NORWAY ROCK MAGAZINE
Det første som slo meg da jeg satte meg ned med den nye liveplata til Graham Bonnet var; «Finnes det Graham Bonnet-fans der ute som har gleda seg til denne plata?» Mannen har vært vokalist i Alcatrazz, Rainbow, Michael Schenker Group pluss en haug med prosjekter og han har noen gode soloplater, men likevel … Han varte bare ei plate med Rainbow og Michael Schenker, og det er vel ikke akkurat Bonnets stemme som er det folk husker fra Alcatrazz, eller?
For fjerde år på rad skulle Fredriksten festning i Halden inntas av en horde svartkledde rockere. Og en rekke like svartkledde band som skulle spille tre dager til ende. Under ymse værforhold. Blant de største trekkplasterne på årets plakat fant vi Five Finger Death Punch, Rob Zombie og Slayer, i tillegg til norske helter som […]
For 26. gang inviterte våre svenske naboer til Skandinavias beste rockefestival. Norway Rock satte kursen mot Norje for å se hva Sweden Rock hadde å by på i år. Årets plakat fristet med et variert tilbud, med alt fra gamle helter på avskjedsturné til avdankede helter som kanskje burde vært på avskjedsturné. Pluss noe nytt blod da heldigvis.
For undertegnede er Riverdogs et av tidenes mest undervurderte band, og at de aldri slo igjennom er enda et bevis på at det ikke finnes rettferdighet her i verden. Mulig var det de luftige frisyrene deres på debutskiva fra 1990 som gjorde at de helt uten grunn ble slengt i bås med Warrant og Ugly Kid Joe, selv om komposisjonene var av en helt annen kvalitet, med velskrevne låter og dypsindige tekster som var mer tuftet på Springsteen enn Motley Crue.
Uttrykket ‘å hoppe etter Wirkola’ fikk helt ny betydning da Mike Mangini, etter en møysommelig prosess, ble valgt til å spille trommer i Dream Theater etter at Mike Portnoy takket for seg. Før konserten i Oslo i februar 2017 snakket vi med trommeprofessoren og den tidligere rakettforskeren (ja, faktisk!) om forventningspress og surmagede kritikere.
I 2017 besøkte Coheed and Cambria Oslo der de framførte hele «Good Apollo I’m Burning Star IV: Vol.1.: From Fear Through the Eyes of Madness». Vi møtte gitarist Travis Stever før show og snakke litt om hvordan det er å turnere «Good Apollo» 7 år etter den kom ut, om forskjellen mellom å turnere USA og Europa og litt om fremtiden til bandet.
I løpet av Dare’s snart 30-årige eksistens var dette såvidt meg bekjent førstegangsbesøket i hovedstaden, til tross for at de har spilt mye rundt Norge, med et besynderlig fokus på Lofoten, nærmere bestemt Leknes, hvor de tilsynelatende er større enn U2. Og denne torsdagen i Oslo var også nærmest å regne for en oppvarmingsjobb for to utsolgte helgekvelder i Lofoten.
Siden de britiske veteranrockerne i Uriah Heep debuterte i 1970 med en av hardrockens milepæler «Very ‘Eavy… Very ‘Umble», har grunnleggeren Mick Box vært selve sjelen og hjertet av bandet. Etter snart 50 år som låtskriver og gitarist har Mick, som fremstår som alt annet enn rollefiguren til Dickens som bandet er oppkalt etter, ingen planer om å legge opp.
Los Angeles-bandet Great White er tilbake med sin andre utgivelse (tredje om du regner med liveskiva «30 Years – Live From The Sunset Strip») etter at originalvokalist Jack Russell fikk fyken i 2010.
Det er noen år siden Rammstein sist gjestet Norge, så interessen var stor da den nye konsertfilmen regissert av Jonas Åkerlund skulle vises simultant på kinoer i mange europeiske land. Selv om det er premiere på denne konsertfilmen er det ingen dagsaktuell konsert vi får servert, filmen er nemlig satt sammen av to konserter Rammstein gjorde i Paris i 2012 i det daværende Palais Omnisports.
For fjerde år på rad arrangerte plateselskapet Frontiers sin egen festival, med kun egne artister, på hjemmebane i Italia, nærmere i Trezzo sull’Adda, en liten landsby beliggende langs motorveien mellom Milano og Bergamo. Hit valfartet et par tusen godt voksne fans fra hele verden for å få en dobbel dagsdose av den melodiøse rocken som Frontiers har vært hovedleverandør av siden årtusenskiftet.
Forventningene var til å ta og føle på da to av de aller største og beste rock/metall-bandene Skandinavia har å by på om dagen møttes til dyst denne kjølige vårkvelden. Overalt hvor man gikk rundt i Oslo by i forkant kunne man høre enten Ghost eller Kvelertak dundrende over anlegget på en eller annen lokal bule i nærheten, og det bidro sterkt til å sette stemningen på det som fort kunne ende opp som årets konsertkveld.
De fyker land og strand rundt på arenaer over kontinentet og brøler ut sin hybrid av punk og metall og lander oppvarmingsjobber for storheter som Ghost og selveste Metallica. Vi fikk muligheten for et par ord med gitarist Vidar Landa rett før de varmet opp for førstnevnte på Oslos storstue Spektrum for å sjekke stemningen i Norges for tidens største metallband.
Det tegner til at ”Infinite”, Deep Purples 20. studioalbum, avsetter legendenes testamente; i alle fall hinter ”The Very Long Goodbye”-turnéen om en planmessig sorti. Skulle så overensstemme med realitetene, avvikles bandet med flagget til topps. ”Infinite” er mørkere, mer nyansert, og lodder atskillig dypere enn forløperen. Vi snakker sågar om det ypperste Deep Purple-albumet siden […]
Det er alltid spennende å se gamle rockehelter på små lokaler, for det første hvordan det fortsatt står til med talentet – men ikke minst om de faktisk har noe å fare med eller om det er en ren cash-in til pensjonisttilværelsen.
Samme kvintett, samme produsent… ”Infinite”, Deep Purples 20. studioalbum, leser likevel som en helt annen historie enn hyggelige, dog prosaisk dybdeløse ”Now What?!” fra 2013. Forøves statistisk domfellelse over veteranenes album gjort med Steve Morse som gitarist, bibringes korrekt perspektiv: Flertallet skiver gestalter ett umistelig høvdingespor (”Sometimes I Feel Like Screaming”, ”Any Fule Kno That”, ”Vincent Price”). Unntaksvis står ”Bananas” ribbet for høydepunkter – dette er bandets blekeste utgivelse – mens ”Rapture Of The Deep” fører to heltedåder i tittelkuttet og ”Before Time Began”.
Greit nok at det har blitt mange doble live CD/DVDer fra Michael Schenker i det siste, men dette, kjære Schenker-fans – dette er det vi har ventet på. En totalt skamløs nostaligifest med de (fleste) originale MSG-musikerne og alle vokalistene fra 80-tallet på ett brett, hvor den nyeste låta er fra 1989… jadda!
Ikke så lenge før Living Colours gitarist og låtskriver Vernon Reid gikk på scenen i Oslo og viste hvordan hans forløsende ord om musikk fungerer i praksis, ga Vernon oss en omstendelig innføring i sitt musikkfaglige tankegods om gitaren og musikkens rolle.
Det ble ikke spart på kruttet da Sverige og Tyskland barket sammen i full metallkrig denne varme vårkvelden i Oslo by. Vel var svenskene i knapt flertall, men med tanke på kruttet Tyskland brakte til fronten viste de ingen tegn til å heise det hvite flagget umiddelbart.
Mye mulig den eneste mannen i live som har tatt over mikrofonen etter storheter som Ian Gillan, Dio og David Coverdale og faktisk fått det til gjestet Oslo denne tidlige vårkvelden for å gi oss en liten roadtrip ned Memory Lane med gamle hardrockslagere. Oslo-publikummet lot seg ikke be to ganger for å se sin gamle helt rocke brakka og fylte opp Hard Rock Cafe til randen.
I forbindelse med deres turnevirksomhet sammen med medamerikanerne i Avenged Sevenfold var det på et halmstrå vi så vidt fikk presset inn en kort og intens, men like fullt trivelig og informativ samtale med trommis Mike Wengren rett før konsertstart i Telenor Arena. Lite visste vi at vi allerede satt på info som ikke var ment for omverdenen enda. Du leste det først i Norway Rock Magazine.
AOR-heltene Night Ranger har holdt det gående i over 35 år nå, men har aldri falt for fristelsen til å bli et rent nostalgiband som utelukkende eksisterer for å spille gamle hits på konserter, som f.eks Foreigner.
Forventningene er høye når hitmaker Erik Mårtensson utgir nytt materiale, men ved første gjennomlytting av “Monumentum” satt jeg igjen med følelsen av at jeg hadde hørt dette før. Låtene er i såpass kjent Eclipse-stil at man kan bli usikker på hvilket album man hører på, men helt på nivå med kanonforgjengeren “Armageddonize” og debuten til sideprosjektet “Nordic Union” er den dessverre ikke.
Selv om britiske Skunk Anansie hadde sin storhetstid på siste halvdel av 90-tallet, har de på langt nær valgt å vandre nostalgiveien etter at de kom sammen igjen for ti år siden. De har gitt ut tre skiver etter gjenforeningen, og på scenen er frontkvinne Skin fortsatt en høyspent energibombe med en engels stemme.
Forventningene var store da supergruppa Chickenfoot annonserte sin eksistens og debutskive i 2008 – det kunne da umulig slå feil med et band bestående av Van Halen-duoen Sammy Hagar og Michael Anthony i tospann med gitarvirtuosen over alle gitarvirtuoser Joe Satriani og Red Hot Chili Peppers-trommisen Chad Smith?
Det er litt snodig at et band som pr idag ikke har en keyboardist i rekkene, velger å åpne sitt ellevte studioalbum med en halvannet minutts atmosfærisk byggende keyboardsolo som fører tankene hen til «Pleasure Palace», åpningssporet på House Of Lords kultklassiker av en debutskive, fra den gang da bandet ble ledet av ex-Angel-keyboardist Gregg Giuffria.
Forrige lørdag opptrådte Ammunition i Oslo Spektrum i den norske finalen i Melodi Grand Prix i beste sendetid på NRK, hvor de oppnådde en høyst respektabel andreplass. Man skulle jo tro at det var den ultimate annonseringen et band kunne få før konserten i Drammen seks dager senere, men det var merkverdig få som hadde tatt turen til Union Scene denne fredagskvelden.
De topper albumlister på både country og rock og enda mere til over dammen, og nå var det hovedstadens tur til å få bivåne sørstatsgjengen da de skulle innta et utsolgt Rockefeller for å spre litt god georgiansk rockecountry’n roll. Norway Rock fikk et aldri så lite innpass backstage for noen ord med vokalist og hærfører Charlie Starr om hva de har bedrevet siden sist de var innom vårt furet værbitte.
Når vokalisten i et av Skandinavias aller største metallband slår på tråden svarer man (gammelt jungelord). Og flaks som det var hadde vi noen spørsmål til Anders Fridén klare for å høre hvordan det har gått med alt fra begge utgivelsene de forærte verden i løpet av fjoråret til planlagte kirkekonserter.
Er du ute etter teknisk brillianse og heseblesende licks er neppe Obituarys tiende album årets album for deg. Liker du derimot din death metal tung og groovy kan trommeslager Donald Tardy love deg at Obituary også denne gangen leverer det de kan best; enkle riff presentert på tyngst mulig måte. Og akkurat dette er det mange som setter pris på. Hele fire avtaler måtte settes før Donald ringte en sen mandags kveld.
Skal et band først spille inn en konsert, så er det fullstendig perfekt å gjøre det på sin egen fan-weekend, som 3000 av deres mest hardbarka supportere fra hele verden har valfartet til – da spiller man for et særdeles entusiastisk publikum – og ikke minst har man så god tid som helst til å forberede lyd og lys til det maksimale.
Det var ikke helt fullsatt på Sentrum Scene denne kvelden, og de som vurderte å dra, men droppet det, kan nå angre bittert, for de gikk glipp av et fyrverkeri av en konsert da Skunk Anansie gikk i strupen på et takknemlig publikum med et kvart hundre låter.
Det virker ikke som om Rival Sons kan gjøre noe feil for tiden. Etter at de ga ut «Pressure & Time» i 2011, har superlativene haglet over dem fra alle kanter. Siden januar i fjor har de turnert verden som supportband på Black Sabbaths siste korstog, og rakk jaggu å spille inn «Hollow Bones» underveis og gi den ut i juni. Sabbath spilte sin aller siste konsert i Birmingham 4. februar, men dro Rival Sons omsider hjem da? Neida, de dro i gang sin egen Europaturne allerede neste dag, og stoppet innom Oslo en småsur tirsdagskveld.
I forbindelse med 30-års jubileet til evigung «Tell No Tales» gjorde TNT en runde rundt omkring vårt furet og værbitte for å markere bursdagsbarnet. Vi fikk et par ord med den tilbakevendte Tony Harnell som trosset sin influensa for å fortelle hvordan ståa rundt bandet er.
Det var en periode det formelig haglet metallkonserter over Oslo by. Spesielt én helg var ekstra intens hvor man kunne velge og vrake i bra metall og tiden var knapp som den var, men da det dukket opp en mulighet for å få noen ord med Triviums gitarhelt Corey Beaulieu måtte vi jo selvfølgelig stoppe […]
Unruly Child er nok et av bandene som kunne ha vært massive hvis de bare hadde platedebutert noen få år tidligere. Spiller du melodiøs AOR, så hjelper det ikke hvor bra skiva di er når den blir gitt ut akkurat i det Nirvana, Pearl Jam og Soundgarden tar over verden.
Lørdag kveld endte Dream Theaters Norgesturne, gjennom Trøndelag, Sørlandet og Rogaland, omsider i hovedstaden, like under ett år etter at de spilte tre kvelder i Konserthuset. Dette er nok også grunnen til at det på langt nær var utsolgt i Oslo Spektrum – hardcorefansen trengte denne gang ikke reise til Oslo for å se Dream Theater – men rundt 4000 hadde trosset slapsværet for å se progmetallkongene i aksjon.
Mike Tramp ble selvsagt kjent med White Lion, men han har forlengst gått videre til et helt annet musikalsk landskap, og har etablert seg mer i singer/songwriter-territorium med låter som er mer inspirert av Tom Petty enn av Van Halen. «Maybe Tomorrow» er hans niende soloalbum.
Dream Theater har i et kvart århundre vært progmetallens ubestridte konger, og det som virkelig som satte dem på tronen, var andreskiva «Images And Words» fra 1992. I år markeres dette med en Europaturne hvor mesterverket fremføres i sin helhet. Før turnédebuten i Roma (i januar 2017) fortalte vokalist James LaBrie oss om hvordan det […]
I serien «Intervjuer Som Ikke Gikk Helt Etter Planen» har vi denne gang kommet frem til ex-Queensrÿche-vokalist Geoff Tate, som spilte på en liten klubb i Oslo i 2017. Vår mann ble ikke akkurat møtt med åpne armer på backstagerommet før konserten…
Det tok sin tid, men endelig fant progrockens demi-gud Steven Wilson og den israelske solostjerna Aviv Geffen tilbake til hverandre for fullt, etter et par halvhjerta skiver med Geffen nærmest alene ved roret.
Deres samarbeidsprosjekt Blackfield er nå ute med sin femte skive, med den fantasifulle tittelen «V», og Aviv Geffen la villig ut om prosessen og hans beundring for… a-ha?!?
Det var overraskende mange på plass allerede under band nummer to for kvelden, svenske Soilwork, noe som var overraskende da jeg synes folk flest har en tendens til å ikke være spesielt interessert i andre ting enn hovedakten nå for tiden – så det var meget gledelig å bevitne. Dessverre strakk ikke tiden til for å unnvære hele konserten, men av det jeg fikk med meg hørtes det ut som en bra oppvarming til de som senere skulle arrivere Oslos 30 år gamle storstue og både publikum og band så ut til å trives i hverandres selskap.
I anledning at det har gått 31 år siden Judas Priest ga ut sitt kontroversielle «Turbo»-album, lanseres det nå en 3-discs 30-års jubileumsutgave av skiva. Mye stygt ble sagt om synthene, trommemaskinene og kommersialiseringen da Priest slapp denne, men det var slik det var da – også band som Iron Maiden syslet med synthgitarer på «Somewhere In Time» som kom omtrent samtidig, men ingen bruker det imot dem lenger, og den regnes nå som en klassiker.
Londonbandet Thunder la opp i 2009, og skulle med det egentlig ha avsluttet karrieren sin med sin svakeste skive, «Bang!». Men etter å ha tenkt seg om i noen år (eller måneder), begynte de å spille litt konserter igjen, og gradvis kom lysten til å gå i studio igjen krypende tilbake.
Det var ingen grunn til å ha store forventninger da en avdanket ex-vokalist fra et band som hadde sin storhetstid på slutten av 80-tallet, nå skulle platedebutere med sin egen versjon av Great White, etter å ha blitt sparket grunnet tungt rusmisbruk.
Asia har en lei tendens til å oversvømme oss med liveutgivelser, og irriterende nok med 3-4 år gamle konserter som er innspilt lenge før den til enhver tid nyeste studioskiva. Denne gang får vi en dobbel CD+DVD av en over tre år gammel konsert i Bulgaria.
Premierekvelden på Dream Theaters 25-års jubileumsturne for «Images And Words» fant sted i Roma, og siden man er over gjennomsnittlig begeistret for New Yorks progmetal-gudfedre, så stilte man naturlig nok opp i Den Evige Stad for å varme opp til Norgeskonsertene om noen uker.
Wardruna returnerte til Oslo i helgen, og denne gang var det releasekonsert for den siste skiva i Runaljod-trilogien, «Ragnarok», som sto på programmet. Etter å ha komponert deler av musikken for den svært populære serien «Vikings» har de virkelig tatt steget ut av den berømmelige undergrunnen. To utsolgte kvelder på Sentrum Scene tyder på at bandets nedslagsfelt er større og bredere enn noensinne.
Etter å ha spilt på Ullevål Stadion på sine siste to Norges-besøk, er Green Day tilbake i Oslo Spektrum, hvor de også har spilt et par ganger tidligere, sist i 2009. Det er smått utrolig at denne punkpoptrioen fra California har holdt det gående i over tredve år, og at det har gått 22 år siden gjennombruddet med «Dookie», for makan til energisk spilleglede og valuta for pengene må du på en Bruce Springsteen-konsert for å finne maken til.
Hvordan står det egentlig til med de tyske thrashkongene? Forrige slipp «Phantom Antichrist» var et virkelig friskt pust fra gjengen som da viste at de fortsatt har noe å fare med etter alle disse årene, og «Gods Of Violence» er intet unntak. Det som skiller denne mest fra forgjengeren er at de har blandet inn en god del mer melodiske riff, faktisk på grensen til powermetall til tider, men det både funker og låter særdeles bra, og kler stilen deres meget godt.
Den tyske sang-ynglingen, Michael Kiske, er fortsatt mest for kjent fra sine år i Helloween på slutten av åttitallet og begynnelsen av nittitallet. Men Kiske har utallige prosjekter og neste år starter med ny skive gjennom Place Vendome før sirkus Helloween går i gang med sin Pumpkins United-turné.
Geoff Tate er for tiden på Europaturne hvor han fremfører låter fra sitt ex-band Queensrÿche i akustiske versjoner, backet av et irsk gateband. I Oslo spilte han for fullt hus på «en kinarestaurant» (i følge ham selv) i utkanten av sentrum.
Det handlet mye om generasjoner denne frosne vinterkvelden i Drammen. Hovedakten representerte den forrige generasjonen da de inviterte folk til fest for å feire 30-års jubileet til evigunge «Tell No Tales», mens oppvarmingen, Rachel Lorin – som for øvrig ikke engang var påtenkt da skiva ble utgitt, representerte den neste generasjonen.
Bestående utelukkende av samtlige album de gjorde mens de hadde en viss Max Cavalera på vokal er dette på mange måter en boks som definerer oppveksten for meg. Det er vel ingen videre vits i å gjøre noe mer poeng av påvirkningen denne æraen av bandet hadde på resten av metallverdenen, så la oss bare ta et høyst trivelig tilbakeblikk på det som etter hvert skulle bli et av historiens største og viktigste metallband.
Det er litt av en pakke de gir fra seg, de gamle tyske legendene. Hele 18 spor dekker DVDen som er tatt opp fra showet de gjorde under Bang Your Head!!!-festivalen i Balingen i 2015, og de dekker det aller meste fra tyskernes nå imponerende lange karriere. Mye har skjedd siden jeg falt av en gang på tidlig 90-tall, deriblant utbytte av godeste Udo Dirkschneider som de aller fleste sikkert har fått med seg, og jeg kan vel ikke med hånden på hjertet si at vokalen til «nykomling» Mark Tornillo umiddelbart satte seg i mine sarte ører.
Drukningsdød. Hva kan vel være verre enn dette, at lungene sprenges mens de fylles med vann, dødelig desperasjon når man innser at dette er slutten, det er slik det skal ende – ingen vei tilbake! Bildet er særdeles godt, også i overført betydning. For The Dogs er dette så absolutt ikke slutten.
Da Opeth sist streifet Oslo, inviterte vi Michael Åkerfeldt til en timelang passiar i konserthusets utsmykkede lokaler. Med en alltid like opplagt Åkerfeldt fremfor oss, fyrte vi av fra hofta og diskuterte alt fra progressiv rock til death metal og bandets seneste verk «Sorceress».
Da har vi hatt oppsummering av året 2016, og i fellesskap kommet frem til at lista over årets beste skiver ser slik ut:
1. David Bowie – ★
2. Nick Cave And The Bad Seeds – Skeleton Tree
3. The Dear Hunter – Act V: Hymns With The Devil In Confessionals
3. Radiohead – A Moon Shaped Pool
5. Leonard Cohen – You Want It Darker
I 2003 omkom 100 mennesker i en brann på en konsert med bandet hans, deriblant hans egen gitarist. Dette gjorde Jack Russell til en av USAs mest forhatte menn, han havnet tungt på kjøret, og ble sparket fra Great White, bandet han var med å starte og solgte over 8 millioner skiver med på verdensbasis. Nå er en revansjesugen og nykter Jack Russell tilbake med nytt band og sin første nye skive på åtte år.
I 35 år har Night Ranger fra San Francisco vært et av de fremste bandene i sjangeren melodiøs hard rock. Storhetstiden, radiohitene og platiniumskivene var kanskje på 80-tallet, men bandet har gikk ut en lang rad med skiver av høy kvalitet siden, og etablert seg som et av de beste livebandene i bransjen. Trommeslager, vokalist […]
Når pionerene gjestet Norge for første gang på over tredve år måtte vi oppsøke bandet for å høre hvordan det står til med de aldrende punkerne. Vokalist Jaz Coleman og gitarist Geordie Walker tok oss godt imot for en meget hyggelig samtale rundt krig, fred, religion og politikk og sånn.
Utgangspunktet bak denne dokumentaren var helt genialt – filmskaperne skulle dokumentere den aller siste turneen til Scorpions og følge dem gjennom tre år frem mot den aller siste konserten, i München i desember 2012. Men som vi vet, så holder Scorpions det fortsatt gående, uten å ha noen klar mållinje i sikte, og dermed faller poenget litt i fisk, når vi vet at den aller siste, vemodige konserten ikke var den siste likevel.
Midt i julebordsesongen hadde Sivert Høyem valgt å avslutte årets Lioness-turné i Oslo, med to fullsatte hus på Sentrum Scene – Høyem har så visst blitt allemannseie. Og sånt blir det skravling av. I stor kontrast til hvordan han startet denne turneen i Oslo Spektrum i febaruar.
Canadas største gitarvirtuos Rik Emmett hadde kanskje sin storhetstid på tidlig 80-tall, da hans band Triumph spilte festivaler foran 375.000 folk, over små tulleband som Mötley Crüe, Judas Priest og Ozzy Osbourne. Men det er tydelig at han stadig har respekt i bransjen når han får med seg folk som Alex Lifeson og James LaBrie på den nye skiva si, «RES9».
Selv om det er tyve år siden sist Udo Dirkscneider sang på en Accept-skive, har låtene deres alltid vært en selvskreven del av hans solokonserter, og for de fleste fans er dette høydepunktene på konsertene. I 2016 turnerte han ekstensivt med kun Accept-låter på setlista, for aller siste gang. Før konserten i Oslo fortalte Udo […]
Hvis det var ett band som virkelig ikke hadde fortjent å bli slengt i hairmetal-båsen sammen med Poison, Mötley Crüe og Ratt, så var det Extreme.
Denne høsten har gamlegutta i Marillion tatt en liten sjarmørrunde i USA, samtidig som det nye albumet ”Fuck Everyone And Run (F E A R)” har havnet i offentligheten. Norway Rocks utsendte tok en status på den gamle storheten på The Vic Theatre i Chicago.
Mike Tramp har blitt en riktig Norgesvenn de siste årene, med stadige miniturneer i ulike konstellasjoner. Vi har de siste ti år hatt besøk av både Tramps White Lion, av Mike Tramp & The Rock’n’Roll Circus og av soloartisten Mike Tramp med kun en kassegitar.
Etter comebacket i 2009 har svenske Treat gitt oss to sensasjonelt bra skiver som fullstendig setter deres 80-tallskatalog i skyggen, og med årets utgivelse «Ghost Of Graceland» leverer de en søknad til Årets Skive i kategorien Melodic Rock/AOR.
Svenske Treat ga ut sin debutskive på midten av 80-tallet, ble oppløst i 1993, men har etter sitt comeback levert to skiver som begge regnes som det ypperste de noen gang har gjort. Under sitt aller første Norgesbesøk i Oslo i fjor høst fortalte gitarist Anders Wikström og vokalist Robert Ernlund, om Treats fortid, nåtid og fremtid.
De blir omtalt som alt fra legender og pionérer til fjaseband og Spinal Tap, kanadiske Anvil. Vi ville gjerne høre litt om hvordan ståa var om dagen i det seigpinede bandet som har vært igjennom flere nedturer enn de fleste andre, og fikk så innpass backstage på Hard Rock Café da de gjestet Oslo for […]
Tretti år har gått siden FM slapp sitt debutalbum «Indiscreet», som forlengst har oppnådd klassikerstatus innen sjangeren AOR. Det eneste problemet med den, er at det låter så fordømt 1986.
Bon Jovi har flere ganger bevist at de er i stand til å fornye seg og til å overraske fansen, spesielt på 90-tallet. Men etter årtusenskiftet virker det som om de har kjørt seg helt fast i ett spor. Fortsatt kommer det gullkorn nå og da, men de er få, og det er altfor lenge siden de kom med en låt som faktisk kunne hevdet seg på en hypotetisk tolvspors Best Of Bon Jovi.
I over 20 år har skotske Shirley Manson vært den rappkjefta frontfiguren og vokalisten i Garbage, og i 2016 ble den norske fansen bønnhørt med konserter i både Bodø og Oslo, og ny skive, «Strange Little Birds». Dagen før presidentvalget i USA møtte vi en dypt bekymret Manson på backstagen på Sentrum Scene.
I forbindelse med utgivelsen av «Serenity Of Suffering» måtte vi høre hvordan stemningen mellom tilbakevendte Brian «Head» Welch og resten av bandet var. Gitaristen tok seg tid til et kjapt men konsist lite intervju før han måtte rekke et fly og svarte villig i vei på spørsmålene da vi slo på tråden.
Den tidligere Accept-vokalisten er atter tilbake i hovedstaden, etter å ha vært innom bl.a. Bergen, Stavanger, Kristiansand og Drammen i februar i år. Temaet er fortsatt «Tilbake Til Røttene», hvor han utelukkende spiller låter fra Accepts gullalder på 80-tallet, for aller siste gang. Når turneen avsluttes i USA i februar, skal han utelukkende fokusere på solomaterialet og bandet U.D.O. i tiden fremover.
Den skotske trioen har gått gradene på Oslos konsertscener, fra en legendarisk opptreden på John Dee for snart syv år siden, via Rockefeller, til et utsolgt Sentrum Scene. På denne turneen som promoterer deres syvende skive «Ellipsis» er de akkompagnert av to ekstra musikere på keyboards og gitar, og det trengs for å få med alle nyansene, spesielt på de mer komplekse låtene fra «Only Revolutions» og «Opposites».
Det skulle bli en høylytt og bredbent aften da vårt lands kanskje to mest profilerte aktører innen øsepøse-rock inntok Sentrum Scene for å male fanden på veggen og gi oss en øresus vi sent vil glemme.
Danske Pretty Maids har holdt det gående siden tidlig 80-tall, men har siden 2010 opplevd en revitalisering av karrieren som Lasarus kunne misunt dem. Både «Pandemonium» og «Motherland» står som to av deres aller beste skiver, noe som er ganske uhørt for et band tredve år ut i karrieren.
Hver eneste gang jeg leser om et langtlevende band som omsider har funnet tilbake til røttene sine og endelig lagd det beste og tyngste albumet siden jabba-dabba-du ringer alarmklokkene mine i full varsku. Den skiva blir sjeldent, om aldri, særlig bra.
Det er ganske nøyaktig 40 år siden The Cure startet opp, og det ville Robert Smith feire med en stor verdensturné. Med unntak av en og annen eksklusiv konsert og noen festivalopptredener, har de ikke turnert skikkelig siden 2008 i forbindelse med utgivelsen av deres forrige – og foreløpig siste – album «4:13 Dream», hvor de også gjestet Oslo Spektrum.
Nikki Sixx har ikke ligget på latsiden etter at Mötley Crüe ble oppløst. Helt siden 2007 har Sixx:A.M. vært et sideprosjekt, men nå har de gått hardt ut og sagt at de akter å satse for fullt. Dette markerer de ved å gi ut et dobbeltalbum, oppfulgt av masse spillejobber og lang tid på veien.
Det er 35 år siden Pretty Maids ble dannet i Horsens i Danmark, men det er ingen overdrivelse å si at de er bedre enn noensinne i 2016. Etter å ha fått en ny vår med «Pandemonium» i 2010 har det gått slag i slag, og de er nå tilbake med sitt nyeste opus, «Kingmaker».
I september 2016 slapp duoen Meat Loaf og Jim Steinman sitt fjerde samarbeidsprosjekt ”Braver Than We Are”. Steinman er låtskriveren og arkitekten mens Loaf er artisten som utgivelsen sjel.
Undertegnede er antagelig en av Norges største fans av Danny Vaughns stemme og de aller fleste skivene som han har sunget på siden han dukket opp i Pete Ways Waysted på slutten av 80-tallet, og forventningene til den første Tyketto-skiva på fire år var høye.
Da Bad English gikk i oppløsning i 1991, tok gitarist Neal Schon med seg trommis Deen Castronovo og dannet Hardline sammen med brødrene Johnny og Joey Gioeli. De ga ut kultklassikeren «Double Eclipse» før Schon og Castronovo takket for seg og gikk tilbake til Journey. «Human Nature» er den femte skiva under Hardline-navnet, og det er kun vokalist Johnny Gioeli igjen fra debuten.
Seigmen har spilt jevnt og trutt siden de ga ut den etterlengtede «Enola» for halvannet år siden, og denne høstkvelden inntok de Sentrum Scene bare et år etter at de spilte der sist.
Cry Of Dawn er nok et av prosjektene initiert av det italienske plateselskapet Frontiers, denne gang bestående av den ypperste eliten av Sveriges AOR-musikere, med låter skrevet av bl.a. Robert Sall (W.E.T., Work Of Art) og den allestedsværende Alessandro Del Vecchio. Cry Of Dawn er bygget rundt vokalistveteranen Gøran Edman.
Det kan virke som om at veien til supergruppen The Dead Daisies har vært kronglete frem til nå. Det australsk- amerikanske bandprosjektet har på sin forholdsvis korte levetid, med unntak av David Lowy, skiftet ut samtlige medlemmer. Ja, selv Lowy har vært ute i perioder, men er likevel den eneste man kan regne som originalmedlem. […]
Norway Rock Magazine ble sluppet inn i det aller helligste, altså selve turnébussen, rett etter soundcheck for å oppdatere oss på hva skrekkfabrikken holder på med om dagen. Sjølveste riffmeister Dino Cazares var vert for anledningen og kunne opplyse om både hist og pist, dog litt mer tilbakeholden på detaljene om forhenværende bandkamerater.
Du snakker om å male seg selv inn i et hjørne. Tidligere Queensrÿche-vokalist Geoff Tate har oppkalt sitt nye bandprosjekt etter sitt ex-bands mest klassiske skive og er nå ute med del 2 av en trilogi av konseptskiver som formelig trygler om å bli sammenlignet med den opprinnelige og majestetiske konseptskiva «Operation: Mindcrime» utgitt i 1988. Og da er det dømt til å gå rett på trynet.
Bare et drøyt år etter gudegaven «Meliora» får vi allerede her nytt materiale fra våre svenske venner – en EP bestående av én splitter ny låt og fire coverlåter av diverse ymse folk og det store spørsmålet er jo nødvendigvis om nykuttet «Square Hammer» følger opp fjorårets mesterverk.
Møt C.J Ramone. En gang ble dette tidligere medlemmet av The Ramones beskrevet av en reporter som en salig blanding av Sid Vicious og Mel Gibson. Nå er han også kjent som mannen som takket nei til Metallica for å kunne ta seg av sin autistiske sønn.
Hurra, pønken er ikke død! For rett fra venstre suser Dømt inn for å gi deg en rett høyre med slik overbevisning at det er til å få tårer i øya av. Og tårer i øya av en pønkskive har ikke undertegnede fått siden et visst Dia Psalma ble oppdaget et sted på midten av 90-tallet.
Sabaton har såvisst funnet sitt spor, hvilket innbefatter tanks og krigshistorie. Så også på dette albumet som har fått tittelen «The Last Stand». Vokalist og låtskriver Joakim Brodén ser ingen grunn til å finne opp kruttet på nytt, når det fins nok å ta av i historiebøkene. Denne gangen har temaet altså falt på historiske siste slag.
Jørn Lande er slett ikke fornøyd med alt som skjer i dagens metallverden og bestemte seg heller for å hylle gamle helter enn å kaste seg på nye bølger. Coverplaten «Heavy Rock Radio» kom ut i begynnelsen av juni, under bandnavnet JORN, men den godeste Lande er aktuell på flere fronter og har blant annet akkurat avsluttet en verdensturne med det tyske metalprosjektet Avantasia.
«RES 9» er Triumph-gitarist Rik Emmetts retur til rocken, backet av tre musikere han har jobbet sammen med i årevis, samt fire særs celebre gjester; Alex Lifeson fra Rush, James LaBrie fra Dream Theater, og hans to gamle Triumph-kolleger Gil Moore og Mike Levine.
Andre helg i august fant den 17. utgaven av Øyafestivalen sted midt i Tøyenparken i Oslo. Vi våget oss inn på hipsternes territorie for å få med oss utvalgte konserter.
De færreste såkalte «supergrupper» klarer å holde sammen særlig lenge. Men ett hederlig unntak er trioen The Jelly Jam som debuterte i 2002, bestående av de eminente musikerne Ty Tabor fra Kings X på gitar og vokal, Rod Morgenstein fra Winger og Dixie Dregs på trommer, og bassvirtuosen John Myung fra Dream Theater – som viste seg å på langt nær være så stille og fåmælt som ryktene sier.
Darren Wharton er kanskje mest kjent som keyboardisten i Thin Lizzy de siste årene Phil Lynott var i live, og tidvis også i de senere versjonene av bandet. Men siden 80-tallet har han også vært vokalist i sitt eget band Dare, som i sommer kom med sitt åttende album «Sacred Ground».