Lørdag 13. desember 2025
Kvelden starter med to norske supportband, og først ut er Under The Oak fra Østfold. Et aktivt band som spiller mange konserter og har tre albumutgivelser bak seg, men av en eller annen grunn har jeg aldri sett dem live før. Jeg antar at bandet er oppkalt etter Candlemass-låta med samme navn, og de spiller også en låt de har skrevet som en slags hyllest til Candlemass. Musikalsk er bandet mer over i thrash metal, men litt i retning band som for eksempel Metal Church, og med noen helsikes imponerende metal screams. Aaaaaaaaaah!!! Lyden er overraskende god, passe høyt, og fint balansert. Det er tydelig at Under The Oak er et band som er opptatt av metal-historie, metal-kultur, og ikke minst metal-fans. Vokalist Jostein Sandaker er en glimrende frontmann som er dyktig på å skape kontakt med publikum. Han takker alle for å ha møtt opp tidlig, og opplyser om at de skal spille inn sitt fjerde album på nyåret. 4/6
Neste band er Kal-El, et doom/stoner/spacerock-band fra Stavanger som har holdt på siden 2012, og gitt ut seks album. De er stadig ute på veien, og var nylig på en headline-turné i USA. Selv har jeg ikke sett dem siden Tons of Rock 2016, så det var absolutt på tide med et gjensyn. Det første som slår meg er det massive lydbildet, som på en måte er ganske tøft, på en dronete romfartpsykedelisk måte, men i lengden blir det litt monotont, trangt og ullent. Vokalen virker noe spinkel i forhold til hva man er vant til fra platene, og all den overdrevne diskant-lyden ødelegger litt for tyngde og groove. Men gitarist Josh gjør mye fint, og er også ganske tydelig i lydbildet, så det blir det mest positive her for min del. Jeg har uansett lyst til å se Kal-El flere ganger, for de spiller tross alt en del kule låter, blant annet tittelsporet fra sisteskiva, “Astral Voyager”. 3/6
Dette blir den tredje gangen jeg anmelder Candlemass i år, så det hadde kanskje vært bedre om noen andre gjorde det, men jeg liker å kunne følge dem i mål på årets turné, og har store forventninger til avslutningsfesten i headline-format. De starter som vanlig med “Bewitched”, og de er jo så rutinerte disse gubbene, at dette er materiale de kunne gjort baklengs i blinde med henda på ryggen. Det treffer oss solid, rytmisk, organisk, naturlig, med god lyd der alle instrumenter kommer godt fram. Om jeg har forstått det riktig, så er det bandets trommetekniker Stafen Englin som vikarierer for Jan Lindh for tiden. Stafen spiller også trommer på solo-plata til Candlemass-vokalist Johan Langquist, “The Castle”, som kom ut nå i sommer. Han gjør en grei jobb som vikar, men jeg håper helt klart at den vanlige trommisen kommer tilbake snart. Johan snakker avslappet svensk mellom låtene, men når Leif Edling skal si noe så går det plutselig i engelsk, til tross for at flere i salen roper “tala svenska!” Det han skal frem til, er at gitarist Mappe Björkman har bursdag om noen timer, og publikum blir med og synger “ja, må han leva”. Det er i det hele tatt en forholdsvis munter og løssluppen stemning på scenen. Johan introduserer feil låt på et tidspunkt, og Mappe forklarer; “Jag fyller 61 år i natt, og er den yngste i bandet. Vi hør intet, vi ser intet, men nu ska vi spela en bra låt!” Litt rør må vel være lov på en kveld som denne, men noe trekker litt ned, som det rotete utvida instrumentalpartiet innbakt i Crystal Ball. Settlista består ellers stort sett av de samme udødelige klassikerne vi fikk servert på Ekebergsletta og i Grieghallen. Demon’s Gate blir et av flere høydepunkter, der føler jeg ekstra godt på at bandet virkelig drar låta i samme retning. De avslutter selvsagt med “Solitude” som låter tight som en gjeng egyptere som drar stein til pyramidene. Kanon turné-avslutning blir det, men jeg tenker at lyden kanskje var enda litt bedre de to gangene jeg så dem tidligere i år. Lenge leve Candlemass! Grattis med vel overstått jubileum, og velkommen igjen! 5/6
Tekst: Karstein Helland
Foto: Geir Kihle Hanssen
