Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Lori Linstruth
– Jan!!
– Da var vi her igjen, Arjen. Jeg forstår det som at du har skrevet noen låter du tror ingen vil høre på.
– Ja, for noe dritt, haha! Dermed blir det ikke noe platesalg heller, så jeg kommer ikke til å tjene ei krone.
– Etter historien din å dømme, har du fem måneder på å tjene noen kroner, til å ha sex, og prate med bestemor.
– Det stemmer, jeg får hive meg rundt og finne meg en orgie.
– Hva ville du ha gjort om du hadde fem måneder igjen, ville du ha gjort det du synger om på plata?
– Jeg vet ikke helt, men jeg tror ikke jeg hadde brukt tida på å lage musikk, for da ville jeg mest sannsynlig ikke ha rukket å få gitt det ut før tiden var omme. På den annen side er det ikke annet jeg kan gjøre, annet enn det du nettopp foreslo, så klart. Historien handler om en asteroide som treffer Sanctuary Island, og Professor Slumber, som skal ta deg på sin blå buss. Jeg ville helt klart ha vært på Sanctuary Island, se asteroiden komme, for så å treffe meg nærmest midt i hodet, så det var over så raskt som mulig. Jeg ville ikke ha vært på en jord som er i ferd med å dø, med tsunamier, radioaktivitet, hungersnød og det som verre er, så jeg ville ha gjort det beste ut av de fem månedene, og så bli med bussen og gjøre slutt på det der og da.
– Jeg hadde nok blitt med selv også. Når jeg hører på “Songs No One Will Hear”, er det lett å høre hvem som har skrevet musikken. Vi kjenner deg fra Ayreon, Ambeon, Star One, Anthony…
– … et cetera, et cetera…
– …nettopp. Det er kjent musikk, men det er både likheter og forskjeller i musikken. Hvordan vil du karakterisere musikken på solo-platene dine sammenlignet med Star One og Ayreon, for å ta de mest fremtredende.
– Den største forskjellen er selvfølgelig at det ikke er en million gjestevokalister. Hvis jeg gjør et Ayreon-album er det som regel mellom ti og tjue gjestesangere, og innimellom synger jeg ikke selv i det hele tatt. På soloplatene er kanskje 80% av vokalsporene mine egne, og når jeg synger selv, blir ikke låtene Star One-heavy, for jeg er ikke den typen vokalist. Jeg er ikke Russell Allen eller Jørn Lande, Dio, eller hvem det nå skal være. Jeg har en ganske myk stemme, og jeg kjenner mine begrensninger, så jeg tar hensyn til de begrensningene. Derfor skriver jeg låter der jeg vet at jeg fikser de vokale prestasjonene de låtene behøver.
– Og litt mindre orkestrering enn på Star One og kanskje spesielt Ayreon.
– Ikke fullt så over the top, nei. Som du sier; Ayreon spesielt, har mye orkestrering, men når vi får Russel Allen eller Damian Wilson oppå der, funker det som regel svært godt! Og når jeg begynner å invitere flere og flere vokalister på platene, er det ikke ei soloplate lengre, i mine øyne. Dermed har jeg begrenset antall vokalister denne gangen, men har likevel inkludert Irene Jansen på kor, så hun er med på nærmest alle låtene, mens Floor Jansen synger lead på “We´ll Never Know”, pluss at min gode venn Robert Soeterboek på den siste låten, en 15 minutter lang sak, pluss at Marcela Bovio synger litt lead, men ellers er alt meg.
– Innspillingsprosessen må være en del kortere enn når du henter inn et titalls musikere og sangere.
– Åja! Mye kortere, mye enklere, og mye mindre irritasjon! Å invitere mange vokalister, få de til å svare, sende filer eller komme i studio er mye arbeid, det kan jeg love deg! På denne plata er jeg min egen sjef, jeg synger når jeg føler for det, så om jeg har en dårlig dag, lar jeg bare være, mens om jeg føler dagen er god, setter jeg opp en mikrofon og lar det stå til! Det er en luksussituasjon der jeg slipper å tenke på andre enn meg selv. Tidsmessig tar for eksempel et Ayreon-album rundt to år, mens denne gangen har jeg brukt mellom seks måneder og et år.
– Så dette var planlagt som et solo-album fra starten av?
– Ja, godt spørsmål! Som regel er det ikke det. Jeg begynner bare å skrive, og ser hva som skjer, men denne gangen har jeg faktisk jobbet på mange prosjekter for andre artister, som Simone Simons´ soloplate “Vermillion”, der jeg skrev alle låtene, men for henne, så klart. Dessuten gjorde jeg Plan Nine-plata sammen med Robert Soeterboek, rett og slett fordi han spurte meg, for vi hadde noen låter som sikkert er tredve år gamle, og han ville gjøre noe med de, så jeg gjorde det albumet med ham. Så gjorde jeg Supersonic Revolutions-plata i 2023, som egentlig var ei plate for musikerne jeg jobbet med, så jeg følte at tiden var moden for å gjøre noe for meg selv, og rett og slett være en skikkelig egoist, hehe.
– Det føles kanskje godt innimellom det også, gjør det ikke?
– Det føles veldig godt, og spesielt nå, når det er ut av systemet mitt.
– Det tviler jeg ikke på. Jeg pratet med det svenske bandet A.C.T for et par år siden, og de slipper i disse dager den fjerde plata i antologien med samme tema som deg. Hvor fant du inspirasjonen til din historie?
– Som oftest starter jeg med musikken, og når jeg har kanskje femti ideer, tar jeg turen i studio, lytter til dem, setter de sammen til låtideer, og håper at et slags bilde dukker opp fra disse ideene. Denne gangen var all musikken ferdig, og det var litt merkelig, for det var veldig glade låter, men også veldig triste sanger. Det var korte låter, og det var lange epos, så jeg begynte å tenke ‘hva skal jeg gjøre med dette, jeg behøver en historie!’ Historiene må jo passe med stemningen i musikken, med alle disse eklektiske stilene. De fleste låtene mine handler om følelser, så jeg begynte å tenke på hvordan folk ville reagere om de visste at de kun hadde kort tid igjen å leve. Det kan jeg gjøre mye med, for ethvert menneske vil reagere på sin egen måte. Noen vil fortvile, noen kanskje ta sitt eget liv, noen vil bare feste og ha det gøy, så jeg følte det var mye jeg kunne gjøre. Glade låter, som “Shaggathon”, triste låter, som “We´ll Never Know”. Når jeg først kom på konseptet gikk det raskt.
– Du nevnte epos, og den siste låten, “Our Final Song”, som er på nærmere femten minutter, der slipper du et lite hint. Det er en detalj der om at alt starter på nytt igjen, noe som sender meg tilbake til 1998 og Ayreon-plata “Into The Electric Castle”. Er det en baktanke her?
– Du treffer rett på spikerhodet, gitt. Den setningen var spilt inn av Peter Daltrey, som spilte Forever, alien-en på “Into The Electric Castle”, og jeg elsker slike koblinger, og da kanskje spesielt på slutten av platene, og når alle har hørt plata, og tenkt at dette ikke har noe med Ayreon å gjøre i det hele tatt, så… vent litt, kanskje det har noe med det å gjøre likevel. Jeg gjorde det samme på “The Human Equation” også, der mange kanskje tenkte ‘endelig, ingen science fiction!’, men så kommer den store Ayreon-koblingen helt på slutten. Men jeg kommer ikke til å fortelle hva det handler om, eller om det blir en videreføring, men det er helt klart en stor kobling til den store Ayreon/ Forever-sagaen.
– En aldri så liten cliffhanger der, altså.
– Jada, en ganske tydelig cliffhanger, men jeg har lagd cliffhangers før, uten å følge de opp også, så… “The Theory Of Everything” har jo en særdeles kryptisk avslutning. Den kom i 2013, og har fremdeles ikke blitt avslørt, så vi vet aldri.
– Fantasien din forbløffer meg innimellom, for du veksler mellom historie, science fiction, krim og eventyr nærmest uten å blunke, og det er det ikke mange artister som kan, i hvert fall ikke på et så intrikat nivå som du gjør. Hvor henter du inspirasjon fra?
– Som barn så jeg Star Trek. Dette var på 60-tallet, så det er leeenge siden, og jeg var veldig ung. Det var begynnelsen, og jeg elsket det! Det var fremmede planeter, fantastiske farger, romskip og så videre, og fra det punktet var jeg en fanatisk sci-fi nerd! Filmer, serier, tegneserier, jeg slukte alt! Jeg kunne ha vært på “The Big Bang Theory”, så nerdete var jeg! Jeg husker at fantasien min løp løpsk i dusjen, jeg fant på alle slags sci-fi eventyr da. Men når man er barn skjer det ingenting med disse historiene, de er i hodet ditt en stund, så er de borte igjen. Man tenker ikke at disse historiene én dag kan bli ditt levebrød. Hehe.
– Er noen av historiene du har gitt ut sprunget ut fra dusjen?
– Jeg tror ikke det. De var nok veldig enkle og barnlige, og jeg var sikkert alltid helten som endte opp med både jenta og pengene, haha! Men joda, jeg tror nok at jeg ved et eller annet tidspunkt satt med gitaren og begynte å lure på om jeg kunne gjøre noe med disse historiene, og til og med få til å gi ut ei plate en dag, mens neste drøm kanskje ble ‘tenk om jeg kunne gjøre dette live, og folk kom for å se konsertene mine!’ Steg for steg har jeg nok alltid vært en drømmer.
– Du slår meg som en emosjonell fyr, med dine historier om følelser og menneskers liv.
– Fryktelig emosjonell, Jan. Jeg er nesten over-emosjonell, og jeg tenker alt for mye. Jeg klarer ikke slå det va heller, så jeg er fryktelig dårlig på søvn. Hadde jeg vært flinkere til å sove, og mindre flink på bekymringer, hadde jeg nok vært et helt annet menneske i dag. Da hadde jeg sikkert turnert året rundt, festet, og alt det der, men… Jeg gjorde det i femten år, men det var virkelig ikke noe for meg, det var overhode ikke inspirerende for meg. Det tok livet av kreativiteten min. Jeg er glad jeg gjorde det, ikke misforstå, men jeg er glad det er ute av systemet mitt. Det kom til et punkt der jeg innså at jeg ønsket å være hjemme og kreere historier, og gjøre det jeg gjør nå.
– Men noen live-situasjoner har du fremdeles.
– Jada. Manageren min satte opp “The Theater Equation”, altså “The Human Equation” i et teater. Det var hennes idé, men jeg plukket musikeren og sto for det musikalske, så klart, og det ble en stor suksess, selv om kvaliteten ikke var så bra som den skulle ha vært. Musikerne var strålende, så klart, men arrangementet var ikke godt nok planlagt. Men det solgte ut på rekordtid, alle tre eller fire forestillingene, jeg husker ikke en gang hvor mange vi endte opp med å gjøre… Det fikk meg til å begynne å tenke; ‘hva om vi gjør noe sånt igjen, bare skikkelig?’ Jeg fikk lyst til å lage et arrangement som var virkelig bra, for jeg så folk kose seg så mye, og ikke bare publikum, men også musikerne, så jeg begynte å prate med Joost, keyboardisten min, om vi skulle sette opp en Ayreon-konsert, men vi gjør det bare én gang. Jeg sa at jeg ikke er en live-mann, og vil gjøre det bare én gang, så vi satte opp “The Ayreon Universe” i 2017, og selvfølgelig solgte vi ut alle billettene på null tid, og igjen var det en stor, stor suksess! Etter vi slo an den siste akkorden og gikk av scenen, sa jeg til Joost; ‘jeg vil gjøre det igjen!!’, og han var med på notene umiddelbart. Så løy jeg da, om at det kom til å være et engangs-tilfelle, haha!
– Det kommer folk fra nærmest hele verden for å oppleve dette, så markedet er virkelig til stede, men med så mange musikere og sangere er det ikke et konsept det er enkelt, om i det hele tatt mulig, å turnere med.
– Nettopp! Men nå har det nesten blitt en greie; vi har gjort det i 2015, 2017, 2019, en pause på grunn av covid, men igjen i 2023, og nå i 2025, så det ser ut til at dette er noe vi gjør annethvert år nå. Kanskje blir det igjen i 2027, om vi fortsetter i samme tempo som til nå, men jeg er evig pessimist, så vi får se hva som skjer i år, selv om vi selger ut. Dessuten tror jeg ikke jeg får så mange nye fans nå, for det er så vanvittig mange artister der ute, så vi får se. Jeg er spent på årets utgave. Når “We´ll Never Know” blir sluppet som singel, er det sikkert 2-300.000 andre artister som også slipper en singel, på akkurat samme dag, så du kan bare tenke deg hvor lett det er å forsvinne i mengden! Og om jeg ikke når nye fans, og de gamle blir leie, så går det vel bare én vei. Jeg er alltid så usikker, uff.
– Men du har en stor, og ikke minst trofast fanbase, og da jeg ble spurt om jeg ville intervjue deg igjen, sa jeg ja på flekken, for jeg vet at når du slipper ny musikk, er det noe som fenger øret mitt.
– Det er hyggelig å høre. Har du en favoritt på den nye plata?
– Oj, det er vanskelig å si, det endrer seg fra dag til dag, ettersom jeg holder på å oppdage plata nå, men jeg liker den typen groove som er på “Shaggathon”, og med den lett humoristiske teksten i den, så kanskje det er den i dag.
– Det er et interessant valg, for den var egentlig tiltenkt rollen som den neste singelen, men jeg kunne ikke, rett og slett fordi det ville ha blitt en håpløs oppgave å lage video til ei låt med en sånn tekst. Jeg mener, “Shaggathon”… Skulle vi ha lagd en video med en orgie? Hunder som gjør det når “doggy style” nevnes, herregud…
– Og der kom bildene i hodet igjen…
– Nettopp, hahaha! Nei, jeg feiga ut, og bytta låt.
– Hva med konseptet, du synger blant annet om konspirasjonsteorier (“Goddamn Conspiracy”), noe som er et svært aktuelt tema i disse tider.
– Ikke sant, og det er akkurat derfor den er neste singel ut.
– Aha! Du er jo kjent for å ha flere lag med metaforer i musikken din, jeg regner med at vi kan dykke dypt i “Songs No One Will Hear” også?
– Helt klart! Det er alltid metaforer i musikken min. På mitt forrige soloalbum var det flere virkelig tunge metaforer, og jeg lurer nesten på hvorfor jeg slapp unna med de den gang. Og jeg liker å bruke humor i metaforene mine, som i “Goddamn Conspiracy”, som omhandler en redneck som ikke tror på noen ting som helst. Jorda er flat, vi har ikke vært på månen, 5G, chem-trails, alt er konspirasjoner. Om man bruker humor, slipper man unna med mye. Jeg forsøker ikke å overbevise folk, det er aldri intensjonen min, jeg ønsker ikke å tvinge mine personlige meninger og syn på andre, spesielt når det kommer til politikk, for jeg synes ikke det er riktig. Jeg er musiker, og ønsker kun å underholde; det er mitt mantra. Når det er sagt, så er det selvfølgelig mye som kan leses mellom linjene, i metaforene, akkurat som du sa. I denne historien er det en asteroide, men det kunne ha vært hva som helst; atomkrig, for eksempel. Om du har fem måneder eller femti år- gjør det beste ut av tiden du er gitt. Det er grunnideen bak konseptet.
– Det er det som er så fint med slike utgivelser; man kan legge hva man ønsker i det, alt etter hvordan man leser konteksten.
– Helt korrekt! Jeg ga et intervju for noen dager siden, der intervjueren sa ‘så dette handler om en asteroide’. Nei! Det handler om hva folk gjør når verden går under, men asteroiden er tilfeldigvis årsaken. Poenget er hva vi gjør når vi vet når vår siste dag kommer, og hva det gjør med menneskesinnet. Vi har alle sett filmene der alt handler om helten, og hva vi gjør for å stoppe asteroiden, ikke hva vi gjør i tiden vi har igjen.
– Vi kunne bare ha ringt Bruce Willis…
– … haha, du tok ordene ut av munnen på meg! Bruce Willis var mannen jeg så for meg også, men han er nok ikke i stand til å redde oss lengre, er jeg redd.
– Nei, dessverre. Jeg ser tiden går fra oss her. Hvordan ligger det an med den fysiske utgivelsen? Du har ikke for vane å spare på kruttet der heller.
– Å. Så bra at du spurte om det! Den blir kjempestilig! Alle låtene får sitt eget bilde, og igjen; “Shaggathon” var ikke enkel, men vi fant en vei rundt det. Det er ganske enkelt et veiskilt- ‘Route 69’ og en liten hund, haha.
– Haha, nydelig kreativt! Hva er det neste på agendaen, et nytt Ayreon-album, kanskje?
– Helt klart! Folk klager, vet du. ‘Ååh, du gjør alle disse andre skivene, nå er det på tide med et nytt Ayreon-album!’ Og de har rett.
– ‘Slutt med dette tullet og lag ei ny Ayreon-skive!’
– Noe sånt. På én måte er det litt trist, for uansett hvor gode soloplater jeg gir ut, er det mange som mye heller vil ha Ayreon-plater.
– Det handler nok om alle vokalistene, orkestreringa og ekstravagansen.
– Du har helt rett. Jeg liker det jo også, så det er nok på tide.
– Har du begynt skriveprosessen?
– Skrive og skrive… Jeg sitter ikke med blyant og papir, jeg har masse ideer på telefonen min. Når det dukker opp en idé, spiller jeg den alltid inn på telefonen, og den prosessen foregår til enhver tid, men ikke spør meg hva som er på den. Det kommer til et punkt der jeg må ta med meg ideene inn i studio, og flytte de over til computeren og lytte til de. Først da klarer jeg å lytte objektivt til de. Det er alltid en skummel prosess; er det noe å bruke der, eller er det bare drit?
– Så det betyr at vi prates igjen om et par år?
– Noe sånt. Det blir ikke til neste år i hvert fall. Jeg må komme meg gjennom Ayreon-konsertene også, noe som selvfølgelig resulterer i en ny BluRay—utgivelse, noe som også tar tid. Det blir sikkert i den første halvdelen av neste år, så joda, som du sier, 2027 er nok sannsynlig.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2025