NORWAY ROCK MAGAZINE
At Eagles Of Death Metal noensinne skulle stå på en scene igjen etter det som skjedde på Bataclan i Paris 13 november i fjor, var ingen selvfølge. Å få venner, fans og konsertgjengere massakrert foran øynene dine, må gjøre mye med en person. Heldigvis for Eagles Of Death Metal så klarte de å komme tilbake.
Det er et stort øyeblikk å stå i piten på et utsolgt Sentrum Scene med et superentusiastisk publikum som skriker, klapper og hyller fram kveldens band Eagles of Death Metal til å entre scenen. Energien i salen er elektrisk.
Forestillingen begynte med tittelsporet fra det nye “Lioness”-albumet. Ja, jeg sier forestilling, for dette føltes mer som å være på teater enn på en vanlig konsert. En kunstnerisk opplevelse, med et hengivent publikum, som var der for å høre på Sivert, ikke for å skravle og drikke øl.
Det føles unektelig litt snodig å se et band som tidligere har herja både på Donington-festivalen og på hovedscena på Sweden Rock Festival på lille Olsen, bare et par eplekartkast fra der en sjøl er oppvokst, men det er lite som slår å oppleve et så fett rockeband i en så intim setting.
Det er ingen tvil om at The Temperance Movement er et blues-rock band som kan sine saker. Tviler du, kan du jo sette på den nyeste platen White Bear, eller debuten fra 2013, dykke ned i sterke låter, vridd sound og raspende vokal.
Første lørdag i februar skulle Circus Maximus markere lansering av sitt fjerde album “Havoc”. På selveste Rockefeller. På forhånd hadde vi blitt lovet tidenes lysshow, masse pyro og muligens noen svidde øyebryn. Allerede under første låta fikk vi en smakebit av flammene.
Meg bekjent var dette Michael Schenkers første konsert på norsk jord siden McAuley Schenker Group var forband for Def Leppard i Skedsmohallen i 1988. Å si at Drammen hadde gått mann av huse for å få med seg den tyske gitarhelten vil være å ta hardt i, men rundt 3-400 hadde møtt opp denne lørdagskvelden.
Fjorten år har gått siden Suede sist spilte i Oslo, og selvsagt er det da fullsatt på Sentrum. Med seg i bagasjen hadde de sin beste skive på to tiår, og varslet på forhånd at denne ville bli fremført i sin helhet i første del av konserten.
Releasefesten for El Cacos nye plate “7” ble en skikkelig fest. For i løpet av snaue halvannen time ble det svidd av 19 låter (20 om vi regner med instrumentalen “In Space Space All Huge Beasts Just Look Tin”, som ble brukt som introlåt).
Det var lagt opp til å være en begivenhet, og første inkarnasjon hadde allerede blitt tatt vel imot på De Boerderij i Nederland to uker tidligere, og dette var bare andre fulle konsert – Lonely Robot er ikke et turnerende band!
The Carburetors holder fast ved tradisjonen om å spille på John Dee like før jul. Det har de gjort i ti år nå. Nytt av året var at de endelig hadde noe nytt materiale å tilby den trofaste fansen. Den vanlige julekonserten ble i stedet releasekonsert for det ferske albumet.
Hva forventer man før man drar på en Slayer konsert? Man forventer en konsert med 4-5 låter fra den nye skiva, ei slegge i panna og alle godlåtene om blod, gørr, seriemordere og generell faenskap.
De fleste var nok i sitt still sinn klar over at dette var siste gang man så Motörhead, og det var også såvidt det ble noe av, med Phil Campbells sykdom i forkant. Gitaristen syntes derimot å være i storform, det var nok sjefen sjøl som hang mest med nebbet.
En akustisk aften med Unni Wilhelmsen. Det kunne jeg bare ikke gå glipp av, selv om jeg har sett Unni mange ganger før. Men da visste jeg også hvor bra denne sjarmerende dama er live.
Endelig var kvelden kommet for Furzes releaseparty og første hele konsert. De fremførte noen låter under årets Hellbotn, men dette er kvelden som anses som den virkelige debuten.
Det er jaggu ikke ofte at undertegnede er blant de yngste i konsertlokalet lenger, men det var tilfellet da Manfred Mann tok med seg sitt Earth Band og stakk innom Rockefeller en søndag i slutten av november.
Svenske Mustasch ga ut sin åttende fullengder i september, og for å promotere dette albumet la de turen innom Rockefeller en fredag i november.
Chuck Garric, bedre kjent som bassisten til Alice Cooper, hadde tatt med seg sitt eget band og funnet veien til kjelleren på Revolver en kveld i november. Et lite svett klubblokale, som dessverre ikke var fullt. Det hadde de fortjent, men altfor få har oppdaget dette bandet ennå.
Det var god plass foran scenen før de engelske AOR-mesterne FM gikk på scenen i det lille lokalet Sticky Fingers i Göteborg. Bandet fikk en ny vår og en engelsk radiohit etter det som skulle vært en eneste opptreden på Firefest i 2007, deres første konsert på 12 år.
Etter å ha spilt utallige festivaler i Norge fra Øya til Tons Of Rock, og vært support for både Metallica og Foo Fighters i Oslo, har svenske Ghost blitt så store at de nå lett selger ut Sentrum Scene på egen hånd, ikke minst takket være den glimrende tredjeskiva «Meliora».
Etter at Black Country Communion grunnstøtte, prøvde Glenn Hughes seg med et nytt band, California Breed, som dessverre ikke nådde BCC opp til knærne. Muligens var det derfor han avbrøt etter et års tid og istedet dro igang solokarrieren sin igjen.
En mandagskveld i september fant Eric Martin ut at han skulle ta seg en tur til Oslo for å spille på en liten brun bluesbule. Uten resten av Mr. Big. Alene med gitaren.
Ramblin Man Fair foregår Maidstone i Kent, en times togtur sørøstover fra Victoria Station. 44 band over to dager, fordelt på tre scener – hovedscenen Classic Rock, Prog Stage, og teltet Outlaw Country / Blues. Som High Voltage har også Ramblin Man Fair ypperlige fasiliteter, men minimalt av kø på de mange barene, toalettene og spisestedene.
40.000 mennesker innebærer et torturerende antall legemer, selv om brorparten stavrer rundt med brede glis og batteridrevne djevelhorn på skolten. Etter å ha stått et lysår i ølkø måtte jeg seriøst jobbe for å stenge ute menneskehordene, og gjøre rom for eksklusivt møte mellom meg selv og AC/DC. Dette lyktes…
Å se en legende som Alice Cooper på en såpass liten scene som Sentrum er jaggu ikke hverdagskost. Like oppsiktsvekkende at det ble ikke utsolgt før dagen før – men dette skyldes vel like mye at det var en hverdag i fellesferien. Det var ekstra stas å kunne entre lokalet 1900 for å overvære et show som startet presis 2000
For de som ikke har fått det med seg, så er Mike i Mike + the Mechanics synonym med Mike Rutherford fra Genesis, og dette er bandet han har syslet med til og fra i over tretti år nå. Musikalsk er dette et purt popband, med enkle og radiovennlige poplåter kontra den komplekse progrocken Rutherford syslet med på 70-tallet, i likhet med kollega Phil Collins. Men, det er pop av høy kvalitet!
Det har utviklet seg til en sommertradisjon at Kansas City-baserte Rainmakers turnerer Norge. De avsluttet årets turné på et fullsatt John Dee, for anledningen fylt opp til randen av et noe alderstegent, men svært så entusiastisk Oslopublikum.
Dave Grohl virker som verdens hyggeligste fyr i rockemiljøet. ”Det kommer til å bli en jævla lang natt og vi spiller til vi blir kastet av scenen, om du har jobb i morgen så er det helt i orden å komme for sent, bare si til sjefen din at din kompis Dave Grohl sa det var greit!”
Etter å ha frekventert Oslo Spektrum hyppig på 2000-tallets første tiår, var Marilyn Manson tilbake på Arbeidersamfunnets Plass, hvor han sytten år tidligere spilte på Rockefeller. Populariteten har dalt, men Sentrum Scene var likevel utsolgt lang tid i forveien, og de oppmøtte tok særdeles godt imot Brian og hans muntre menn.
Undertegnede er ingen stor Toto-fan – av mine 3000 CDer er det ikke en eneste Toto. Antall seksere jeg har trillet de siste fem år kan telles på en hånd. Likevel, en sjelden gang blir man bare fullstendig slått i bakken av et bands overlegne musikalitet, spilleglede og virtuositet, til tross for lave forventninger.
Det er bare et halvår siden sist de fem langhårede og skjeggete rabbagastene fra Atlanta sist besøkte et nær fullsatt Rockefeller med sin Skynyrd/Hellbillies-hybrid av sørstatsrocken sin, men denne gangen er det en halvfull sal som møter dem. Årsaken er naturlig nok en kombinasjon av Musikkens Dag, Champions League-finale og at store deler av publikummet deres befinner seg på Sweden Rock.
Det ble nærmest en liten tungrock-festival på forsommeren i Oslo da det viste seg at både metal-legendene Judas Priest og hitmaskinen Def Leppard hadde lyst til å komme på Norgesbesøk samme dato, og da falt det seg naturlig for arrangøren å putte de inni Spektrum og spe på med de nye heltene Five Finger Death Punch som forrett.
Takket være nedfallsfrukt fra festivaler som Sweden Rock, ble det en særdeles hektisk konsertperiode i Oslo i begynnelsen av juni, og først ute var Slash og hans muntre venner på et utsolgt Sentrum Scene. Mannen med flosshatt og solbriller har for lengst blitt et rockeikon og svært få musikere blir gjenkjent oftere enn ham.
Det er stadig like forbløffende at Robin Beck nå faktisk har passert seksti år. Dama ser forbløffende bra ut, hadde lett passert som en 35-åring, og synger stadig like knallsterkt. At hun har med seg den eminente spanjolen Jorge Salan på gitar og sin ektemann (og House Of Lords-vokalist) James Christian på bass og koringer, gjør opplevelsen enda bedre.
Etter at Nottingham det siste tiåret har etablert seg som AOR-fansens svar på Mekka, har vi i 2014 kommet frem til den aller siste Firefest. Festivalen hvor folk uten skam sprader rundt med t-skjorter med Giuffria, Dokken og Black N Blue, hvor Steve Perry er Gud og den utrettelige arrangør Kieran Dargan er den Hellige […]
Elleve år etter at de sist besøkte Oslo, er alt-rocklegendene Jane’s Addiction tilbake i Norge, og deres festivalopptreden i Bodø på lørdagen medførte en retur til Oslo på forholdsvis kort varsel. På årets konserter har bandet lokket med fremførelsen av hele «Nothing’s Shocking».
Oslo-konserten er siste kveld på en lengre turné hvor bandet fremfører ikke ett, ikke to, men TRE komplette album hver kveld: «Close To The Edge» (‘72), «Going For The One» (‘77) og “The Yes Album” (‘71) som presenteres foran et godt oppfylt Sentrum Scene.
På et avsides industriområde i utkanten av Trezzo, en liten landsby beliggende i ødemarka mellom Bergamo og Milano, kan du med litt innsats finne konsertstedet Live Club, et arena med plass til ca 1500 sjeler, og åsted for den aller første Frontiers Rock Festival, arangert av det italienske plateselskapet Frontiers og utelukkende med band fra egen stall.
I løpet av det siste tiåret har Nottingham i midt-England etablert seg som et Mekka for tilbedere av AOR eller melodisk rock, og 2500 fans fra hele verden strømmer hver oktober til det glimrende konsertlokalet Rock City (tenk deg et dobbelt så bredt Rockefeller!) for å overvære tredagerseventet Firefest. Her sprader folk rundt med utvaskede […]
Okei da, så var ikke «King Animal», Soundgardens comebackskive fra i fjor, det helt store, men på scenen burde alle forutseninger være til stede for å oppleve en festaften av det helt store – bandet har nok kanonlåter på CVen til å bringe hele Spektrum til multiple musikalske orgasmer gjennom aftenen. Men slik skulle det dessverre ikke gå.
Mike Patton er, som vi alle vet, en temmelig klinke sprø scenepersonlighet med massiv karisma og mye rart for seg. Forrige gang Tomahawk var i Norge (i 2002) dro han opp en kar fra publikum, satte seg på kne foran ham og fikk ham til å spy på seg.
Hva i all verden skal man si om disse konsertbegivenhetene som ikke har blitt sagt tusen ganger før? Og hvordan skal man beskrive denne audiovisuelle musikkorgasmen til de tullingene blant dere som ikke rakk å oppleve det før det nå (antagelig) er for sent?
Forrige gang Neil Young var i Spektrum, var det en pen og pyntelig hitparade. De i årets publikum som kun hadde hørt hans største hits, og som liker den akustiske og country-inspirerte Young fra Harvest-tida, fikk muligens en tung stund i Oslo Spektrum, for dette var Neil Young & Crazy Horse – og det er noe helt annet.
Billy Corgan er ikke kjent for å være den mest utadvente frontfiguren. Jeg tror aldri jeg har hørt han si mer enn et lavmælt ‘Thanks’ en sjelden gang mellom låtene. Men denne kvelden på Sentrum Scene var det en noe så sjeldent som en smilende og utadvent Billy Corgan vi fikk møte.
Gode gamle Lita Ford var blitt hanket inn som hovedattraksjon på en metalfestival som ble arrangert inne på låven på Glassheim i Jevnaker, og rundt 300 sjeler hadde tatt turen ut på landet for å oppleve dama som var tungrockens ubestridte dronning på 80-tallet.
En Musekonsert er en audiovisuell fest for alle sanseinntrykk, for sjelden ser man så mye effektbruk. De utallige storskjermene utnyttes til det fulle, og det er mye å ta inn over seg.
For fans av melodiøs rock / AOR har den årlige festivalen Firefest i Nottingham i midt-England lenge vært en yndet destinasjon utpå høsten. Også dette året hadde arrangørene fristende navn å by på – band man sjelden eller aldri kan se her til lands.
De siste par Oslokonsertene med Marillion har vært av varierende kvalitet, hovedsakelig på grunn av problemer med teknologien og lånt utstyr. De hadde dermed ei kjerring å reise da de var tilbake i landet, på en skandinavisk turne uten en ny skive i kofferten. Dette førte til en renheklet Best Of-setliste, til stor glede for fansen som da slapp å høre mange nye og middelmådige låter fra en skive som må promoteres, som ved de siste par besøkene.
Oslo Grunge Revival ble innledet med Chris Cornell, og noen dager senere sto hans gamle duettpartner Eddie Vedder og hans Soundgarden-partner Matt Cameron på scenen i Oslo Spektrum sammen med resten av Pearl Jam, det eneste av grungens Big 4 (Pearl Jam, Nirvana, Soundgarden, Alice In Chains) som har holdt det gående non-stop siden starten.
Progmetalkongene Dream Theater har vært trofaste Norgesvenner som har besøkt Oslo på hver eneste turné siden 1993, og årets «A Dramatic Tour Of Events» var intet unntak. Denne gang var de flyttet fra Spektrum og opp til Valhall for første gang.
Å komme rett fra High Voltage-festivalen i London til Notodden Blues Festival var en nedtur. Ustoppelig regn, lange køer, skravlete publikum som var der for å drekke og overdøve bandet, og man kunne ikke engang betale pilsen sin med kort eller kontanter.
To av Sveriges mest populære band har i sommer reist på felles teltturne i Sverige. På Tanumstrand, ikke langt fra Strömstad, besto publikum på 3500 hovedsakelig av drita fulle bygdetullinger og campingturister i grilldress, men noe må man tåle i journalistikkens navn.
Beatallica er først og fremst GØY. Og de er også et veldig samspilt og hardslående band, med solid trøkk. Noe man forsåvidt må ha når man skal spille hybrider av Beatleslåter og Metallicalåter.
Blackfield, hjertebarnet til Porcupine Trees hovedmann Steven Wilson og den israelske superstjernen Aviv Geffen, har etter fire års avbrekk kommet igang igjen med ny skive, og med de samme israelske bandmedlemmer som på de forrige konsertene i 2007.
Etter et aldri så lite avbrekk på 14 år, er The Rainmakers igjen samlet og på Norgesturne, med ny skive i bagasjen. Det var også 25-årsjubileet for den semilegendariske debutskiva deres, som ble fremført i sin helhet.
Man stiller gjerne med totalt blanke ark og ingen forventninger når man plutselig er på konsert med en artist man knapt har skjenket en tanke på et kvart århundre.
Etter syv års pause startet Zeromancer opp igjen for et par år siden, og under ett år etter forrige besøk på Rockefeller var de nå tilbake med den nye skiva The Death Of Romance i bagasjen. Dessverre har konsertpublikummet sviktet dem litt, for det var neppe mer enn 5-600 folk i salen på denne lørdagskvelden, med galleriet og sideloungen avstengt.
