Lørdag 05. juli 2025
Tekst: Sven O Skulbørstad & Geir Amundsen
Foto, on location i Birmingham: Stein hælvetes Johnsen
For en passende fest med MASTODON! Direkte i lenken av arvinger etter sjefene selv så kunne dette ikke startet på en bedre måte. “This is our greatest honour ever” sa vokalist Troy Saunders etter starteren, og det var vanskelig å ikke tro på ham. Bandet låt som en kule, ikke overraskende, og da de dro på med full samba mot slutten med gjestetrommiser som Mario Duplantier fra Gojira og Eloy Casagrande fra Slipknot svingte det meget bra og satte en veldig bra standard for resten av kvelden. 5/6 SOS
RIVAL SONS var tilsynelatende ikke noe logisk valg til denne konserten, for kalifornierne er ikke akkurat noe heavy metal-band, og man hører ikke stor påvirkning fra Sabbath i musikken deres. Men de turnerte med Sabbath på deres siste turné, og ble venner med de eldre herrene da. De skred til verket med sin egen «Do Your Worst» før de noe overraskende trillet «Electric Funeral» ut av ermet, og Jay Buchanan gjorde en forbløffende bra Ozzy-vokal på en av de Sabbath-låtene jeg liker minst. Avsluttet med «Secret» og så ut til å gå rett hjem hos publikum. 4,5/6 GA
Her gikk det unna, for før man rakk å tømme øllen, en dopause og hente en ny øl sto ANTHRAX brått på scenen og dro igang Indians. Publikum så ut til å storkose seg her, hvilket ikke er rart da bandet viste seg fra sin aller beste side – altså et av de beste thrashbanda igjennom tidene. Dette ble imidlertid den eneste Anthrax-låta vi fikk da resten av tida gikk til “Into The Void” fire å hylle kongene. Men bra levert, som vanlig 4.5/6 SOS
Så var det dags for HALESTORM og dagens eneste kvinnelige innslag, den underbare Lzzy Hale, og de greip sporenstreks publikum ved ballene og klemte til med «Love Bites (So Do I)». Frøken Hale hadde som alltid publikum rundt lillefingeren, og har kveldens beste og kraftigste stemme, spør du meg. Faen, elsker den dama! De benyttet anledningen til å promotere sin kommende skive «Everest» med knallharde «Rain Your Blood On Me», før de avsluttet med en overraskende og knalltøff versjon av Ozzys «Perry Mason». Fett! 5/6 GA
Etter den totale nedsablingen Halestorm akkurar hadde bedrevet, som 2025 sin versjon av Live Aid-Queen var det ekstremt spennende å se om dødserne i Lamb Of God klarte å følge opp. Det gjorde de vel helt ikke egentlig, uten at det i utgangspunktet var noe i veien med fremførelsen. En rørende takketale til både Birminghan og Black Sabbath mellom låtene gjorde seg, og det var generelt fint å se artistene på scenen virkelig sette pris på å vite tilstede. Kan ikke skryte på meg noen titler til Lamb Of God, men de låt tett og fint. De avsluttet med å hylle med “Children Of The Grave”, og jeg må vel si at Sepultura gjorde den bedre – pluss at vokalisten nok gjør seg bedre til å growle enn å synge. Alt i alt godt levert, dog minst interessant hittil. 4/6 SOS
Det største spenningsmomentet var nok TOM MORELLO`S ALL STARS, hvor Jake E Lee, Nuno Bettencourt, Adam Wakeman, Dave Ellefson og Mike Bordin først backet Lzzy Hale på «The Ultimate Sin», før Disturbeds David Drayman overtok mikrofonen for «Shot In The Dark». Imponerende tight med tanke på at disse har neppe fått øvd mye, dette er Sabbath-jam, men det er jo et skyhøyt nivå på musikaliteten her. Inn med Scott Ian for en forrykende versjon av «Sweet Leaf». Ut med Drayman, Bordin og Ellefson, inn med Frank Bello, trommisen fra Sleep Token og Ugly Kid Joes Whitfield Crane for en høyst kurant versjon av «Believer». Ut med Crane, og inn med dagens mest ubeskrevne blad for min del, Yungblud, som tok en oppsiktsvekkende bra vokal på pianoballaden «Changes». Gøyalt! Skulle gjerne hatt et slikt roterende band hele jævla kvelden! 5/6 GA
Helt uventet dukket brått en gjeng unggutter med ikke like unge Jack Black opp og hyllet evigunge “Mr. Crowley”, og for en som meg som har vært litt bekymret for den videre rekrutteringen av en ny generasjon rockere var dette spesielt rørende. Og hvis det stemmer som vi har hørt at to av kidsa var barna til Tom Morello og Scott Ian så er det ekstra vakkert. Helt nydelig å se, helt nydelig fremført, og arven er helt klart godt bevart. 6/6 SOS
Deretter var det ALICE IN CHAINS, som har flere linker til Ozzy – bassist Mike Inez spilte i bandet hans på 90-tallet, og gitarist Jerry Cantrell spiller på «Under Cover»-skiva hans, om jeg husker rett. De spilte ut begge sine trumfess «Man In The Box» og «Would?», før de skulle ta en Sabbath-låt, men da skar det seg. Først bomma de stygt på introen til «Fairies Wear Boots», og så forsvant lyden fullstendig. Den kom tilbake mot slutten av låten, og vi registrerte at William DuVall fiksa Ozzy-vokal helt greit, men da var allerede fremdriften sabotert. Kjipt for Alice In Chains, og kjipt for publikum rundt skjermene verden over. Penga tebars! 4/6 GA
Gojira var så neste band ut, og satte igang med et fengende driv som satte publikum igang uten at de trengte å be om det engang. Høy fransk melodisk døds var hele Birmingham klare for virket det som, og bandet leverte! Bortsett fra at vokalist Joe Duplantier for en sjeldent gang skyld sang noe surt på de rene tonene, ikke ofte hørt. Og ellers var det ingenting å utsette på fremførelsen, så kanskje vi kan sette det på nervekontoen? Vi fikk et gjenhør med “Mea Culpa”, kjent fra OL-åpnningen, og de hadde sågar med en operasanger med. Fett! Hyllesten her ble “Under The Sun”, og vi kan konkludere med at den kledde bandet meget, meget godt. 5/6 SOS
Så var det tid for neste supergruppe, og her var det så mange navn at det var vanskelig å notere, men Tom Morello, Nuno Bettencourt, Chad Smith og Travis Barker bør nevnes. Her ble det trom-o-rama fra første stund, der spesielt Travis ikke hadde noen planer om å gi seg med det aller første. Tre trommiser på scenen på en gang kan kanskje bli litt mye, selv for en som selv er trommis, men det var gøy. 3/6 SOS
Men det som var totalt uforventa var da neste supergruppe smalt til med Judas Priests «Breaking The Law», med KK Downing og Billy Corgan med flere på plass. Kanskje ikke det tighteste vi har hørt – men den låta slår jo aldri feil! Må si jeg aldri har klart å venne meg til vokalen til Billy Corgan, og her satt jeg med et varmt ønske om at Lzzy Hale skulle komme tilbake til scenen. Uansett var det nok lite tvil om at Supergruppe nr 1 tok Supergruppe nr 2 rimelig greit. Når hyleren Corban ble byttet ut med vokalisten Sammy Hagar skulle man tro at det ble bedring, men det gikk fra “ok” til helt krise. «Flying High Again» låt som et gubbeband på den lokale pubben som har fått i seg litt for mye pappabrus før man går på scenen. Det bedret seg heldigvis underveis med «Rock Candy», men dette går virkelig ikke inn som en konsert for historiebøkene. Det bedret seg noe da vår skandinaviske representant Tobias Forge fra Ghost (som vi har intervju med i nyeste nummer! Les det her! ) entret scenen til “Bark At The Moon” (Hvorfor spilte ikke Jake E Lee den?), men dette var heller ikke spesielt bra. Men det hjelp veldig da selveste Ron Wood og Steven Tyler entret scenen og dro «Train Kept A-Rolling». Fortsatt ikke bra, men i det minste gøy å se de sammen på scenen. Og en liten avslutning med “Walk This Way”og ikke minst “Whole Lotta Love” trekker mye opp. 3/6 SOS
Altså, hvor skal men begynne med Pantera? Første band med intro, og en introduksjon fra Jason Momoa, og da kunne det vel ikke gå feil. (Jason hoppet forøvrig ut i mengden og dro i gang circle pit og crowdsurfet!) Eket fan!) Og det gjorde heller ikke, og de var også første band ut from kjørte bruddstykker fra låter – ikke en dum ting når man har såpass begrenset tid. Og å starte noe som helst med “Cowboys From Hell” og “Walk” så er mye gjort allerede der. Vi har vel kanskje hørt bandet tightete før, men de leverer alltid som seg hør og bør. Hyllesten her ble ikke overraskende “Planet Caravan”, noe mer litt overraskende “Electric Funeral”, som også Rival Sons hadde dratt tidligere på dagen. Snakk sammen da gutta! Uansett helt greit levert, og en ekstra kudos til Charlie Benante som fikk begge sine band på plakaten og leverte. 4/6 SOS
Så var det tid for verdens største kultband, Tool. Både Carey og Adam Jones hadde allerede vært på scenen med supergruppene, når fikk også Maynard James Keenan og Justin Chancellor vise seg frem, og startet med den hypnotiske «Forty Six & 2», før den obligatoriske Sabbath-coveren, «Hand Of Doom», med et par stygge feil fra Chancellor. (Bare Sabbath-låter fra de fire første skivene fra alle band i dag?!) Maratonlåten «Ænema» avsluttet settet – godt levert fra et band jeg skal innrømme å ha null forhold til. (Var det «firkantskjeggband» du kalte dem, SvennO?) 4,5/6 GA
Etter en liten blund under Tool var det på`n igjen med våres alle favoritter i Slayer. Band nummer to med intro, og publikum tok dem godt imot til “God Hates Us All”. Litt rart at de ikke drar til med kun klassikere når de har såpass liten spilletid, men sånn for det bare være. For da de klinka til med “War Ensemble” var de og forble de tidenes beste thrashmetallband. Om det var det publikum tilstede ønsket seg? Hvem bryr seg! Vi fikk dette smelt i trynet akkurat som vi vil ha det, og da finnes det ingen bedre band enn akkurat Slayer. Sabbath-hyllesten «Wicked World» hangla og skrangla, men da den var en dirkete inngang til den legendariske “South Of Heaven” tilgir vi de lett for det. Det kom med nok et Sabbath-riff før “Reign In Blood” til publikums store glede og avsluttet således med stor stil. Her trodde jeg de var ferdig, men neida! Joggu fikk vi ikke også “Angel Of Dearh” i tillegg og en real oppvisning i hvordan thrash skal spilles. 5/6 SOS
Fred Durst fra Limp Bizkit var ikke til stede og på scenen, men bidro hjemmefra via videoskjerm med en særdeles trøtt og uinspirert hybelversjon av «Changes», som kun ble reddet av en sår, men knapt hørbar, cello. 2/6 GA
Guns N Roses var i hvert fall klar over at de var der for å hylle Black Sabbath og ikke promotere seg selv. Og hvis jeg et par avsnitt over klagde over at alle bare spilte fra de fire første Sabbath-skivene, så tok Guns ansvar og åpnet med ett skranglete minutt av «Its Alright» fra «Technical Ecstasy», før de gikk inn i tittelsporet fra «Never Say Die». Og jaggu fuglte ikke en av mine Sabbath-favoritter «Juniors Eyes», som jeg knapt kan huske å noen gang ha hørt live. Man legger merke til at Guns har ny trommis, Isaac Carpenter, for han spiller dritenergisk og utmerker seg i positiv retning. «Sabbath Bloody Sabbath» er fjerde Sabbath-låt på rappen, og her rakner det helt, for Axls vokal er helt ute av takt med resten av bandet, som heller ikke er spesielt samspilte på disse låtene. Og apropos Axls vokal… Don`t get me started! Han høres ut som en dritings Mikke Mus, er stadig ute av synch med bandet, og tar lett prisen for kveldens verste vokalprestasjon. Det var helt grusomt! Det hjalp litt da de avsluttet med «Welcome To The Jungle» og «Paradise City», og Slash leverte som man kan forvente med et par gnistrende soloer, men likevel ble dette en lidelse å høre på. Trakk et lettelsens sukk da det var over, selv om settlista til Guns på papiret var dagens beste. 2/6 GA
Det måtte et Metallica til før vi endelig fikk en låt fra «Sabotage», da Jaymz & co åpnet med «Hole In The Sky» – takk for den! Deretter sprintet de inn i en altfor kjapp versjon av «Creeping Death» (Ro ned, Larz, ro ned!) før de traff blink med «For Whom The Bell Tolls». Og jaggu klinka de ikke til med en låt Sabbath aldri spilte live – «Johnny Blade» fra «Never Say Die!» – sprekt låtvalg! Sånt er gøy – når man har stemme til å bære låten. (Hører du, Axl?) Og det klarte Jaymz helt fint. Derifra og ut var det en sjarmøretappe med «Battery» og sjølvaste «Master Of Puppets» før de takket for seg. En energiinnsprøytning, tross de åpenbare svakhetene i rekkene. 5/6 GA
Knapt et øye var tørt, både blant publikum eller vi foran skjermen – eller i band faktisk, da kongen over alle ble hevet opp på scenen under den faste introen “Carmina Burana”. Ozzy Osbourne var på scenen som soloartist for aller siste gang til “I Don’t Know” og her var det umulig å ikke bli berørt. “Mr. Crowley” fulgte så, og hvis man her ikke hylgråt med tanke på at det var siste gang man så denne live var det noe feil med vedkommende. Dette var ekstremt rørende. Under “Mama, I’m Coming Home” var han til tider helt ute, men med tanke på diagnosene hans og selve poenget med kvelden, og at kongen selv gråt her, så bidro dette bare til et ekstra spesielt inntrykk. Ikke sjokkerende avsluttet han med “Crazy Train”, og jeg skulle så veldig gjerne hørt “No More Tears” en aller siste gang – men det kan samtidig hende det kunne ha blitt litt i meste laget. Tusen hjertelig takk for absolutt alt Ozzy, prince of darkness. 6/6 | SOS
Så var det omsider klart for den aller, aller siste opptreden fra The Fab Four, Ozzy, Tony, Geezer & Bill – det originale BLACK SABBATH. Jeg var på forhånd litt bekymra, for her var det mye som kunne gå galt, både med Ozzy og med Bill Ward på 77 som knapt har spilt trommer på årevis, og det ville jo vært tragisk om de var en nedtur på sin egen avskjedsfest.
Men neida. «War Pigs», «N.I.B.», «Iron Man» og den selvsagte avslutningen «Paranoid» satt som de skulle, og både Ozzy og Bill (i bar overkropp, så klart) leverte over all forventning – at Geezer og Tony gjorde det, var jeg aldri bekymra for.
Men gud bedre – har noen artist noen sinne tatt et mer grandiost og verdig farvel? Hvor 40 000 på Villa Park står med armene i været og kauker med mens tårene triller, og det skal ikke nektes for både klump i halsen og tåre i øyekroken her i sofaen. Denne kvelden ble vår generasjons svar på Live Aid (1985) eller Freddie Mercurys tributekonsert (1992), og vi kommer til å se denne igjen og igjen. Makan til sendoff, altså. Respekt. Hvil dere nå, karer, i visshet om at legenden om Black Sabbath er så godt ivaretatt som den kan få blitt. Takk for musikken og minnene. 6/6 | GA
