Tekst: Bjørn David Dolmen
Foto: Anne-Marie Forker, Phillipe Auliac, Gie Knaeps
– Det kan jaggu ikke ha vært lett å arrangere det musikalske, her.
– Hehe, nei, men også jo. Da David Bowie inviterte til turné, måtte vi jo alltid omarrangere musikken. La meg gi et eksempel: «Let´s Dance»-skiva hadde massevis av hornblås. Det hadde ikke låter som «Five Years», «Ziggy Stardust» og «Fame». Ettersom det var «Let´s Dance» som skulle turnéres og vi hadde en blåserekke på scenen, måtte dette løses – alt måtte få hornblås. Jeg har ofte blitt spurt om årsaken til å gjøre livealbum. Da har jeg som regel oppgitt to grunner. 1. Etter et år på veien har låtene fått skikkelig form, og de sitter. 2. Hører du låtene for første gang live, er det slik du fremover har lyst til å høre dem. Du vil ikke høre «Five Years» i Ziggy-versjon etter å ha hørt den med lekkert blåserarrangement under «Let´s Dance»-turnéen. David gjorde livealbum på grunn av arrangementene. Låtene fikk alltid hos oss nytt liv på veien, og det får de nå også. Jeg har på et vis blitt ekspert på dette, haha.
– Gjør rede for hva det var som ledet opp til det pågående DAM-prosjektet.
– Allright! Du vet, det er nå ni år siden David døde, og utover prosjektet jeg hadde sammen med Mike Garson har jeg ikke gjort noen ordentlig hyllest til denne ekstremt viktige mannen i mitt liv. Prosjektet med Mike ble gjort etter skogbrannene i California, hvor huset hans brant. Vi spilte til inntekt for dette. Dernest ble jeg invitert til å spille under en David Bowie fanklubb-samling i Liverpool, og der møtte vi George Murray. Det endte med samspill, og det svingte utmerket. Da vi spilte gikk fansen amok og gjorde krav på mer, så vi besluttet å gjøre DAM-greia for David og for fansen. DAM-bandet begynte først å spille sammen omkring «Station To Station». Dernest gjorde vi Berlin-trilogien og «Scary Monsters». Dette er udødelig musikk som vi har bidratt til å gjøre nettopp udødelig. Davids geni og minnet om Dennis Davis er hva vi vil hylle. Dette er på ingen måte en money grab – pengene går til Dennis Davis´ sønn og hans universitetsutdannelse. Jeg er 74 år nå, og jeg har ennå helsa i behold. Hvorfor skulle jeg ikke gjøre dette, liksom?
– Ikke sant! Dette er jo også litt din legacy.
– Hehe, javisst! En av grunnene til at jeg kunne spille med David i så mange år, er at jeg er transformativ. Og David tok meg med på alt. Herregud, som jeg har måttet håndtere mye for å kunne levere den ulike David Bowie til enhver tid. Med DAM-prosjektet ønsker jeg å levere det hardtslående materialet med en liten besetning. Denne gangen er vi ikke tolv musikere på scenen, og vi vil heller ikke gjøre det mer stillferdige Bowie/Eno-materialet. La oss nå ha det skikkelig gøy med A-sidene! «Scary Monsters», «Blackout», «Beauty And The Beast», «Look Back In Anger» – dette er låtene som nå skal stå i relieff.
– Hvem i huleste skal synge dette, da?
-Takk for at du spør. Jeg kunne jo ikke bare søke en sanger, her – jeg måtte finne noen som også er skuespiller, haha. Michael Cunio er mannen for jobben. Han gjør hele greia. Han synger utmerket og forvalter også mye av det kosmetiske.
– Med tanke på David Bowies estetikk og helt vanvittige innflytelse, hvordan var det å jobbe med ham?
– Helt bortenfor denne verden. For å kunne følge de mange ulike retningene hans måtte man være nysgjerrig. Vet du hvordan det er å ankomme studio uforberedt for så å måtte tenke høyt? Vel, slik var det. David og DAM-trioen besluttet tidlig å arbeide på en enkel måte. La oss kun ha tre komponenter – slagverk, bass og gitar. Med det formatet som utgangspunkt arbeidet vi ut låtene. Det var mye jamming i studio, og David stolte hundre prosent på oss. Da vi hadde utarbeidet grunnstrukturene, kom det imidlertid alltid andre folk inn for å tilføre nye ting, da måtte vi enten skygge banen eller «hjelpe dem inn i musikken». Å la alle få være seg selv var viktig for David. Han hadde alltid en oppmuntrende tone overfor oss. Dette siste gjaldt også under turnéer, men det var et helt annet scenario.
– Forklar.
– Yes sir! Se for deg det følgende: Du er i studio og jobber sammen med trioen din. Ting begynner for alvor å sitte musikalsk. Så åpnes døren og inn kommer et par musikere. David har vært på bar og funnet noen han liker, skal vite, haha. Min jobb: Finne ut av ting. Og hvor er David? Jo, bak glasset sammen med Brian Eno eller Tony Visconti. Vi kan se dem, og at de prater, men høre dem kan vi ikke. I innspillingsrommet jobber vi med musikalske ting, og det blir gjort opptak av oss. Så åpnes døren igjen og David har noe på hjertet. Han vil snakke. Ikke med oss, men med meg. David og jeg har en egen musikalsk terminologi, så vi forstår hverandre. Så forsvinner han igjen og jeg må jobbe videre med bandet basert på samtalen vi nettopp hadde. På turné var det helt annerledes. Til veien valgte David et personale av dyktige musikere som var i stand til å lære seg materialet, men han tenkte også godt gjennom hvem som gikk overens. Hvem vil du være på veien med i seks måneder, han som drikker alene på hotellrommet eller han som oppfører seg bra, tar vare på seg selv og sosialiserer godt?
– Du var hos Bowie i årevis. Var det alltid slik?
– Ja, sånn cirka. Når folk som Robert Fripp labbet inn i innspillingsrommet med gitaren, ble vi bedt om å gå. Jeg hadde derfor ikke alltid rollen jeg beskrev for deg. Ved noen anledninger hørte jeg faktisk ikke det ferdige produktet før det befant seg i butikkhyllene, haha.
– Ai, så heller ikke du fikk gå inn i mikserommet?
– Nei, jeg diskuterte ikke produksjon dem. David ville ting, Visconti ville ting og Eno ville ting. David oversatte til meg hva Visconti og Eno ønsket. Ofte fikk jeg beskjed om å utarbeide tre versjoner av en låt som de så kunne velge mellom. Hvilken versjon de gikk for la jeg meg ikke bort i. Tekstene og hva låtene handlet om visste vi heller aldri – vi lagde bare musikk. Det hendte også at David plutselig trengte rommet for å prøve ut vokalarrangementer og slikt. Da fikk vi beskjed om å gå og få oss litt søvn. To timer senere kunne telefonen ringe, gjerne midt på natten. Da måtte vi tilbake igjen. Så spontant og kreativt var det å jobbe med David Bowie.
– Alltid beredt!
– Ja, og gladelig så. Det var ingen problemer, kun utfordringer. Bowie var spontan og ekstremt kreativ. En helt ufattelig intuitiv mann.
– Hvordan var så vennskapet oppi alt dette?
– Vi hadde et dypt vennskap. La meg si litt mer om David Bowie på turné: David kjente alle sine musikere svært godt, og han ønsket å tilbringe mest mulig tid med oss. Og ikke bare hang vi sammen, vi beskyttet ham. Med David skjedde det meste på hotellet. Klubber dro vi nesten aldri på. Det vi gjorde var å leie en hel etasje med rom som var forbundet med dører. Åpnet man disse kunne vi ha store fester der oppe. Slik slapp David å gå ut. Det var mye styr rundt David, med fans i lobbyen og folk som hele tiden ville ha en bit av ham. Skjønt, det hendte at vi dro ut, men da var det noe spesielt på gang. Man kan ikke lukke seg inne på hotellet når man er i Bangkok, liksom, haha. Jeg kan fortsatt høre stemmen hans si ‘Let´s go out, boys’. David kunne ikke dra ut alene, så vi passet da godt på ham.
– David Bowie gikk gjennom en rekke perioder. Klarte han å «holde på seg selv» hele veien?
– Å ja, det var kun artisten som forandret seg. Vi må aldri dehumanisere et individ eller forveksle personen med personaen. Det være seg alkohol, kokain eller kaffe – man har behov for noe. Hvis man er trøtt og kjører en lastebil, hva vil man gjøre? Jo, man stopper og tar en kaffe. David måtte av og til være våken i to dager. Et eksempel er da han skulle ferdigstille «Young Americans»-skiva og ikke hadde begynt på tekstene. Kokain var da Davids private behov. Herregud, vi gjorde hele det albumet på en uke, liksom. David var en ekstremt intelligent mann, og han passet alltid på å være det. Han var også et nysgjerrig menneske som lyttet og alltid lot deg snakke ferdig. Dette var en del av hans natur, og naturen hans forandret seg aldri på grunn av alkohol, kokain eller nye karakterer. Ingen var mer bevisst sin persona enn David. Vi snakker nå en mann som dokumenterte hele sitt liv fra han var tretten år. Hvem andre har gjort noe sånt? Han visste allerede som tenåring at han skulle bli rockestjerne. Når man ser intervjuer med ham, ser man ofte personaen, spesielt i tidlige intervjuer. David Bowie visste bedre enn alle andre at det var narrativet som solgte platene.
– Du er selv en svært allsidig gitarist. Hvilken sjanger vil du si ligger nærmest hjertet ditt?
– Funk. Jeg har vært så heldig at jeg opp gjennom årene har fått jobbe med utrolig mange musikere. Å stjele fra andre ble tidlig en greie for meg, haha. Mye av vib-arm-bruken min kommer fra Belew, og båndsløyfene og hammerestetikken er rappet rett fra Fripp, haha. Jeg spiller i dag funk, rock, jazz, country, blues og latino-gitar, og jeg føler meg like hjemme i alt. Min nysgjerrige natur har vært min drivkraft. Funk-musikk er nok allikevel det som ligger meg aller nærmest.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2025
