Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Katja Kuhl
Livefotos: Anne-Marie Forker
– Hei, Michael og gratulerer med den nye plata “Blood Dynasty”. (Anmeldt her!) Det er spennende saker.
– Jo, takk. Vi begynte faktisk å spille den inn for over et år siden. Så nå kjennes den ikke like spennende for oss. Men det er alltid spennende når det begynner å nærme seg skiveslipp. Det er jo nå i mars og det blir gøy.
– Jeg har fått hørt igjennom plata en del ganger og det er noen markante endringer. Blant annet har dere ny gitarist, Joey Conception, og det er jo hans første utgivelse med dere. Det er den ene endringen som kan høres, men også at dere i mine ører har blitt ørlite mer progressive.
– Jeg har ingen anelse faktisk. Det er Daniel (Erlandsson) og jeg som har lagd musikken og vi kjører bare på. Det finnes kanskje noen progressive elementer, men jeg vet ikke helt hva du tenker på?
– Tja, det er vel spesielt trommene jeg tenker på, og det er flere breaks hvor det låter ganske så progressivt, og spesielt på låten “March of the Miscreants” og den er det vel du som har lagd i sin helhet.
– Jaha, okei. Vi er jo alle fans av kanskje ikke progressiv metal, men band som King Crimson, Yes, Rush og sånne saker. Vi har jo vokst opp med den musikken og har hatt elementer fra den progressive genren opp gjennom årene egentlig.
– Ja, skjønner, og du har jo gjort veldig mye forskjellig opp gjennom årene. Ikke bare med Arch Enemy, men også andre store og mindre kjente band.
– Hehe, ja det har blitt noen stykker.
– Jeg tenker spesielt på Spiritual Beggars som er noe helt annet enn Arch Enemy. Jeg skal ikke spørre så mye om det, men det begynner å bli en god stund siden siste skive, og kommer det noe mer fra den kanten?
– Tja. Den siste skiva “Sunrise to Sundown” kom i 2016, og vi turnerte litt med den både i Europa og Japan. Det var vel det siste vi gjorde. På slutten ble det vanskelig å få timeplanen til å gå opp da alle hadde andre band og prosjekter som tok mye tid. Når man har mindre band er det lettere å få til ting, men når man er med i et stort band så krever det mye, og ikke lett å få det til å stemme tidsmessig. I et stort band så går det mye tid til konserter og turnering, promotering og innspilling av plater. Det er mye jobb. Vi hadde det veldig gøy med Spiritual Beggars og vi fikk gitt ut ni plater på de årene. Det var både lærerikt og gøy. En tid i karrieren som jeg verdsetter høyt. Det ligger meg varmt i hjertet. Det ville ikke vært veldig overraskende om jeg ville gjort det igjen.
– Ja, det er et helt annet sound enn Arch Enemy, og misforstå meg rett, for jeg liker begge to, men det må jo være gøy å gjøre noe som låter helt annerledes og er tuftet på god, gammel energisk riffbasert hard rock?
– Absolutt, og det var en av grunnene til Spiritual Beggars. Jeg forstår ikke de som spiller i to eller flere band, og alle låter likt. For meg var det en mulighet til å gjøre noe helt annerledes, og utforske en musikkstil og uttrykk som jeg ikke kunne i andre band.
– Ikke sant, og du har jo også vært innom Carcass for å nevne det og du er jo kjent for å spille tungt og hardt. I mine ører låt Spiritual Beggars mer lekent og løssluppent. Ikke så alvorlig.
– Presist. Det var mer 70-talls hardrock.
– Kult, jeg måtte bare spørre og snakke litt om Spiritual Beggars. Det bandet burde vært langt mer kjent og større enn det ble. Men la oss snakke om nåtiden og litt mer om den nye skiva deres, «Blood Dynasty”. Jeg la spesielt merke til en låt som stikker seg ut veldig og det er “A Million Suns”. En utrolig tøff og litt annerledes låt til dere å være.
– Morsomt at du nevner den, for det var den siste låten vi lagde til plata. Jeg hadde installert ny software på PC-en hjemme og spilte den først inn hjemme, samme med teksten, så hele den låten lagde jeg. Det er den eneste låten på hele skiva som jeg har skrevet helt selv.
– Okei, da var det kanskje ikke så rart at jeg la mest merke til akkurat den. For det var et eller annet med den som brøt med resten av skiva.
– Å faen. Den låter kanskje litt annerledes, ja.
– Misforstå meg rett, den passer inn, men det var en helt annen stemning i den. Det var noe med riffet og oppbygningen av låten som var helt spesielt.
– Ja, sånn ja. Den har en litt unik stemning og atmosfære, ja. Kult at du la ekstra merke til den.
– Da er det på sin plass å snakke litt om dine inspirasjoner også. Jeg har lest i tidligere intervjuer at du er selvlært gitarist, og hvem var det som inspirerte deg mest i ungdommen?
– Det var jo veldig mange jeg hørte på og ble inspirert av. En av dem gikk nylig bort og det var John Sykes. Så var det Michael Schenker og Ritchie Blackmore så klart. Jeg digger mange tvillinggitar-band, sånn som Adrian Smith og Dave Murray i Iron Maiden og ikke minst KK Downing og Glenn Tipton i Judas Priest. Jeg har alltid likt den typen oppstilling. I tenårene var jeg ganske tungt inne i thrash metal og da ble det mye Megadeth og Slayer for å nevne noen. Og Metallica så klart.
– Husker du Heathen?
– Heathen ja, fra Bay Area. Absolutt, jeg har skiver med dem. Kult band det også.
– Der var det mye tvillinggitarer..
– Absolutt, og de låt litt annerledes enn mye annet. De la mye vekt på det tekniske.
– Ja, og det er jo gjenkjennbart fra både Arch Enemy og Spiritual Beggars. Du legger mye vekt på gitarene og lyden. Det ligger langt fremme i lydbildet. Du har også alltid hatt med deg en god gitarist i tillegg til deg selv.
– Helt klart.
– Du har hatt med broren din (Chris Amott), Jeff Loomis og nå Joey Conception. Fredrik Åkesson, kjent fra blant annet Opeth, har også vært innom bandet.
– Gus G har også vært innom. Min bror var med på å starte opp bandet sammen med meg, og det var han som satte malen for samspillet. Det ble på en måte oppskriften på hvordan min gitar skulle samspille med den andre. Min bror satte som sagt lista, og så har vi hatt andre gitarister etterpå som har passet inn til dette.
– Ja, det er sikkert veldig viktig både når dere skal spille inn plate og på konserter at det låter riktig og at samspillet stemmer. Ikke minst på turneer sikkert, både musikalsk og på andre måter som er viktig for at kjemien stemmer.
– Absolutt. Kjemien er kjempeviktig der. Vi hadde flaks som fant Joey (Conception) nå faktisk, for han har studert hos min bror. Altså tatt gitarleksjoner av ham. Han har også spilt i et annet band med ham, så hans stil er ganske lik, selv om han har sin egen stil. Han kan stort sett alle låtene og han kjøpte sin første Arch Enemy skive da han var 12-år, så han har vokst opp med det.
– Men hvordan er det for deg som har holdt på i mange år og har gitt ut masse musikk og har spilt tusenvis av konserter og fortsatt være en del av musikkbransjen? Litt klønete spørsmål, men hvordan opplever du å være en del av bransjen i dag sammenlignet med tidlig i karrieren?
– Det er jo så klart helt annerledes, og min tilnærming er egentlig tilpass deg eller dø. Det er nok kanskje noen etablerte artister som tenker at vi ikke skal gjøre det sånn, og alt som er nytt er dårlig. Mitt fokus som låtskriver og musiker er at jeg vil være der hvor folk hører på musikk. Verre enn det er det ikke. Det finnes både fordeler og ulemper med hvordan det er i dag sammenlignet med gamle dager. Enkelte ting var bedre før, for eksempel det at flere kjøpte fysiske produkter, altså CD eller vinyl. Ikke bare streaming. Men man kan jo velge om man vil sitte å gråte over at alt var bedre før, eller om man bare kjører på. Jeg forstod ganske tidlig at det å dra på turne og holde konserter ikke kunne streames, og at det var veien å gå. Den opplevelsen kan man ikke gjenskape på samme måte. Hele platebransjen og for så vidt også bladbransjen har mer eller mindre dødd ut. Mye av det som var en del av industrien før er jo borte. Det finnes enkelte bastioner som fortsatt holder stand, men det er ikke så mange av dem. Entusiaster finnes heldigvis fortsatt, men det er en ny virkelighet nå for de fleste. Veien å gå er å spille live og selge merchandise. Det er mye som er viktig nå som man ikke tenkte på før. Jeg må si at jeg egentlig er veldig fornøyd med alt om dagen, jeg har på en måte blitt vant med at det er sånn nå.
– Det er jo viktig, at du er fornøyd altså. Og dere er flinke til å turnere. Før nyttår var dere på turne og så er det en ny nå i vår og fremover. Sånn holder dere på år etter år.
– Ja, det stemmer. Nå skal vi til USA og Canada, og så blir det en Europa-turne til høsten. Det blir en turne med Arch Enemy som headliner og Amorphis, Eluveite og Gatecreeper. Vi kommer også til Norge en tur på denne turneen.
– Det ser nok mange fram til. Jeg må bare nevne at på turneen i Nord-Amerika så har dere tatt med et dansk band ved navn Baest. God, gammel death metal fra den yngre garde. Litt usikker på hvordan det uttales riktig, men du skjønner hvem jeg mener?
– Jeg ble litt usikker selv, jeg vet egentlig ikke hvordan det uttales riktig. De har faktisk vært med oss på noen konserter tidligere. De spiller litt old school Scandinavian death metal style med en litt moderne tvist, og det blir deres første USA-turne.
– Veldig bra, det er viktig at et så stort band som dere tar med seg et ungt og lovende band med på turne. De har holdt på i noen år og er godt kjent i Danmark, men er nok ikke like kjente som dere der ute over landegrensene. Det finnes utvilsomt mye bra ny musikk bare man leter litt, og kult at dere kan bidra til å løfte dette bandet og andre band for så vidt også.
– Jeg elsker ny musikk og kjøper fortsatt mye skiver. Jeg er til og med inne på Bandcamp og kjøper masse greier med nye og unge band. Jeg liker å støtte de nye, de som jeg synes er bra. Da er det verdt å støtte dem. Det er viktig å oppmuntre den nye generasjonen.
– Da må jeg jo spørre om du husker det siste du kjøpte.
– Jeg digger et band fra Finland som heter Terror Cross. Det var det siste jeg kjøpte, LP og T-shirts med dem.
– Vi snakket litt om endring i stad og siden vi har litt tid igjen, så vil jeg spørre deg om hvordan du synes endringene har vært for Arch Enemy, altså musikalsk. Dere har endret dere noe siden starten, og gradvis slik jeg hører det. Ikke bare lydmessig, men også med soundet forøvrig. Har du noen tanker rundt det?
– Mener du lydmessig? Eller?
– Mente mer utviklingen fra første skiva “Black Earth” til “Blood Dynasty”. Dere har jo deres eget sound, men det har jo utviklet seg og platene låter ikke kliss likt. Noe vi var litt inne på i starten av praten her. Skjønner du hva jeg mener nå?
– Da forstår jeg, og det er jo bra. Det er sånn det må være, at man utvikler seg litt. Verden rundt utvikler seg også, så da må man henge med. Ikke bare med genre og lyd, men som en helhet. Uansett så må det være en naturlig utvikling synes jeg. Noen band låter nesten likt på hver eneste skive, og det er også kult. Jeg liker sånne band også. Vi er kanskje litt mer utålmodige og nysgjerrige og slenger hele tiden inn nye ting og elementer. Det er ikke alt vi prøver som funker, men vi bruker den samme resepten og krydrer litt her og litt der. Noen kaller det ekstrem metal og andre melodiøs death metal, men det er ikke så viktig hva vi betegnes som, men hvordan vi låterog at fansen vår liker det. For meg så er vi nok en mer ekstrem variant av heavy metal. Når vi lager låter så liker vi å utforske det litt, så lenge det er innenfor vår komfortsone. Jeg tenker at det er bra å utvikle seg, og er det noe som ikke funker, så kan man gå tilbake til utgangspunktet og aldri gjenta det igjen.
– Ja, og jeg la også merke til en annen låt som skilte seg litt ut, nemlig “Paper Tiger”. På den kjører du en litt annerledes gitarintro, og jeg fikk skikkelig Randy Rhoads-vibber av den. Skikkelig 80-talls inspirert i mine ører.
– Aha, hm. Jo, jeg har alltid gått i dybden i heavy metal og hard rock-historien, og Randy Rhoads er vanskelig å komme utenom når de store legendariske gitaristene nevnes. Da jeg begynte å høre på Michael Schenker i sin tid så lurte jeg på hvor han fant sin inspirasjon fra, samme med Leslie West fra Mountain, og ikke minst Iron Maiden. Hvor fikk de ideene sine fra? For ikke å glemme Wishbone Ash og Thin Lizzy. Hvordan ble de inspirert til å finne på de tostemte gitarharmoniene? Det er viktig å være nysgjerrig og åpen for endring, ikke minst som musiker, og det farger jo måten man spiller på. Men det var ingen annen spesiell grunn til akkurat den gitarintroen på “Paper Tiger”. Det var bare en ide som kom ramlende som så mye annet. Det har alltid vært interessant for meg å grave og lete, og da kan man kanskje bli inspirert selv også. Både bassisten, trommisen og jeg vokste opp på 80-tallet, og da var det jo denne typen metal som var moderne. Alle riffene og de klassiske låtene som vi hørte på, og blant annet Ozzy og ikke minst Accept.
– En annen ting når vi først nerder litt. Du har en veldig distinkt gitarlyd, og kan du fortelle litt mer om det?
– Hehe, gitarlyden er veldig viktig for meg. Jeg er nøye på det, og jeg er old school der. Det er ekstremt viktig at det låter riktig, og jeg er nok inspirert av de legendariske gitaristene der også. Lyden er viktig, helt klart. Og jeg har brukt mye tid på det.
– Hvordan foregår prosessen i studio? Og hvordan er forarbeidet? Sitter dere sammen og jobber med det, og så går dere i studio, eller?
– Vi gjør mye sammen, og selv om det er Daniel og jeg som i hovedsak skriver låtene, så bidrar de andre også med ideer. Vi lager ganske utførlige demoer av låtene før vi går i studio, så alt er klart i forkant. Demoene er ganske detaljerte, og på dem pleier jeg å improvisere mye. Da kan det komme ideer som brukes på skiva, eller ikke. Noen ganger blir resultatet at jeg gjør noe ganske likt. Jeg kan sitte i studio og improvisere gitarsoloer en 4-5 ganger, og så bruke deler av det og sette det sammen. Det kommer helt an på om det stemmer overens med låten eller ikke. Så kan man også redigere bort sure toner, for det skjer jo det også. På den siste skiva så har Alissa (White-Gluz) skrevet flere av tekstene, for eksempel, det er også en veldig viktig del av låten. Den skal også passe slik at det blir en historie og en helhet. Så hele prosessen er et samarbeid i bunn og grunn, men som sagt så er det meste klart før vi går i studio. Men litt improvisasjoner og endringer blir det jo naturlig nok. Det viktigste er at skissene til låtene er klare.
– Spiller du forresten etter noter eller tablatur?
– Nei.
– Det var det jeg antok, men jeg hadde det spørsmålet på blokka mi. Det stemmer bedre overens med inntrykket mitt om at du liker å leke og improvisere på gitaren. Og det er vel heller ikke så vanlig i genren å spille etter det heller, men man vet jo aldri.
– Nei, det er ganske uvanlig å spille etter noter i metal. Jeg respekterer de som kan det og har lært seg det, og masse musikkteori. Det er ikke noe galt i å kunne lese noter, men jeg er mer “from the streets” of Halmstad. Det som er viktig for meg er at musikk er en følelse, og det prøver jeg å gjenspeile i både riffene og soloene mine. Det å skape en atmosfære, en hard-rock atmosfære.
– Nå har vi dessverre ikke så mye tid igjen, men fikk dere testet noen av de nye låtene på turneen som var før jul? Og hvordan var i så fall responsen?
– Det fikk vi og vi spilte blant annet “Dream Stealer” og “Liars & Thieves”, videoen fra “Liars…” er faktisk spilt inn på den turneen. Det var veldig kult og det er en av mine favorittvideoer. For jeg liker virkelig musikkvideoer som fanger atmosfæren fra livemusikk og all fansen som er med. Det nye materialet vårt får alltid god respons på konsertene, men jeg vet at enkelte band sliter med det, og at fansen bare vil ha de gamle låtene. Det problemet opplever jeg ikke at vi har hatt. Fansen vår er fantastisk gode på å gi god respons uansett hvilken låt og om den er nye eller gammel. Selv om mange selvfølgelig har en personlig favoritt de gjerne vil høre.
– Da er tiden vår ute, så da takker jeg så mye for praten, Michael. Og så sees vi til høsten.
– Takk det samme, og vi gleder oss veldig til å spille i Norge igjen!
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2025