Hele 23 album har tyskeren med den umiskjennelige gitarlyden og ikke minst hårsveisen under beltet. I tillegg har Pell tiltrukket seg særdeles dyktige og meritterte musikere gjennom årene. Vi kan jo bare nevne vokalistene Jeff Scott Soto, Rob Rock, Charlie Huhn (han fra Victory) samt gullstrupen Johnny Gioeli, hvorav sistnevnte har vært med helt siden 1998. Verdt å nevne er også den gamle ringreven Bobby Rondinelli som har vært med siden 2013 etter testosteronmaskinen bak trommesettet, Mike Terrana, sin avgang. Pell har hatt en trofast fanskare siden debuten på solokarrieren “Wild Obsession” og gitarvirtuosen har fortsatt å pumpe ut melodiøse hardrock-skiver med riddere, drager og alskens mystiske skapninger som temaer, hvorav hans siste skive “Ghost Town” er intet unntak. Vi tok en prat med 65-åringen som kunne røpe at han hater gitarhalser laget av rosentre, ikke svetter på scenen lenger og at han har en stor last her i livet.
Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Kai Hoffmann
– God dag, sir. Hyggelig å se deg. Er du hjemme i Tyskland nå?
– Ja, jeg er i huset mitt oppe i arbeidsrommet mitt med alle gitarene.
– Kult. Jeg antar du har en travel timeplan for tiden.
– Å ja, det er det. Ja, definitivt. Jeg tror du er det sjette eller syvende intervjuet i dag, og jeg har enda to igjen etter deg.
– Å faen, to til, ja. Jeg antar at de fleste allerede har stilt deg de kjedelige spørsmålene.
– Hehe. Huff ja, det var et par stykker som bare var pfffff…
– Nei, vi får starte med å snakke litt om den nye skiva di “Ghost Town” som blir ditt 23. album i rekka, et ganske imponerende antall. Kan du fortelle meg hvordan forberedelsene og innspillingen av albumet gikk? Dumt spørsmål, men er du fornøyd med skiva?
– Det låter flott. Jeg elsker det, og faktisk et av de beste vi har gjort. Helt ærlig.
– Ja, jeg liker det også. Det låter veldig friskt.
– Å, godt å høre. Det som skjedde i starten var at vokalisten min, Johnny Gioeli, hørte låtskissene til “Ghost Town”, da ringte han meg og sa : jeg tror dette kan være det beste albumet vi har laget sammen. Jeg sa, jeg tror Johnny, jeg tror du har rett. Dette blir veldig bra.
– Jeg har fått hørt en del på det og det høres veldig variert ut. Du har rolige sanger, du har flere hardtslående sanger, og en av sangene jeg likte aller best var “Sanity”. En skikkelig gyngende og tung hardrock-låt.
– Takk, det var hyggelig å høre og jeg liker låten veldig godt selv også om det er lov å si. Det var en av de første vi plukket ut til å være singel fra albumet, altså etter tittelsporet.
– Men hvordan kommer du på ideene til alle platene? For på hver plate du lager virker det som om du vil fortelle en historie, ikke sant? Hva inspirerer deg til å skrive sangene og lage et album som “Ghost Town” ?
– Magien må være rett i luften, vet du. Så noen ganger når jeg plukker opp gitaren, bare spiller litt, øver, øver, hva som helst. Noen ganger dukker det opp et riff i tankene mine, og jeg spiller det rett inn. Jeg har alltid mobilen med meg, en stemmeopptaker og tar det opp, det kan jeg huske. Så neste gang jeg er i butikken og vil kjøpe kjøtt, plutselig kommer en melodi til meg, en vokalmelodi, og jeg synger den på mobilen min. Folk rundt meg tenker, denne fyren er sprøyte gal. men jeg bryr meg ikke en dritt, og jeg samler disse små bitene og bitene og så setter jeg meg ned og setter sammen disse tingene og lager sangene ut av det. Så jeg kan ikke forklare det på noen annen måte. Jeg setter meg ikke ned og sier nå, jeg må skrive en ballade, nå må jeg skrive en rask sang. Jeg må være kreativ, selvfølgelig, men ikke når noen sier at jeg må gjøre det. Det funker ikke sånn for meg som låtskriver.
– Har det alltid vært slik?
– Ja, hver gang. Hver eneste gang.
– Men jeg husker jeg oppdaget deg da “Nasty Reputation» kom, og det er veldig, veldig lenge siden. Siden den gang har du utviklet låtene og soundet ditt.
– Ja, definitivt, ja. For jeg vet ikke hvorfor det skjer, men jeg er vel ganske gjenkjennelig. Du hører hvem det er når det kommer en Axel Rudi Pell-låt. Lyden sitter i fingrene. Det var det Eddie Van Halen en gang sa, og jeg tror det stemmer. Jeg har funnet min egen spillestil, min egen måte å skrive musikk på, og ja, jeg elsker det.
– Ja, det er et godt poeng, og det var faktisk et av spørsmålene mine. Jeg leste også et sted at du alltid har vært en stor Richie Blackmore-fan. Stemmer det?
– Ja. Det stemmer. Men jeg har alltid prøvd å høres ut som meg selv.
– Jeg kan høre noe av Ritchie Blackmore i spillet ditt, men som du sa, du har din egen lyd, din egen signatur.
– Riktig, ja. Det har alltid vært viktig for meg å høres ut som meg selv, og ingen andre.
– Hvor viktig har det vært for deg? For det er mange gitarister som kopierer idolene sine, jeg sier ikke at du gjør det, misforstå meg rett. Men det er vel nesten umulig å ikke bli litt farget av sine helter?
– Jeg har aldri kopiert Ritchie, vet du. Jeg ble riktignok sterkt påvirket ganske tidlig, han var den første gitarfyren som gjorde stort inntrykk. Han fikk meg til å ville spille gitar. Jeg så Deep Purple på TV tidlig på 70-tallet. Jeg sa: Wow, denne fyren er kul. Han er rar, du vet, den svarte, alltid kledd i svart, kaster gitaren rundt. Jeg vil også gjøre det, du vet, spille, være en rockestjerne. Ja, baby, hva som helst. Og så oppdaget jeg UFO med Michael Shenker. Han var den andre som gjorde sterkt inntrykk i tenårene. Jeg tenkte, wow, han er også en veldig god gitarist. Og UFO var min første konsert. Jeg så dem live allerede i 1974. Du skjønner, jeg er veldig gammel. Både Michael Schenker og Paul Chapman spilte i UFO samtidig den gangen. To fantastiske gitarister. Det var flott. Jeg elsker dem, vet du. Ja, jeg så også Rainbow med Ronnie James Dio, Ritchie Blackmore, Cozy Powell og Tony Carey i 76. Jeg så Deep Purple Mark III spille live. Det var, wow, og helt klart en stor inspirasjon da jeg var ung.
– Apropos Rainbow. Hvordan er det å ha Bobby Rondinelli med i bandet? Han spilte jo som kjent i Rainbow og er en gammel ringrev.
– Ja, det stemmer. Altså, det er kult. Han er en veldig hyggelig fyr. Vi er på samme musikalske bølgelengde. Når han kommer i studioet og jeg spiller riffene for ham, så hører han på sporene og sier, jeg vet akkurat hva du vil at jeg skal spille der. Vi liker samme type musikk, vet du, han er en flott fyr, veldig hyggelig og veldig profesjonell, og jeg elsker ham.
– Strålende, og han er en skikkelig trommeslager av den gamle skolen…
– Ja, definitivt. Hans store inspirasjon er John Bonham fra Led Zeppelin.
– Du har spilt med flere personer gjennom årene.
– Ja. Det har blitt noen.
– Du hadde Mike Terrana i bandet ditt tidligere og han var med i mange år. Men tror du den besetningen du har nå med blant annet Bobby Rondinelli vil vare?
– Ja, definitivt. Så sant alle beholder helsen tror jeg vi kan holde på i evigheter fordi kjemien i bandet er perfekt. Du vet, Mike Terrana var også en veldig god trommeslager, men han hadde sin personlighet, ikke lett å jobbe med. La meg si det sånn.
– Ja, jeg leste om det, at det var litt skjær i sjøen der, noe du har førstehåndsinformasjon om, men jeg merker at du helst ikke vil si noe mer om det, så vi får la den ligge. Det viktigste er at du har et band nå som fungerer med riktig dynamikk. La oss vende tilbake til nåtiden og den nye skiva som er den 23. i rekka. Hvordan er det mulig å fortsette å skape ny musikk etter så mange år i gamet?
– Kort og godt fordi det er min lidenskap. Jeg ser det ikke som en jobb. Selvfølgelig er det også jobben min, men det oppleves ikke helt sånn. Flammen inni meg brenner fortsatt, ilden er fortsatt der. Og så lenge jeg har det, vil jeg gjøre det. Jeg har så mange ideer i hodet, jeg har så mye mer å si, kanskje ytterligere 100 album.
– Ja. Og du har nok mange gode år igjen. Men et helt annet spørsmål, du er ikke så glad i å dra på lange turneer? Og du har bare vært i Norge en eneste gang…
– Jeg satser på det ja, men jeg liker å være på turne altså. Men alt til sin tid og det må passe både med timeplanen og ikke minst økonomisk. Du vet, vi elsker Norge, og denne ene gangen var den festivalen ute ved kysten (Karmøygeddon), men problemet var å komme dit. Vi dro med en nattlinje med buss, og vi måtte reise fra Sverige, og så, åh, det tok oss evigheter å komme dit. Neste gang vi spiller i Norge, skal vi definitivt ta fly. Ikke med buss en gang til. Det var riktignok en flott tur med mye fin natur, men det ble veldig langt. Opp og ned daler og fjell, hit og dit. Siden den gangen har vi heller ikke fått noe rimelig tilbud. Men vi er klare om det riktige tilbudet skulle komme.
– Det høres bra ut, ikke det med bussturen altså, men at dere kanskje kommer tilbake. Norge er et lite land og det er flere band som ikke kommer til Norge fordi de ikke får gode nok tilbud. Markedet er noe begrenset. Men det hadde selvfølgelig vært kult om du kom tilbake til Norge, så får jeg mulighet til å se deg og bandet live. Når det er sagt så skal du ut på turne nå ganske så snart, og turen går til Storbritannia, Tyskland og Sverige.
– Stemmer, i tillegg skal vi innom Sveits og Ungarn. Det er bare første etappe av turnéen, over sommeren blir det enda flere steder.
– Så hvordan er egentlig turnelivet?
– Alle i bandet elsker det. Jeg elsker det. Du vet, å se hverandre, alle bandmedlemmene og crewet vårt, henge sammen. Vi har det også veldig gøy med å spille live. Johnny (Gioeli) er alltid så mektig og energisk på scenen. Vi elsker det. Det kjedelige med å være på turne er ventingen. Hele dagen venter du på scenetid. Noen ganger sover du og tar en dusj og hviler deg. Du spiser litt, men kan til tider være litt kjedelig, og de fleste hater det når det blir for kjedelig. Noen begynner å drikke eller ta rusmidler eller lignende. Det gjør ikke vi bare, så det er sagt, men vi prøver å finne på morsomme ting mens vi venter. Det er viktig å bruke ventetiden til noe fornuftig, og det blir en vane å vente. Det er bare slik det er, og når du kommer opp på scenen så er det verdt det og ventetiden er fort glemt.
– Apropos destruktiv ventetid og rock ‘n’ roll-livet, jeg kan ikke erindre å ha lest at du har vært i noen skandaler eller lignende? Du trenger ikke svare altså, men du virker som en dedikert musiker som lar gitaren snakke.
– Det stemmer. Du vet, vi er et veldig fanvennlig band, vi tar alltid selfies på konsertene eller lignende. Jeg sier aldri nei til en selfie med en fan, bortsett fra når jeg sitter og spiser på restaurant. Vi signerer alt og det er helt greit fordi det er en del av jobben og det er min lidenskap. Vi må være takknemlige for at så mange møter opp på konsertene og kjøper musikken, eller laster ned eller strømmer eller hva det måtte være. De holder meg i live, og det er flott. Og jeg må gi noe tilbake.
– Men hvordan tror du at du har vært i bransjen siden 80-tallet med Steeler og har en lang solokarriere, men hvordan tror du musikkbransjen har endret seg for deg som person?
– Ingenting har egentlig endret seg for meg som person. Jeg mener, det jeg ser er at musikkbransjen er på vei i en retning jeg ikke liker så godt, fordi jeg mener, markedet har endret seg siden 80-tallet og tidlig 90-tallet. Markedet for fysiske CD-er eller vinyl har endret seg drastisk. Salget har gått ned, ned, ned og enda mer ned. Dette merkes ikke bare for meg, men for alle band, alle artister i hele verden. Det handler mer om streaming, vet du, men greia med streaming er at det ikke er særlig godt betalt. En million visninger på YouTube gir ikke nødvendigvis millioner av kroner for å si det sånn. Du får sannsynligvis halvannen tusen euro, og for en million klikk. Du skjønner hva jeg mener, hvis du solgte 1 million plater for 40 år siden, ville du vært en ja, millionær.
– Så det påvirker deg ikke, når du lager et album? At innsatsen du legger ned ikke gir den store gevinsten, men at du ønsker å formidle noe, og at det er en slags gevinst i seg selv?
– Det stemmer. For jeg har fortsatt noe å si med musikken min. Du vet, jeg legger alle følelsene mine i sangene, og ja, heldigvis så er det noen som elsker det.
– Det er utvilsomt mange som liker det. Du har utrolig mange visninger på YouTube og streams på Spotify. Ingen tvil om det.
– Det er stemmer vel, og det er jo bra. At folk er interessert i musikken min.
– Men hvis du tenker tilbake på karrieren din, har du noen spesielle minner som virkelig har festet seg i minnet?
– Hm, jeg startet jo på tidlig 80-tallet i Steeler, og lærte masse. Så gikk jeg over til solokarrieren min, alt har vært greit så langt, ja, jeg ville ikke endret noe, vet du. Det er vanskelig å komme på en spesiell ting, for det har vært mange så mange gode minner. Men det er klart starten på karrieren med Steeler er spesiell, og selvfølgelig alle de flinke folkene jeg har spilt med opp gjennom årenes løp. Nei, det er umulig å trekke frem en ting. Jeg har fått holde på med det jeg elsker og det er å lage musikk. Det er det viktigste. Det eneste jeg angrer på er at jeg ikke lagde “Ghost Town” for 40-år siden. Det hadde vært perfekt.
– Men er det noe i din musikalske karriere du angrer på? Et album du skulle ønske at du ikke lagde/ga ut? .
– Nei ikke egentlig. Jeg er fornøyd med alle albumene, men det er noen få låter som kanskje ikke helt har tålt tiden. Jeg ville kanskje ikke spilt det inn igjen, vet du, så det er selvfølgelig noen få sanger, ja. Men jeg kan ikke sette navn på dem og nevne noen akkurat nå. Gjort er gjort og jeg angrer ikke på noe for å si det enkelt.
– Nei, og selvfølgelig forandrer alle seg gjennom årene, noe annet ville vært rart kanskje.
– Ja, det er noen spor på det første albumet “Wild Obsession», som jeg ikke liker så godt. Det er også noen spor på, åh, skiva fra 2008…“Tales of the Crown” var det. På den er det et par sanger jeg ikke ville gjort igjen.
– Litt morsomt at du nevner “Wild Obsession” for jeg hørte på den tidligere i dag, og der er det jo en veldig fin Deep Purple cover, “When A Blind Man Cries”.
– Å, det er kult. Det er faktisk et spor jeg liker veldig godt.
– Men du hører kanskje ikke så mye på dine gamle plater?
– Noen ganger må vi det før vi skal spille konserter eller dra på turné. Da må jeg høre dem på nytt for å huske dem. Ikke alltid så lett å huske et gammel riff eller solo. Og vi må jo endre på settlista fra tid til annen, selv om vi også må spille de gamle klassikerne som fansen forventer.
– Er du selvlært, eller gikk du på gitarskole eller noe sånt?
– Da jeg begynte med akustisk gitar, hadde jeg en privatlærer i, tror jeg, ni eller ti måneder. Og han lærte meg bare grunnakkordene. Dette er Fiss, dette er A-moll eller hva det nå er. Og etter det begynte han, han sa, nei, vi må skrive ned noter for å lære. Da sa jeg, ok, jeg drar. Jeg hater ******* å skrive det ned. Jeg kan ikke engang lese noter, men det trenger jeg heller ikke. Jeg vet hva jeg skal spille og hva som fungerer.
– Så du spiller ikke etter noter i det hele tatt?
– Nei, jeg lærte det aldri ordentlig. Jeg hatet det, og jeg vet uansett hvor alle tonene på gitaren er. Noen sa, ok, spill A-moll på gitar på forskjellige måter. Jeg kan gjøre det, og jeg vet nøyaktig hvor E-en er på alle strengene mine på hvert bånd, men jeg kan ikke skrive det ned. Ikke at jeg bryr meg så mye om det. Det viktigste er at jeg vet det.
– Så når du øver på en av de eldre sangene dine i settlisten, kan du høre den et par ganger og huske den sannsynligvis.
– Det stemmer. Ja, akkurat.
– Det er imponerende. Men øver du fortsatt mye?
– Ikke så mye nå for tiden, vet du, når jeg må gjøre intervjuer, er det egentlig ikke tid til det. Vanligvis øver jeg ikke så mye på gitar. Av og til, når jeg ikke driver med promotering, ikke skriver tekster/låter eller kort sagt ikke jobber med noe annet, spiller jeg gitar to eller tre dager på rad i noen timer. Og så lar jeg den stå i to-tre dager og plukker opp gitaren igjen. Sånn øver jeg.
– Du er med andre ord ikke øvingsnarkoman, men hvor mange år tror du at du kan holde på med dette?
– Du må spørre Gud eller hva enn skaperen vår er. Jeg vet ikke. Så lenge kroppen er med på laget, vil jeg fortsette. Jeg mener, Rolling Stones er, tror jeg, over 80, ikke sant? Og de er fortsatt på veien og står fortsatt på scenen og rocker. Mick Jagger beveger seg rundt som om han er 22 eller noe sånt. Jeg er ikke helt der og røyker alt for mye. Rundt 35 sigaretter om dagen, og det er ikke bra for helsen min. Noen ganger begynner jeg å gå tom for pust, så kondisen er ikke helt på topp, men men så lenge kroppen er ok med å turnere har jeg ingen planer om å slutte. Det er tøffere for kroppen å være på veien, for når jeg er hjemme og skriver låter trenger jeg ikke å bevege meg så mye. Men det som er litt rart er at jeg aldri svetter på scenen. I gamle dager, da vi sto på scenen, svettet jeg masse. Nå kan jeg spille to konserter på rad uten å svette, det samme med Bobby, trommeslageren, vi er de eneste som ikke svetter når vi spiller. Alle de andre gjør det. Kanskje det har noe med alderen å gjøre… hehe.
– Virkelig?
– Ja, virkelig.
– Det er litt spesielt og jeg vet ikke hvor interessant dette er for leserne våre, men litt annerledes er det jo å høre om. Tror aldri jeg har hørt noen jeg har intervjuet ta opp denne problemstillingen. Så takk for at du deler. Men når du står på scenen, noe du har gjort mye de siste 40 årene. Hvordan føles det? Er det fortsatt like morsomt fortsatt?
– Jeg tenker ikke på tid når jeg spiller live. Jeg ser alltid på settlisten når vi starter og så blåser tiden av gårde som et raskt vindpust. Noen ganger føles det ut som det er over før det har startet. Sånn er det å ha det gøy på scenen med bandet.
– Men er det noen av låtene du er drittlei av å måtte spille live?
– Nei, nei. Jeg mener, vi hadde noen sanger tidligere hvor vi sluttet å spille etter åtte år eller seks år eller ti år, og tok heller noen andre klassikere for å få litt forandring. Noen ganger, vet du, sier jeg, ok, vi må bytte ut den sangen, den er overspilt. Det er viktig å bytte ut noen av sangene for å få litt forandring og spille noe nytt som er gammelt.
– Ja, og dette er det jo mange band som gjør. Endrer settlisten fordi de føler at de trenger litt endring og ny energi i settlista. Ikke bare for sin egen del, men også for fansen.
– Enig, men vi må spille våre gamle klassikere, du vet, vi kan ikke spille en konsert uten “Masquerade Ball” , “Oceans of Time” eller “Rock the Nation”, vi må spille de, hvis ikke blir det opprør.
– Det er fullt forståelig, men jeg håper selvfølgelig at dere drar de gamle klassikerne hvis dere kommer tilbake til Norge. Planlegger dere å spille mye fra den siste skiva på den forestående turneen?
– Selvfølgelig, ja. Den endelige settlisten er ikke ferdig ennå, det er ennå noen uker igjen, men jeg er sikker på at det blir minst tre eller fire.
– Det blir spennende å se hva det blir til. Du sa du har åtte intervjuer i dag, og du har sikkert flere i morgen, ikke sant? Det må være ganske utmattende og sikkert også ganske kjedelig til tider? Ikke minst når du må snakke med en tulling fra Norge.
– Nei, det er ikke kjedelig fordi alle stiller forskjellige spørsmål, som i dette intervjuet og jeg synes dette har vært gøy. Jeg liker det. Men jeg tror det var den første eller andre tidligere i dag på ettermiddagen. Det var litt Jesus, mann. Den hellige ånd, det spørsmålet igjen, selvfølgelig. Du vet, jeg liker når folk ikke leser opp spørsmålene, men at det blir mer naturlig flyt i samtalen og at ting blir tatt litt på sparket. Ikke sånn neste spørsmål, bare og når du sier noe, ignorerer de det og går videre til det neste. Da blir det litt kjedelig, men generelt liker jeg å gjøre intervjuer, for det er en veldig viktig del av jobben min. Og som sagt, de fleste intervjuer er forskjellige.
– Det er veldig godt å høre, at du ikke kjeder deg nå altså. Men over til noe annet, du er jo en Fender-fantast. Hvor mange Fendere har du i samlingen din?
– Å, jeg har ikke telt dem, men det er vel en 15-16 stykker.
– Kult, og husker du din aller første elektriske gitar? Var det også en Fender?
– Oj, min første elektriske gitar, foreldrene mine kjøpte den til meg til jul. Det var en veldig billig gitar. Det var en Fender-kopi med fire pickuper. Den så veldig rar ut, med en veldig gul finish, jeg husker det. Jeg spilte på den i noen år før jeg kjøpte en ny, det var også en Stratocaster-kopi. Men etterhvert ble det ekte vare, altså skikkelig Fender.
– Men jeg antar at du har noen personlige favoritter som du bruker oftere enn andre?
– Nei, jeg har egentlig ikke én favoritt, for hver gitar høres litt forskjellig ut. Selv om de ser like ut og har de samme spesifikasjonene, så låter de forskjellig. Det eneste jeg ikke har og som jeg ikke kan fordra er rosentre-hals. Det beste er lønn.
– Ah, du liker ikke rosentre? Da er vi motsatt, jeg liker rosentre, men ikke lønn.
– Nei, nei, du hater det, jeg liker det. Det er bra for deg.
– Nei, jeg liker virkelig ikke lønn.
– Ok, samtalen er over, ha det.
– Haha, det er litt morsomt, for enten du snakker med en gitarist eller en bassist, foretrekker de forskjellige instrumenter med ulike treverk, pick-uper, halser, strenger og alt mulig. Så poenget ditt med at alle instrumenter har sitt eget liv og låter forskjellig er vel noe alle musikere kjenner seg igjen i. Men det er morsomt å diskutere. Bare se på forskjellen mellom lønn og rosentre-hals, hvor uenig vi er. Uansett, nå er tiden vår i ferd med å renne ut, så jeg må bare blåse igjennom de siste spørsmålene jeg har.
– Å, jeg har neste intervju om fem minutter, dessverre.
– Da skal vi straks avslutte, så du rekker å trekke pusten før neste intervju. Vi har snakket om det nye albumet ditt, turneen og alt dette. Jeg har dessverre aldri sett deg live, men har i likhet med mange andre sett diverse liveklipp og det ser alltid ut som om du har det veldig gøy på scenen.
– Jeg har det veldig gøy på scenen. Jeg elsker å spille live og foran publikum.
– Og det må være ekstra stas å spille på Wacken i hjemlandet ditt med tusenvis av metal-fans. Jeg har sett noen klipp derfra og det virker jo helt sinnssykt. Hvilket inntrykk gjør det på deg?
– Jeg mener, når du spiller på Wacken så er det helt vannvittig gøy. Sist gang vi spilte der, var i 2024, så ja, for halvannet år siden, det var fantastisk. Over 85 000 mennesker der, eller enda flere, som ikke løper vekk når du spiller, det er flott.Når du spiller på en slik enorm scene foran så mange folk må du virkelig levere og fange interessen. Mange av de som er der, er der kanskje for å se helt andre band i utgangspunktet, så bare det at de ikke rømmer sletta når vi begynner å spille er stort nok i seg selv. Haha. Neida, det er fantastisk å spille på Wacken, og det for et dedikert og fantastisk publikum i alle aldre.
– Er det stor forskjell på å spille på en stor festival kontra mindre arenaer utover det du allerede har sagt. At dere virkelig må levere. Slipper dere skuldrene litt på en vanlig konsert når dere vet at fansen har kjøpt billetter for å se akkurat dere?
– Ja og nei, vi gir alt uansett arena, men festivaler er alltid litt annerledes. Vi kjører vårt eget show uansett hvor det er, og folk har betalt for å få en opplevelse, så vi må forsøke å gi det beste showet hver gang. Noe annet ville være å lure folk, og det vil vi ikke. Vi gir alltid 100% uansett hvor det måtte være vi spiller.
– Godt å høre, men nå ser jeg at vi er på overtid her, Axel, så da takker jeg deg så mye for tiden din. Lykke til med lansering av “Ghost Town”, turneen og resten av intervjuene du må gjøre. Håper du ikke får altfor mange dumme spørsmål.
– Haha, takk. Ha det!
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2026