Tekst: Sven O. Skulbørstad
Foto: Johan Carlén
Livefoto: Anne-Marie Forker
– Først og fremst må man jo gratulerer med det tiende albumet!
– Takk for det! Vi tenkte faktisk ikke over det før noen fortalte det til oss, men for oss eksisterer bare denne skiva akkurat nå. Det er et før og et etter for oss, men joda – det er visst den tiende, og det er jo stort.
– Hvordan er så følelsen?
– Når det kommer til følelsen, så er det hva det kommer til å bety for oss. Vi går alltid inn for å lage den beste mulige skiva vi kan lage, og det føler vi også at vi har gjort denne gangen. Men følelsen er vel det å komme på hvorfor man gjør skiver, og den er veldig bra. Vi har jo hatt såpass flaks at dette er vår jobb, og da er det viktig for oss at det ikke er salg av t-skjorter og merch som er viktig – men gjøre et best mulig produkt hver gang. Det har alltid vært viktig for oss at vi gjør best mulige skiver på vår måte, og dét er den følelsen vi sitter igjen med nå. Da kan man gjøre ti skiver.
– Er det noe dere kjenner på hver gang dere lager skiver, med tanke på at dere har holdt på en stund nå?
– Ja, først og fremst har vi aldri satt oss ned og skrevet ting bare for å skrive ting. Det må ligge en skive i lufta før vi gjør noe som helst, og det handler om musikken, og å ikke skrive samme sang to ganger. Det å lage sanger som inneholder ting som ikke har vært der tidligere. Det eneste jeg vet når vi begynner å lage en sang, er at jeg nesten er sikker på at det blir hardrock. Jeg synger høyt og jeg synger skarpt, det er svett og slitsomt – da er det hardrock. Hvis du hører på “Breaking The Law”, så ligger vokalen ganske lavt til Rob Halford å være, så da kan man dra den dynamikken et sted derifra, og det er noe jeg har tatt med meg nå som jeg ikke føler at jeg har lyktes med tidligere. Det som er en stor forskjell ifra tidligere, er at i hvert fall halvparten av låtene kom ut ifra ren intuisjon. Tidligere har det vært veldig viktig for meg å vite hva det skulle bli for en låt. En slags overthinking, “hva kan komme ut av dette”, “hva kan dette bety”, og så videre. Når jeg vokste opp og leste hardrock-magasiner og leste om akkurat dette så trodde jeg at jeg visste det med en gang. Men nå har jeg jobbet mer rundt følelser og tatt det derifra. Det er kanskje ikke alltid jeg nå vet hva en tekst handler om, det handler mer om hvilke inntrykk den gir. Det å skrive ferdig en låt og ta et skritt tilbake for å tenke over hva den egentlig handler om. Satan? Javel, ok – haha! Men det var veldig fint å jobbe på den måten nå, for jeg kom i kontakt med noe annet.
– Som i å gi ifra seg kontrollen og la låtene skrive seg selv på en måte?
– Helt riktig. Slippe kontrollen og ikke stå i veien for seg selv. Det har vært så mange låter som ikke har blitt noe av fordi jeg har låst meg fast. Det er som å lete etter svaret på gåten fra starten av, og det er veldig befriende å tenke annerledes. Men dét sagt så er jo resten av halve skiva mer konkret, da man har tydelige bilder på hva man vil. Men det fikk skje som det skjedde.
– Og resultatet ble jo meget bra!
– Takk skal du ha!
– Det som er mest gøy med en ny Avatar-skive er at man aldri vet hva som kommer.
– Nei, ikke vi heller. Eneste er at det blir nok en form av hardrock hver gang, men når det kommer til de som har påvirket meg og oss, så kan jeg gi deg en veldig lang liste. Men skal jeg gi deg den korte lista, den som sammenfatter selve ideologien, der den mest åpenbare er Black Sabbath. Hele greia med hardrocken er at du må komme opp med et tøft riff, og hemmeligheten bak hva som gjør et riff tøft er hva trommene gjør. Når det så sitter og man får et groove – da kommer følelsen, da kommer atmosfæren, og i mitt fall så gjør det at jeg visualiserer ting. Som for eksempel da jeg var helt inne i power metal som 12-åring, jeg elsket låter om drager for da kunne jeg se drager foran meg. Og det samme var med både black metal og death metal, og det gjelder også når en i bandet kommer med et riff. Dra prøver jeg å se for meg hva det kan bli ut av det, og ser for meg en visjon. Da kan vi ta dette riffet og dra det litt dit vi vil, om det blir rett-frem eller mer progressivt eller hvor vi enn tar det. Det er noe av det beste med dette, og et sted der finnes denne Black Sabbath-ideologien. Det andre åpenbare er The Beatles, og i det ligger nok det av vi liker å overraske oss selv, og med det overraske de som hører på oss. Jeg stoler på at ettersom det er vi fem som skriver ting, og vi fem som spiller det – at det vil nok låte som Avatar uansett hva vi gjør. Vi er ikke bra nok til å late som å være noen andre, vi kan ikke imitere – vi er skikkelig dårlige på det. Jeg sitter fast med denne stemmen, jeg har ingen annen. Men vi har jo startet opp med å spille covers som de fleste andre, og det har grodd fast i vårt DNA. Og akkurat det med The Beatles er at selv om de kanskje ikke var først med alt, så var de først med å prøve spesielle ting og gjøre det til sin musikk. Det å lære seg nye ting og være nysgjerrige, har man en sjanse til å prøve noe nytt så tar man den. “She Loves You” låter som The Beatles, og “Something” låter som The Beatles, og det er veldig mye som skjer der imellom også. Så de er begge på en måte ledestjerner for oss. Nå har vi kommet til en plass der vi ikke kan late som vi er 25 år lenger, men vi kan heller ikke late som vi er 55 heller. Devin Townsend har også vært en enorm inspirasjon for meg personlig, da han er et enormt bra eksempel på å være den man er akkurat her og nå. Vi ser ikke så mye tilbake, og nå er denne skiva ferdiglaget, så da er det på tide å se fremover igjen.
– Morsomt at du trekker frem The Beatles og akkurat de to låtene, for av notatene jeg har gjort av “Don’t Go In The Forest” og “Abduction Song” er at førstnevnte er en meget fengende klassisk hardrock-låt, mens sistnevnte låter som 90-talls Deicide. Det er litt fett å få det til å passe sammen på en skive!
– Ja, og det er litt det vi prøver å få til også. Vi er jo et merkelig band på mange måter. Vi har vært på turné med både dødsmetallband og heavy metal-band, og det har gått bra uansett hvem vi har spilt med. Vi passer både inn overalt, men også ikke i det hele tatt på samme tid, og da må vi gjøre ting på vår måte.
– Hvor lenge har skiva ligget klart siden dere var ferdige?
– Vi spilte inn i løpet av januar og februar, deretter så mikser man og mastrer man og tar bort ting, så musikken var ferdig i februar. Så kommer det en naturlig rekke av greier som må skje, før man skal presse vinyl – og da må jo fabrikken ha tid. Vi har ikke sittet på den unaturlig lenge, og under ventetiden bruker vi tid på å tenke på sceneshow, design av sceneklær og så videre. Drar på Iron Maiden-turné, og sånn går nå dagene.
– Dere spiller i Mexico City på selve slippdatoen? Har dere spilt i Mexico før?
– Det stemmer! Ja, Mexico er et av landene som tidlig tok imot oss godt. Første gang vi spilte der var rett før pandemien under en festival, og det var fantastisk. Så var det meningen at vi skulle spille der da hele verden stengte ned, så det ble jo naturlig nok ikke noe av. Deretter spilte vi på nok en festival som nok en gang var fantastisk, så i fjor gjorde vi vår første turné i Latin Amerika, og da var hele Mexico utsolgt. Nå gjør vi vår aller største konsert der, konsertlokalet tar rundt 8000 og det er vel rundt 90 % solgte billetter når vi snakker, og det er mye for oss. Det blir en bra releasefest tenker jeg!
– Deretter går ferden over til Statene?
– Ja, det stemmer. Vi feirer Halloween i Mexico før vi tar en runde i Statene i løpet av en måneds tid. Deretter tar vi en liten juleferie før vi turnerer
i Europa, der den tredje giggen er i Oslo.
– Det har jeg fått med meg, og nå har dere vokst dere enda større – fra Rockefeller til Sentrum Scene!
– Stemmer, og det er også et av stedene der billettene går bra.
– Den er utsolgt ja, så det vil jeg si.
– Det er stort! Jeg vet ikke helt når det skjedde at Norge ble så snille med oss, men jeg takker og tar imot.
– Jeg tror opptredene på Tons Of Rock og Rockefeller hjalp veldig.
– Riktig, Tons Of Rock ja – det var spesielt. Det å komme fra Sverige og spille festival på den tiden gjør at man tror at man skal feire midtsommar, men det gjør dere jo ikke. Så da dropper vi feiringen og drar heller til Norge.
– Nå som dere har holdt på en stund og har en grei katalog å plukke fra, hvordan velger dere låter til konserter?
– Si det. Det blir mye nytt hver gang, for vi bryr oss som faen om det nye – og det tar vel rundt en tredjedel av settet. Så har man låter man bare må spille. Sånn jeg ser det så har man bygd en tradisjon rundt sitt publikum, og da er det en god del låter som vi må ha med hver gang, og det gjør jeg gjerne. Det også er vel rundt en tredjedel tenker jeg. Også tar vi gjerne med en del deep cuts som vi kanskje aldri har spilt før, kanskje vi spiller akkurat en persons favoritt, som for eksempel “When The Snow Lies Red”. Vi visualiserer en spesifikk person i publikum og prøver å se for oss akkurat dennes favoritt og prøver å overraske denne. En låt som kanskje ikke er blant våre største, men som noen liker litt mer og får da den live. Også prøver vi også å få inn noen morsomme idéer som krydrer konserten litt ekstra. Vi har brukt mye tid på å planlegge denne turnéen, så det blir gøy!
– Det tror jeg på, dere har jo også gått ganske hardt ut i forkant med utsagn som “Have you seen us before, no – not really”, som jo bidrar til ekstra forventning.
– Helt riktig, og det er akkurat sånn vi vil ha det!
– Dere samarbeider fortsatt med Johan Carlén når dere lager musikkvideoer? Han er jo nesten et sjette medlem?
– Ja, vi fortsetter å finne anledninger til å jobbe sammen. Det handler om gode relasjoner, om man er i et band eller er gift så vil man fortsette å gjøre det som funker bra. Det er den konstante følelsen av at man fortsatt har ting som er ugjorte, det å la seg utvikle sammen. Hvis man jobber sammen over en viss tid, så vil man utvikle et felles språk. Og det er alltid en risiko for å ikke finne dette språket med en ny person. Vi har for eksempel en ny jente som lager sceneklærne våre, Linnea, og det gikk ganske kjapt. Men når vi fikk tilbake skissene etter den første mailen vi sendte, så var det akkurat det vi sa – men ikke i hele tatt det vi mente. Det handler om å både forstå og misforstå hverandre riktig. Men så lyktes vi til slutt, og det ble jo det beste noensinne skulle jeg mene. Men med Johan, så har vi hatt så mange idéer vi har utviklet sammen, så vi har vel kanskje bare gjort ti prosent av alt vi har snakket om å gjøre. Så det kommer nok til å fortsette en stund til mistenker jeg.
– Never change a winning team sies det.
– Akkurat. Men samtidig må man ikke utelukke bytter heller – vi gjorde jo to skiver med Tobias Lindell som produsent, og det føltes nok med bare to der. Og når vi da byttet og fikk inn en ukjent til å produsere, så var det litt skummelt, vi skjerpet oss litt og vokste veldig som band – så det var bra. Vi kjente vel litt at det ble litt for komfortabelt og ville utfordre oss litt. Vi hadde jo en innspilling med Sylvia Massey (“Feathers & Flesh – skandinavisk metallpensum – journ. anm.), som også både ble dritbra og var dritmorsomt. Men det føltes også riktig å få inn enda en ny til neste skive. Han vi har nå har vi derimot jobbet med de siste sju årene, og han var egentlig ikke en produsent i ordets rette forstand, men kom ifra det som på engelsk kanskje recording engineer – og har lært seg alt på egen hånd og utviklet seg underveis. Men musikalsk sett så kan han alt. Så da kan vi komme med masse rare greier som vi vil prøve ut som han alltid er positiv til. Det er en ganske perfekt relasjon for oss.
– Også må vi innom planene dere har etter å ha turnert både her og der – nemlig å være support med Pantera foran Metallica neste sommer. Hvordan kjennes det?
– Det er en full circle moment. Uten Metallica – ingen Avatar. John (Alfredsson – trommer) skulle stå på ski. John er ikke norsk, så han falt og brakk benet. Og da han da var sengeliggende hadde han en kompis som skaffet en bunke med CDer som han kunne høre på. Og to av Johns favorittskiver den dag i dag lå i den bunken, og det var “Load” og “ReLoad”.
– Det var ikke de to jeg så komme!
– Nei, ikke jeg heller! Men da bestemte John seg for å kjøpe et trommesett og ville spille hardrock. Han kontaktet da Jonas (Jarlsby, gitar) og spurte om de skulle danne et band. Da hadde de en konstellasjon eller to som la ned, før de dannet Avatar, spurte meg om jeg ville bli med på vokal – og så videre. Så alt startet med John på grunn av Metallica, og han visste at Jonas likte Iron Maiden. Så nå sitter vi her av en direkte årsak av akkurat dette her, det var en real butterfly effect som kom i etterkant av “Load” og “ReLoad”, og nå skal vi spille med de. Det føles veldig stort, og veldig spesielt.
– Det forstår jeg godt, og dere har vel turnert med Iron Maiden og?
– Det stemmer, hele juli gikk med til å varme opp for dem. Vi har også spilt noen gigs med de i Brasil, og da gikk vi igjennom en rekreasjon og ble 15 år igjen med kviser og plakater på veggene. Vår første reise som band sammen var å dra til Stockholm for å se nettopp Iron Maiden, og vi ble de ungguttene igjen både backstage og på scenen, og overlevde det. Men det var det største som hadde skjedd oss, for det er jo det andre av de bandene som vi ikke ville ha eksistert uten.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2025