Fredag 18. september 2026
Man skal være såpass ærlig å si at dette, som ethvert annet langt-levende ensemble, har hatt sine kvalitative opp- og nedturer. Album-oppturene deres inkluderer blant annet «Boogie Till You Puke» (1988), «Coming Down Hard» (1990) og den fantastisk titulerte «Death Before Compromise…» (2014). Det virkelig vidunderlige er høygiret de setter inn på låtskriver- og synergi-siden, som bandet synes å få med «Normal Is Dangerous» (2019). Siden den gang har bandet hatt kolossal vind i whisky-seilene sine.
Jeg er ekstremt glad for at Bjørn Müller fikk oppleve dette skifte i norsk opinion. Müller døde i november 2024, vel vitende om at hans livslange gjerning i rockens tjeneste, utgjorde en forskjell, og hans fonogram-svanesang, «In Lust We Trust» (2023), eleverte bandet til uforutsette høyder. Baarli, bassist Gaute Vaag og trommeslager Jonas Amazonas gjorde det eneste riktige ved å kontinuere bandets arv. Når dagens kvartett nu turnérer glimrende «Full Tilt Boogie» så er det med Roar Leren som sanger. Jeg kan vanskelig forestille meg en verdigere erstatter for Müller. Leren kjenner terrenget han ferdes i, og han gjør det med empati, stil og klasse.
I løpet av angjeldende Byscene-evenement må Leren på et tidspunkt vinkes opp og tilbake på scenen av sine medmusikere, fordi han er ute blant publikum. I klassisk Motörhead-stil intonerer kalaset med lyden av luftsirener, hvorunder De 4 Nye entrer podiet med henholdsvis Jack Daniels-flaske og – stilig nok – rykende, nytent sigarett. Du snakker om å sette rock’n-roll-tonen; det er nesten så man griner av glede.
Første låt ut er «Thunderstorm», og alt sitter: Energien, lyden, attityden. Nevnte åpningsskrall er på et vis bandets egen «Thunderstruck», hvor valg av tittel neppe er tilfeldig. Ingenting kan siden feile med «Boogie My Life Away», «Awright Awright Awright», sinnssykt tiltalende «Damn That Man» og sløye «Hizbollah Rock’n Rolla». De fire ekstranumrene fremføres med Max, sønn av Bjørn Müller, på rytmegitar, hvilket gir det hele en perfekt og ujålete rørende aura. Avslutningsnummeret «Kamikasino» låter livsfarlig; faktisk evner bandet å spille seg farligere og farligere.
Noe annet som nevnes må er viljen til å improvisere i realtid. Baarli kan eksempelvis kaste ut en øyeblikks-gitarfigur, feste blikket i sine kumpaner og vente på tilsvar. Slik skal det gjøres! Underveis er den unge 60-årige Baarli innom Led Zeppelins «Since I’ve Been Loving You», og alt gir så satans mening.
Backstreet Girls må bare aldri stoppe. 5/6
Tekst: Geir Venom Larzen
Foto: Arne Hauge