NORWAY ROCK MAGAZINE
Det har forsyne meg tatt nitten år – NITTEN ÅR! – før vi fikk høre nye låter fra Cinderellasjefen Tom Keifer, etter at “Still Climbing” lenge så ut til å bli hans svanesang. Men etter å ha brukt en mannsalder på å skrive og spille inn sitt første soloalbum, er “The Way Life Goes” endelig ute. Var det verdt ventetida?
Etter Whitesnakes gjenoppstandelse, har det ikke akkurat skortet på konsertutgivelser, og nå er det tydeligvis på tide med nok en dobbel CD og akkompagnerende DVD, med den noget familiære tittelen “Made In Japan”, som på snedig vis avslører at konserten er foreviget i Japan, nærmere bestemt Loud Park-festivalen i Tokyo i oktober 2011.
Bach selv kan være en fantastisk vokalist (som på studioversjonen av “Wasted Time”), men på scenen har han innimellom sunget som en drita full kråke, også her. Koringene kan i beste fall karakteriseres som kauking, og etterlater ingen tvil om at “ABachalypse Now” er i det minste innspilt 100% live.
At FM aldri slo igjennom internasjonalt på slutten av 80-tallet er et mysterium, for de hadde alle de rette ingrediensene. Låtmaterialet på de to første skivene burde uansett vært nok til å gjøre bandet til superstjerner.
Toget har nok uansett gått for Pretty Maids, på dette stadiet av sin karriere kunne de ha produsert en ny “Dark Side Of The Moon” eller “Sgt Pepper”, og reaksjonen fra media og publikum ville likevel vært ‘Meh!’. Men seriøst, liker du klassisk melodiøs hard rock, bør du sjekke ut dette.
Etter eget utsagn gikk de tre eksentriske brødrene Von Hertzen denne gang i studio med en plan om å lage en lettere fordøyelig skive, med kortere og mer kommersielle låter. Og det er en glede å konstantere at planen slo fullstendig feil – den femte skiva er den mest komplekse utgivelsen noensinne fra våre favorittfinner
Burning Rain er bandet gitarhelten Doug Aldrich dannet og ga ut to skiver med rundt årtusenskiftet, før han fikk sitt store gjennombrudd etter at først Ronnie James Dio og deretter David Coverdale valgte ham som sin fremste våpendrager. Og først nå har han funnet tid til en tredje skive
“What About Now” vil garantert bli stående igjen som en ubetydelig fotnote når historien om et av tidenes største rockeband skal oppsummeres.
Etter den noe skuffende «Keep Calm And Carry On» fra 2009 har walisiske Stereophonics denne gang brukt hele fire år på å koke ihop «Graffiti On The Train», og jaggu viser ikke resultatet seg å være det beste de har gjort siden 90-tallet.
Dette opptaket er fra Great Whites 30-års jubileumskonsert i Los Angeles i fjor vår, innspilt før Ilous hadde gjort sin platedebut som Great Whites vokalist på den skuffende “Elation”. Samtlige elleve låter er dermed hentet fra Russell-skivene, med over halvparten fra gullepoken med skivene “Once Bitten” og “Twice Shy” på sent 80-tall.
Snakecharmer er et nytt engelsk band bestående av såpass mange gamle ringrever at det lett kan kalles en supergruppe. Her finner vi ex-Whitesnake Micky Moody på gitar og Neil Murray på bass, Harry James fra Thunder på trommer, Adam Wakeman fra Ozzys band på keyboards og Laurie Wisefield (ex-Wishbone Ash) på gitar.
Engelske The Union, med Thunders gitarist Luke Morley i spissen, er ute med sin tredje skive på 2,5 år, og fortsetter ufortrødent i samme spor som de to første; her snakker vi bunnsolid britisk tung bluesrock solid forankret i 70-tallet, med referansepunkter som Led Zeppelin, Free, Deep Purple og Whitesnake.
W.E.T. skulle egentlig være et engangsprosjekt bestående av folk fra Work Of Art, Eclipse og Talisman, men debuten fra 2008 var såpass vellykket at en oppfølger har lenge lagt i kortene. Og når den endelig kom, tok det cirka fem sekunder før undertegnede lå på knær foran stereoen med stjerner i blikket og et salig siklende smil – og ble værende der i samtlige tolv låter. En instant klassiker!!!
Anglo-germanske Pink Cream 69 er ett av disse bandene som har lusket rundt i periferien av min oppmerksomhet i en mannsalder, men som jeg aldri helt har brydd meg om å sjekke ut, muligens på grunn av det teite bandnavnet.
I det man begynte å mistenke at Zeromancer var borte etter nærmere tre års stillhet, samtidig som Seigmen har gjort noen svært vellykkede festivalgigs og utsolgt Norgesturne, så er Zeromancer tilbake med sin sjette skive, “Bye-Bye Borderline”.
Den unge multiinstrumentalisten Rich Hinks er tilbake med sin tredje skive under navnet Aeon Zen, og som vanlig har han gjort det aller meste selv. Han har skrevet, produsert og mikset alle låter, kokt kaffen, spiller bass, gitar, trommer, keyboards, sax, henter posten, og synger litt her og der.
På overflaten kan det virke som om Biffy Clyro har forsøkt å gjenta suksessformulaen fra “Only Revolutions” og “Puzzle”, de to foregående skivene som gjorde skottene til en av undertegnedes store åpenbaringer de siste årene.
Nok en supergruppe som er ute med liveskive, om enn i begrenset opplag med mindre du går til anskaffelse av den nye boksen med begge studioskivene hvor denne liven er gulrota for fansen. I en livesituasjon burde naturligvis ikke Chickenfoot kunne gå feil med legendene Joe Satriani på gitar, Sammy Hagar på vokal og Michael Anthony på bass,
Yngwie Malmsteen, hva i helvete er det du holder på med?! Har du ikke et eneste menneske i hele ditt management eller plateselskap som tør å si ifra om at ‘Nei, dette holder ikke mål, mann! Vi må få inn en produsent og en vokalist!’ ???
Hvis du er Han som likte “American Soldier” og “Dedicated To Chaos”, så vil du kanskje også ha utbytte av denne skiva. Jeg har forgudet Queensrÿche og Geoff Tate i alle år, og regner fortsatt mannen som en av tidenes beste vokalister, men jeg må med klump i halsen innrømme at nå har båten gått, og jeg fatter ikke hvordan Tate skal kunne komme tilbake etter det siste tiårets fadeser.
Pittsburghbandet Gene the Werewolf spiller klassisk og enkel partyrock’n’roll som helt sikkert vil finne sitt publikum blant fans av AC/DC, Kiss, Twisted Sister, Mötley Crüe og The Darkness. Visst er det tidvis stupid, og visst rapper de riff og refrenger som kleptomane, men det er alltid morsomt og fengende.
“Resonance” låter meget bra, og mixen er stort sett fin, selv om Steve Howes gitar drukner litt i keyboards her og der. Man vet alltid hva man får med Asia på scenen, her er det ikke mye rom for improvisajoner eller koseprat, men fokus på plettfrie og velpolerte versjoner av låtene.
Dette er den mye omtalte versjonen av den klassiske Dokken-besetningen uten Don Dokken. Dvs gitarhelt George Lynch, bassist/vokalist Jeff Pilson (pr idag i Foreigner) og trommis Mick Brown, med en del mer eller mindre celebre gjestevokalister. Planen var opprinnelig å kalle bandet Tooth & Nail og skiva “Dump The Chump”.
Hver eneste låt er en knall, fengende AOR-perle i stil med Journey, Survivor, Giant, Foreigner eller kanskje til og med Whitesnake. Og da vet du hvordan det høres ut. 80-talls-inspirert radiovennlig hard rock, men med oppdatert, moderne produksjon, skarpe gitarer, svulstige keyboards og elleve massive refrenger som det er umulig å få ut av hodet.
Oslo-jenta Issa (Isabell Øversveen, nå Isabell Martin) er ute med sitt tredje album på drøye to år, men denne gang var jeg litt mer usikker på hensikten. De tolv låtene på “Can´t Stop” er utelukkende coverlåter av mer eller mindre obskure AOR-band, plettfritt fremført av det som nesten må kalles plateselskapet Frontiers husband, og silkemykt produsert av den allestedsværende Alessandro DelVecchio, som også spiller keyboards her.
På sin ellevte studioskive har britiske Ten fått gnistrende produksjon av Frontiers husprodusent Dennis Ward. Åpningen «The Gates Of Jerusalem»/ «Arabian Nights» gir meg assosiasjoner til Turner-era Rainbow, og «Gunrunning» låter også atskillig tøffere enn jeg hadde forventet meg.
Gitarvirtuosen Neal Schon er ute med sitt syvende soloalbum, og det første på syv år. Schon er mest kjent fra Journey, men ikke forvent deg noe i nærheten av AOR-mesterne på denne skiva, for dette er instrumentalmusikk, fusionrock med innslag av funk og jazz.
Night Ranger er et av de bandene som fansen av AOR/Melodic Rock snakker andektig om, nærmest hevet over enhver kritikk, takket være noen perleskiver i starten av karrieren. Men det må innrømmes at det begynner å bli lenge siden forrige perle
“Songs For The End Of The World” er hans første studioalbum siden det glimrende “Venus In Overdrive” fra 2008, og når man hører det moderne, ultraenergiske og fengende åpningssporet “Wide Awake” er det helt utrolig at mannen har blitt 63 år gammel – han hadde glatt passert for 35 utseendemessig, og musikalsk sett gnistrer det av disse fjorten låtene.
“Adventures In Neverland” surrer og går i 50 minutter uten å gjøre særlig inntrykk utover ‘behagelig bakgrunnsmusikk’, men den avsluttende tittellåta er en perle med Pink Floydske partier som dessverre fader ut i det låta begynner å bli interessant. Mer av dette, så snakker vi.
Greg Dulli fortsetter å bygge på sin musikalske arv og takk og lov for det. De senere årene har han stort sett hengt de nye låtene sine på Afghan Whigs-knaggen og det er grunn til å tro at det det er under det er vi kommer til å høre fra han musikalsk fremover, spesielt etter at tidligere samarbeidspartner, Gutter Twins kompanjongen Mark Lanegan gikk bort tidligere i år.
Engelske Magnum har etter gjenforeningen i 2001 blitt litt som AC/DC; de gir jevnt og trutt ut skiver som stort sett holder mål, de skuffer sjelden men overrasker like sjelden, og fansen vet nøyaktig hva de får når de går til anskaffelse av en ny skive.
Hvis dette faktisk er den siste Dokken-skiva, så takker de ihvertfall for seg i kjent stil, for førsteinntrykket låter umiskjennelig som gammel klassisk Dokken fra gullperioden på 80-tallet.
Jøssenamn – hvordan har dette bandet klart å holde seg under radaren min i flere år? Eclipse fra Sverige faller i kategorien gitardrevet AOR/Melodic Hard Rock, og leverer det ypperlig, med en knallsterk vokalist i Erik Mårtensson i tospann med gitarist Magnus Henriksson.
Den kanadiske trioen Triumph har alltid stått i skyggen av den Andre kanadiske trioen, men på første halvdel av 80-tallet var de massive på det amerikanske kontinentet. Så massive at de på festivaler var listet over småband som Judas Priest, Mötley Crüe og Ozzy Osbourne.
Veteranbandet fra Oaklands første utgivelse etter orginalbassist Phil Kennemores kreftdødsfall i fjor vinter er et dobbelt livealbum som foreløbig kun er tilgjengelig direkte fra Y&Ts hjemmeside.
“Mountain” er debuten til svenske Nubian Rose, et melodiøst hardrockband med halvannen fot solid plantet i 80-tallet, med masse keyboards til tross for to aggressive gitarister.
Ah, Rush. Man skulle tro at tre av de teknisk fremste musikerne innen progressiv rock ville nå et progresjonstak etter over 40 års fartstid, men den gang ei. Geddy Lee når riktignok ikke lenger opp til de høyeste falsettonene som i sin ungdom, og han er plaget av gikt etter å ha spilt bass i en livstid.
18 år etter deres forrige skive med Danny Vaughn på vokal, har Tyketto funnet tiden moden for et comeback. Åpningslåta “Faithless” er noe det tøffere og hardeste de noensinne har gjort, med bitende gitarer og en mørkere tone enn vanlig. De har også klart å modernisere lydbildet, uten å kompromittere den melodiøsiteten som kjennetegnet klassikerdebuten “Don’t Come Easy” fra 1991.
Dette er det sjette albumet i Phenomena-serien, som visstnok er en form for konseptalbum med en vag story som ihvertfall ikke jeg er kar om å få øye på. Førsteskiva fra 1985, med Glenn Hughes på vokal, er en kultklassiker av dimensjoner, men siden har utgivelsene vært for mer spesielt interesserte.
Jeff Scott Soto’s forrige skive “Beautiful Mess” ble for sprikende stilmessig for de fleste fans, med sterke innslag av Prince-aktig funk og Sam Cooke-soul, men her står han fjellstøtt i det musikalske landskapet han hører hjemme, den melodiøse tungrocken.
Det er jaggu ikke ofte at en musiker som er aktiv i et band kommer opp med et soloalbum som i beste fall er noe mer enn adekvat. Som oftest består disse av låter som resten av bandet har forkastet, eller som er radikalt forskjellig fra moderbandet.
Den klassiske hardrocksinstitusjonen UFO er ute med sitt 21. studioalbum, og sitt fjerde med Vinnie Moore på gitar. Denne kombinasjonen fremsto merkelig til å begynne med, men Moore, som var en av de fremste gitarshredderne fra 80-tallet, er nå den gitaristen som har spilt lengst sammenhengende i UFO.
Med dette rykker mine gamle guder direkte ned fra Adeccoligaen til 3.divisjon avd F, og jeg håper nesten at de setter Geoff Tate på transferlista slik at han får mulighet til å spille i rockens Champions League igjen.
Journey er tilbake med sin andre skive etter at den filipinske Askeladden Arnel Pineda overtok stafettmikrofonen i bandet, og har litt å leve opp til etter suksessen med comebacket «Revelation» i 2008. Og førsteinntrykket er at de prøver definitivt ikke å surfe på samme formula som sist.
Av og til er det skikkelig gøy å ta feil. I vår slakta jeg Treats opptreden på Rock The Boat og stempla de som halvpatetiske puddelrockere som forlengst hadde gått ut på dato. Og jeg hadde øksa fremme før jeg hadde hørt på denne skiva engang. Send meg saltet, her skal det slukes kameler!
