Tekst: Stig Rune Robertsen
Foto: Lori Linstruth
-Jeg er ikke ute blant folk uansett, så denne pandemien har passet meg utmerket. Det som er trist er at festivalsommeren er avlyst. Vi skulle egentlig spille under Graspop og har lagt mye arbeid å tilrettelegge den gigantiske produksjonen til en festivalscene. Vi har blant annet gjort innspilling av fortellerstemmen og prøvd å gjenskape magien fra originalforestillingen.
-Det har blitt noen liveshow siste årene, tross sceneskrekken.
-Vi har til nå gjort tre helt forskjellige show. Første var «The Human Equation», som jeg egentlig ikke var så mye involvert i. Etter suksessen bestemte vi oss for å gjøre en slags «Best of»-show. Alle konserter har vært utsolgt, uten noen form for promotering. Jeg har helt fantastiske fans, som sprer budskapet på sosiale medier. Foreløpig siste prosjekt var en fremføring av «Into the Electric Castle» i sin helhet. Jeg skulle ønske et bredere publikum fikk sett dette, da det er mer progrock enn metal. Ingenting galt i metal, men jeg liker ikke at vi blir for mye sammenlignet med et annet band som begynner med bokstaven A…
-Er det muligheter for at dere stiller opp neste år?
-Neppe. Jeg liker å hele tiden tenke nytt, og jeg tror heller ikke alle involverte finner tilbake til samme magiske modus flere år senere. Mulig vi gjør flere konserter, men da blir det i så fall noe helt nytt.
-«Transitus» kan være aktuelt å fremføre i sin helhet?
-Helt klart, men det er litt tidlig å si. Vi må se hvordan mottagelsen blir først. En filmatisering hadde vært det ideelle. Platen er skrevet som en film, men da dette koster millioner jeg ikke har, så ble tegneserieformatet valgt. Jeg har alltid hatt ønske å skrive en mer billedlig historie. Den er veldig annerledes fra hva jeg har gjort tidligere.
-Som redaktør Larzen sa; Han skal ikke ut i verdensrommet igjen, vel?!
-Haha. Nettopp. Ikke alle deler min barnslige begeistring for science fiction. Jeg innrømmer gjerne at det kanskje er blitt litt mye.
-Min umiddelbare assosiasjon var at dette er en slags blanding av «Jesus Christ Superstar» og Rick Wakemans «Journey to the Centre of the Earth».
-Det tar jeg i så fall som et kompliment. Jeg legger ikke skjul på at jeg har lånt litt både her og der. Samtidig som jeg skaper noe nytt vil jeg også at det skal være en slags hyllest til sjangeren. Rockeoperaene du nevner er noe av det beste som er utgitt, så det er klart de har inspirert meg. Spesielt sangen «Listen to My Story» er veldig inspirert av «Jesus Christ Superstar». Det som har gjort sterkest inntrykk av filmmusikk er fra «The Omen». Musikken er så kraftfull og beskrivende for handlingen i filmen. Den type komponering er for meg veldig fascinerende. Skrive musikk i bilder er det jeg har forsøkt å gjøre med dette albumet.
-Må innrømme jeg ble selv tatt litt tilbake til barndommen med denne tegneserien. Vi hadde noe som het Les og lytt-bok, hvor man skulle bla over til neste side nå man hørte en lyd.
-Ingenting er bedre enn at folk får egne assosiasjoner! I min barndom var det Spiderman det gikk i stort sett. Mens andre var ute og lekte, satt jeg med mine tegneserier mens jeg hørte Pink Floyd. Jeg har alltid vært en nerd. Jeg likte aldri superhelt-filmer. Det ble for mye vold og action. Tegneserier setter også fantasien i spill, noe som er vel så viktig som den billedlige historien. Humor er også viktig for meg.
-Hvor involvert var du i selve tegneseriedelen?
-Jeg var involvert hele veien. Jeg er en kontrollfreak, så det var veldig viktig at vi fant en tegner som kunne holde ut med innblandingen min. Vi hadde fem kandidater, før vi til slutt endte opp med Felix Vega. Heldigvis er han også prog-fan, så vi hadde mye til felles. Han gjorde en fantastisk jobb, og jeg fikk akkurat det resultatet jeg ville ha. Kjøper du Earbook-utgaven vil alle skisser han gjorde også være inkludert, sammen med mine instrukser. Du får et godt innblikk i hvordan hele prosessen foregikk. Vi brukte et helt år på å få den ferdig. Det er 26 sider, og vi brukte et par uker pr.side, så dette er ikke noe hastverkarbeid.
-Hvordan tror du mottagelsen vil bli? Det er unektelig et annerledes album.
-Jeg håper og tror at fansen er nerder, i likhet med meg. Det er klart ikke alle liker tegneserier, men de verdsetter forhåpentligvis historiefortelling. Dette er veldig relatert til klassisk prog, så jeg tror ikke folk blir så veldig forvirret av konseptet. Det er ikke som om jeg har kommet opp med en ny sjanger her. Tegneserie-prog!
-Det eneste jeg kan tenke meg, er at noen nok vil synes det blir litt mye prating.
-Kanskje. Vi får se. For meg er egentlig det viktigste at jeg er fornøyd selv. Jeg har enda ikke angret på noe. Selv om enkelte plater ikke har solgt like bra, så ville jeg ikke gjort noe annerledes. Det er jeg også svært takknemlig for at plateselskapet lar meg gjøre. Jeg fylte nettopp 60 år, og jeg er fremdeles sulten på å gjøre noe nytt. Ikke alle på min alder deler den egenskapen.
-Hvordan vil du anbefale folk å sjekke ut albumet? Lese tegneserien først?
-Jeg tror den beste opplevelsen er å lese tegneserien sammen med musikken. Det gir et mye mer billedlig inntrykk. Teksten og dialog er også gjengitt i tegneserien, så det er lett å relatere til musikken.
-For meg føles platen veldig kort.
-Det er en bra ting! Det betyr bare at historien fungerer som den skal. De beste filmene er også de hvor tiden står stille helt til slutten. Jeg tror platen er så lang at den akkurat ikke gikk på en CD, så jeg vil anslå at den er rundt 85 minutter. Det er omtrent som en klassisk film det.
-Det er en helt motsatt følelse av det jeg fikk etter «Theory of Everything», som var ekstremt tungtfordøyelig. Men når den endelig sitter, så er den en av mine favoritter.
-Du er nok ikke alene om den opplevelsen. Jeg er veldig stolt av det albumet, men det er definitivt et vanskelig album å sette seg inn i. Det består av fire lange låter, med mange småpartier og instrumentale deler. Men hva gjør vel det, når det er spilt av blant andre Rick Wakeman!
-Apropos teorier, så har jeg en teori om at temaet fra «Talk of the Town» startet skriveprosessen.
-Selve hovedtemaet var hvor det hele startet. Men du har rett i at dette er en typisk sang som kunne satt i gang noe. Det har et veldig fengende parti, som også går igjen senere i platen. Jeg elsker slike ting. Det er med å skape en helhet.
-En stor overraskelse var inkludering av blåserekke. Det må jeg si fungerte som fjell!
-Jeg ville, som alltid, gjøre noe jeg ikke hadde gjort før. Jeg har brukt synth-blås tidligere, men aldri jobbet med blåseinstrumenter.
-Det gir et ekstremt massivt lydbilde.
-Definitivt. Alle instrumenter er også spilt av bare en mann. Jeg tror han spilte inn 12 forskjellige stemmer.
-Ga meg assosiasjoner til det fantastiske albumet «Raise the Curtain» med Jon Oliva.
-Glimrende album, og en fantastisk musiker. Blåseinstrumenter er veldig dynamiske, så de tar veldig stor plass i lydbildet. Derfor blir også effekten av de så massiv.
-Massivt er også koret i «Inferno».
-Igjen noe som er inspirert av musikken fra «The Omen». Jeg prøvde først å lage et kor selv i studio, sammen med Lori. Det fikk aldri den kraften jeg var ute etter. Jeg snakket med Noah Gruenberg, som tilfeldigvis hadde et kor tilgjengelig. Jeg sendte demoen til henne, og de gjorde en fantastisk jobb med både arrangering og innspilling.
-Synes du det er vanskelig å mikse kor? Mitt inntrykk er at det enten ligger for mye i front, eller for langt bak i lydbildet.
-Ja, det er vanskelig. Jeg fikk koret til å synge inn alle stemmer separat, slik at det skulle bli enklere. Det som ofte skjer er at de lyseste stemmene dominerer for mye. Da må enten hele koret justeres opp, eller så drukner de mørke stemmene fullstendig.
-Jeg merker du også holder tilbake litt de blytunge gitarene. Er det for å få mer rom til koret?
-Egentlig ikke. Gitarer er i et annet frekvensområde, så det spiller egentlig ingen rolle i lydkollisjonen, som vi sier på fagspråket. Hemmeligheten bak blytunge gitarer, er at de blir enda tyngre om de ligger lengre bak. Feilen mange ferske lydprodusenter gjør, er at de skrur alt de vil høre mer av opp. Da blir det bare en anonym vegg av lyd. Nøkkelen til god produksjon er å alltid tenke motsatt. Start fra toppen og skru ned lyden som dominerer. Da får du mer luft i lydbildet. Med kor er det også fristende å legge på mye romklang, som også forurenser lydbildet. Selv om noe høres fett ut på egenhånd, vil ikke det si at det fungerer i en stor sammenheng.
-Det er en sang som heter «This Human Equation». Du vet at du også har et album med det navnet?
-Nei, sier du det? Det har jeg glemt! Det var litt av et sammentreff. Det startet med noe så enkelt at jeg syntes Simone Simons hadde en for liten rolle som dødsengel. Derfor ville jeg skrive en ekstra sang til henne. Inspirert av rollen vi skapte til John de Lancie, fra «Electric. Castle». Han fremførte sine monologer mens han hele tiden så ned på det som foregikk på scenen. Jeg tenkte det kunne være morsomt med en låt hvor hun fra himmelriket Transitus ser ned på jorden, med fascinasjon. Når jeg tenkte meg om, så er jo det faktisk også litt hva «The Human Equation» handler om. Så selv om det er ingen forbindelse mellom historiene, så er det likhetstrekk. Jeg liker også å pirre nysgjerrigheten til fansen med å inkludere slike småting. Du vil også finne tekstreferanser til «The Universal Migrator». I tegneserien finner du platecover som dukker opp som maleri i bakgrunnen og diverse. Det har ingen dyp mening, men er veldig morsomt.
-Jeg elsker også trommebeaten i låten. Ekstremt groovy.
-Da jeg startet prosjektet visste jeg ikke at det skulle bli et Ayreon-album, så jeg ville ha en veldig annerledes trommeslager enn Ed Warby. Han er veldig hardtslående og virtuos, men her ville jeg ha noe som var litt mer tilbakelent og groovy, som du sier. Jeg fikk nesten dårlig samvittighet da jeg ringte og informerte han om situasjonen. Han hadde full forståelse og tok det veldig fint. Han kom faktisk med forslag til trommeslagere jeg kunne bruke. Jeg endte til slutt opp med Juan van Emmerloot, som jeg jobbet sammen med også for 35 år siden, tro det eller ei. Han er veldig allsidig. Minner meg veldig om John Bonham. Kraftfull, men samtidig tilbakelent. Vanligvis i Ayreon, så spiller vi inn trommer til slutt, men denne gangen startet vi faktisk med trommene. Han har et eget studio hvor han kan spille inn ting under veis. Derfor er det også veldig mange slike spennende partier og sære rytmer. De skal jeg på ingen måte ta æren for. Om du hører sangen «Message From Beyond», så er det midt i låten plutselig et jazz-parti. Det ville aldri skjer med Ed bak trommene.
-Det slo meg da jeg hørte platen første gang, at skarptrommen faktisk det viktigste instrumentet.
-Det har du helt rett i. Skarptrommelyden kan være avgjørende for hvorvidt jeg elsker eller hater en plate. Før i tiden kjøpte jeg alltid plater produsert av Martin Birch. Deep Purple, Black Sabbath og senere Iron Maiden har alle perfekt trommelyd. Skarptromme er kanskje det vi bruker mest tid på å finne. Vi testet rundt 30 forskjellige, før vi endelig fant den riktige for denne platen. Det er den store utfordringen. Fordi om en skarptromme høres perfekt ut i en innspilling, vil ikke det nødvendigvis si at den gjør det i en annen.
-Dee Snider er en ny mann i Ayreon-familien. Jeg føler låten også kunne passet til Alice Cooper.
-Jeg trengte den type vokalist til denne rollen. Jeg hørte siste soloplaten hans, «For the Love of Metal», og ble imponert over hvor sterk stemmen hans er. 65 år gammel, så synger han bedre enn noen gang. Jeg kontaktet manageren hans og etter noen måneder fikk vi det til. Han imponerte meg virkelig.
-Du måtte også få Tommy Karevik til å synge tekstlinjen «How could you be so twisted» I duetten?
-Haha! Du er den første som har påpekt det. Ikke en gang Tommy selv tenkte over at det var noe hint i den strofen. Vi har laget en musikkvideo med tekst. Jeg fikk regissøren til å fremheve akkurat det ordet, slik at flere skal få det med seg.
-Du kunne sneket inn linjen «What do you wanna do with your life» også da, mens du var i gang!
-I wanna rock! Det hadde kanskje blitt litt for åpenbart igjen… Jeg var aldri noen fan av Twisted Sister, men jeg har alltid likt stemmen til Dee Snider og sceneuttrykket hans. Han har en karisma og utstråling en frontmann verdig. Men de tåpelige musikkvideoene og gladsangene kan jeg klare meg godt uten.
-De mørkere sangene er bedre.
-Joda. «The Price» er veldig bra. Det er sikkert flere låter også, men de blir overskygget fullstendig av MTV-fjaset.
-Et annet morsomt sammentreff på platen er duett mellom Amanda Sommerville og Simone Simons. Du vet Amanda er sanglæreren hennes?
-Ja, hun har jobbet med de fleste. Floor Jansen er vel også en av hennes tidligere elever. Fantastisk sangpedagog. Jeg hadde ikke hørt mye av musikken hennes før jeg hørte første albumet med Trillium. Det var spesielt en låt, hvor hun hørtes skikkelig ond ut. Det var perfekt for rollen som ond stemor på denne platen. Hun har også et skuespillertalent, som kom veldig til sin rett. Vi hadde noen veldig fine dager i studio her. Hun er alltid positiv.
-Nesten irriterende positiv…
-Ikke sant! Et energinivå og innlevelse jeg sjelden har sett maken til. Det er også noe jeg alltid har elsket med Ayreon. Alle involverte tar med seg det lille ekstra når de kommer hit. Jeg får alltid æren for prestasjonene, men tro meg, de gjør det helt på egenhånd.
-Simone Simons stråler virkelig også.
-Ja, det vil nok også overraske mange. Hun er veldig seriøs i Epica. Når hun kommer hit så slipper hun seg løs fullstendig. Hun kommer med slibrige kommentarer og vitser om alt. Jeg husker hun gjorde en duett med Phideaux Xavier i en låt kalt «Web of Lies». Opprinnelig tekst var «Dear PX. Give me but a sign». Hun sang plutselig «Dear Penis, give my butt a sign»! Jeg ga henne derfor nå en rolle som kledde denne siden av henne. Du hører virkelig at hun storkoser seg i studio. Hun fikk også kle seg ut som denne dødsengelen i en musikkvideo vi spilte inn. Hun spurte om hun kunne få dele bildet av seg i kostymen på internett. Vi skulle egentlig spare det til lanseringsdato, men jeg kunne ikke si nei.
-Som alltid er det også noen nye navn på rollelisten.
-Ja, jeg leter alltid etter nye sangere. Den første er Johanne James, som er trommeslager i Threshold. Da jeg kontaktet han ble han veldig overrasket over at jeg ville ha han til å synge. Jeg så solobandet hans Kyrbgrinder live, hvor han både synger og spiller trommer. Han var veldig usikker på om han var riktig mann for jobben, men det var han definitivt. Et annet nytt fjes er Cammie Gilbert, som spiller hovedrollen, som Abby. Det første jeg hørte av henne var en coverversjon av «A Whiter Shade of Pale». Jeg ble umiddelbart imponert og sjekket ut bandet hennes, Oceans of Slumber. Da jeg hørte låten «The Banished Heart» var jeg solgt. Jeg kontaktet bandet, og det viste seg at de er fans av Ayreon fra før. Hun var takknemlig for tilbudet og tok turen helt fra Texas. Paul Manzi, fra Arena har jeg kjent i mange år. Vi har snakket om å jobbe sammen flere ganger, og nå var tiden kommet. For meg er han helt i toppsjiktet av kraftfulle vokalister, sammen med Russel Allen og Jørn Lande. Veldig undervurdert.
-Platens vokalprestasjon står Camine Gilbert for, i avslutningslåten «The Great Beyond».
-Hun og Tommy Karevik var et drømmetreff. Karevik er vel kanskje den beste vokalisten i verden for tiden. Han har en stemmekontroll som er helt fantastisk. Mens nevnte Allen og Lande har en tendens til å oversynge, så toner han det heller helt ned. Jeg synes bandet hans, Seventh Wonder er veldig spennende. Kamelot er også veldig bra, men der har han en mer begrenset rolle. Jeg skulle likt å se han gjøre et soloalbum. Da tror jeg vi kunne fått hva som helst.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2020