Steamhammer
Fanden vet hvor mange soloalbum tyske Pell har beriket verden med siden Steeler imploderte i 1988, men idet «Ghost Town» skinnbuksevrikker sin vei til platestativene, vet man at alt er ved det samme, hvilket i praksis borger for ytterligere spilt tid med tredjerangs Rainbow-omskrivningsforsøk. At Bobby Rondinelli sitter trygt bak slagverket i Pells kvintett syns betimelig. Kompositorisk og i statur er tyskeren Ritchie Blackmores kategoriske antipode. Her utvises en bakstreversk fantasiløshet nesten uten sidestykke for erfarne yrkesmusikere. «Ghost Town» veksler kontinuerlig mellom pur pine og flau medlidenhet; det er nemlig aldri vanskelig å forstå hva 65-åringen streber mot. I «Guillotine Walk» settes det fore å penne tungrock etter mal av «Straight Between The Eyes», hvor hver vokalfrase, hver akkordprogresjon og enhver overordnet tanke – «godt» understøttet av et redselsfullt produsert og ditto flatt oppført komp – blir en studie i kunstnerisk dilettantisme. Snart blottstilles Pells gitarsoli, hvis innledende arpeggioer er av det infantilt opplagte slaget de fleste ble ferdige med innen fylte 17 år. Tekstlig siktes her også alarmerende høyt. Du behøver ingen grad i litteraturvitenskap for å erkjenne en kvalitativ avgrunn mellom «Guillotine Walk» og eksempelvis Iron Maidens «Hallowed Be Thy Name».
Resten av plata tåler likeartet kritikk, med små nyanser, som at «Breaking Seals» er et mislykket kopiøst stunt kontra Accept i stedet for Rainbow, eller at den såkalte nøkkelkomposisjonen «The Enemy Within» angivelig inkorporerer elementer fra den alternative rocken. Halleluja. Og la meg endelig få slippe å kommentere kretinerballaden «Towards The Shore». Pell fremholder å levere, i ungdomsskolens gymsal. (Intervju med Axel i kommende nummer av NRM!)
2/6 | Geir Venom Larzen
Utgivelsesdato 20. mars 2026