Så våkner du i 11-tiden og det er to timer til soundcheck. Etter det er det kanskje noen intervjuer. Har vi en time og er et sted hvor det er en stor severdighet i nærheten eller noe å gjøre, så tar vi gjerne en titt. Og vi tar oss kanskje en liten luftetur i de nærmeste gatene, men mye er veldig likt som det var for tretti år siden. Vi fikk en bratt lærekurve da vi var på syv ukers turné i en buss med femten stykker. Og det var konserter hver dag, ikke en eneste fridag og ikke noe privatliv. Halvveis på turen bare eksploderte det. Alle lot seg hisse opp av små filleting. Etter det har vi hatt en klausul på ikke mer enn tre ukers turneer av gangen.
Når platesalget stoppet opp og konserter har vært inntektskilden har merchsalg vært en viktig del. Dagen jeg snakker med Bård er det en sak i nyhetene om festivaler som tar store deler av denne kaka også.
– Vi tar sjelden med oss merch på festivaler, det bare drukner blant alle bandene. De store banda selger sikkert en del, men har vi hatt med oss noe, så har vi bare solgt noen få, så det gidder vi ikke. Men på egne turneer har vi selvsagt merch, og selger greit. Det er fremdeles mange som vil ha turné-t-skjorta.
Både jeg og Bård er fremdeles store fans av t-skjorter med turnélista på ryggen. Siden min Clawfinger-samling er langt ifra komplett gikk jeg for moro skyld inn på platebutikkene på nett for å se hva som fantes på lager. Det var enkelt, og ble veldig billig, for det finnes ingenting. Å forhåndsbestille «Before We All Die» var selvsagt mulig.
– Vi tenker litt på det med reutgivelser til den kommende turneen, men har ikke landet noe. Det er jo litt dealer og styr det må jobbes med der. Vinyl er jo en stor greie nå, og mange liker å ha med seg den i merchboden, noe vi også vil gjøre. «Before We All Die» kommer også på CD. I Tyskland er det fremdeles et populært format. Det er jo lov å håpe at interessen for de gamle skivene våre våkner igjen, vi har jo vært borte en stund. Det er jo lov å håpe plateselskapene vi har vært på ser vi er tilbake og vil trykke opp skivene på nytt. Jeg har fulgt så lite med så jeg er egentlig ikke helt sikker på hvordan plateselskaper fungerer lenger. Jeg får følelsen av at musikk som gis ut er en plakat over hvordan bandet er live.
I serien Norske Albumklassikere fikk vi for noen år siden et par av utgivelsene til Bård og Erlends første band Theo på CD.
– Det er kjempegøy. Vi ga ut to kassetter og en vinyl, aldri noe på CD. Christer Falck har gjort en jævlig god jobb med den serien der altså. Der er mye viktig historie bevart. Selv om det finansieres på crowdfunding ble vi spurt om et sånt prosjekt i det hele tatt er interessant for oss, og det var det naturligvis. Det kan neppe være mye han tjener på det der, men jeg håper han sitter igjen med litt lønn.
Jeg forteller at det kan se ut som Kongsvingerbandet Black Angels sin «On The Run» EP kan bli en realitet på Norske Albumklassikere, og at jeg er fra Årnes, ikke langt derfra.
– Årnes ja, ja der var det en som ville booke Theo. Vi prøvde å spille litt på bygdene. Men det ble for hardt for folk, hehe.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2026