Music Theories Recordings
Jeg ble tilsendt både lydfiler og videoversjon, og startet med kun å høre på lyden for å få inntrykk av det musikalske, for det var en forholdsvis heftig produksjon på scenen, og det slo meg underveis hvilket responsivt publikum det var i salen, for mottakelsen de forskjellige sangerne fikk da de entret scenen var formidabel. Stemningen var virkelig høy i store deler av konserten, så det var liten tvil om at publikum koste seg.
Vel ferdig med audio-versjonen, var det på tide å ta for seg lyd og bilde, og joda; det var en stor produksjon, med en enorm skjerm bak bandet, og to skjermer på sidene, i tillegg til lasere og ikke bare ett lass med lys, så her var ingen utgifter spart. Feiringa av Ayreons 30-årige historie inneholdt låter fra “Into The Electric Castle” (1998), “The Final Experiment” (1995), “The Theory Of Everything” (2013), “Universal Migrator” (2000) og “The Source” (2017), pluss et par låter fra Lucassens “Star One”-prosjekt. Alt var altså lagt til rette for en strålende reise i tid.
Med et stort band, med to gitarister, keyboards, fiolin, cello og fløyte, i tillegg til to korister og vokalister på rekke og rad, er det et massivt lydbilde vi blir presentert, og det er tydelig at publikum virkelig lar seg rive med når showet starter med introen fra “Dream Sequencer”, før et hologram ønsker publikum velkommen. Første låt ut er “Dream Sequencer 1”, og første vokalist ut; Wudstik, kanskje et ubeskrevet blad for mange, men en strålende sanger. Flankert av Irene Jansen og Marcela Bovio var harmoniene akkurat som vi kjenner fra Ayreon-universet. Til tider var vokalen litt i laveste laget, spesielt med tanke på det massive lydbildet fra bandet. Ikke at det er veldig sjenerende, men like fullt var slo tanken meg ved flere anledninger underveis. Spesielt tydelig var det da sjefen sjøl entret scenen 17 minutter ut. Han er jo ingen vokalist ifølge seg selv, men han synger godt nok til at han ikke behøver å ligge bak i lydbildet. Og til tross for at Ayreon er Lucassens prosjekt er han ikke å se på scenen for det meste av tiden; han lar bandet og sangerne være i rampelyset. Gitarist som han er, kunne han kanskje ha spilt en av gitarene selv, men mannen har sceneskrekk, så han får være unnskyldt. Det vises også på ham, der han går rundt på scenen med sine 199 centimeter i knallrød dress. Han ser tidvis veldig ukomfortabel ut.
En av de mest høylydte applausene får Anneke van Giersbergen, når hun kommer ut for «Childhood». Nedstrippet og vakkert ble det. Vi møter også Damien Wilson og Heather Findlay, før Dino Jelusick kommer og river hus med sin tolkning av «Year Of ‘41». Satan for en sanger den mannen er! Og her må også gitarist Timo Somers få litt heder, for soloen er virkelig strålende, som mange andre soloer denne kvelden. Melodisk forførende, full fres og herlige arpeggioer fra start til mål. Han var et forholdsvis ukjent blad for min del, men han overbeviser så det holder i Ayreon City denne kvelden i hvert fall! Keyboardist og produsent Joost van den Broek må også motta medalje for tro tjeneste for Lucassen, for han leder bandet trygt gjennom selvsamme 145 minutter, og leverer flere strålende soli, spesielt under «Loser», kanskje kveldens sprekeste låt, og en publikumsfavoritt. Vokalist Mike Mills lot publikum ta seg av nesten hele første vers, og når 15’000 ekstatiske publikummere kauker «LOSER!» samtidig, brer gåsehuden seg over denne skribenten. Massesuggesjonen er et faktum i Tillburg. Og når vi nå er inne på «Loser», så må fløytist Jerrooen Gossens få sine godord også. Sannelig spiller han ikke didgeridoo også, noe som enkelt kunne ha vært på tape, som flere av introen, men neida. Og så har vi trommis Ed Warby da, som har vært med Arjen i en årrekke, som også slipper fanden løs på trommesettet på så vel denne låta som mange andre. Satan, han spiller tøft!! Vokalmessig hadde jeg nok valgt Jelusick på denne låta, for Mills har ikke nok trøkk i stemmen til å matche Devin Townsend, som sang på originalinnspillingen. Strengt tatt burde det ha vært med en vokalist som behersker growling, for det var mangelvare på låtene der originalene har det.
Med slike store produksjoner er det mange mennesker involvert, men å bruke 17 minutter på prating og takking er i meste laget, noe publikum bar preg av også, for det virket som lufta gikk ut av ballongen underveis. Låtene etterpå hadde ikke samme responsive flokk, til tross for at det trøkka kraftig av «Set Your Controls».
Lucassens feiring av Ayreons 30-årsjubileum solgte ut 15’000 billetter på få minutter, og mennesker fra hele 81 land møtte opp for å delta på en utrolig reise i tid, og de vil nok minnes kvelden (og uka, for det skjedde ting i dagesvis før denne eventen) med denne konsert-videoen (og masse ekstramateriale), og fans av Arjen og Ayreon kommer helt sikkert til å vrenge opp volumet. Jeg storkoste meg med både audio- og videoversjon, og kommer garantert til å ha flere kvelder med denne på skjermen.
5/6 | Jan Egil Øverkil
Utgivelsesdato 22. mai 2026