Svenskene har helt siden starten sverget til tradisjonell heavy metal med fokus på melodiøsitet i spedd kraftfulle gitarriff. Selv om Ambush ikke er av de mest produktive på platefronten har de klart å opparbeide seg en trofast fanskare, og forhåpentligvis vil deres siste skive løfte dem opp på et enda høyere nivå kommersielt sett. Vi tok en prat med vokalist og gullstrupen i bandet, Oskar Jacobsson, for å snakke litt om både fortid og fremtid, samt rett og slett bare få litt mer kjennskap til kompisgjengen fra Växjö. Det er ikke nødvendigvis de mest kjente bandene som er de beste, noe Ambush kan være et bevis på.
Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Philip Truong
Livefotos: Lars Rune Skaug
– Hei, Oskar. Hyggelig å ha deg på tråden. Regner med at du har det travelt nå?
– Ja, det stemmer. Vi skal spille på Muskelrock i morgen. Jeg har det ikke så travelt, for jeg synger jo i bandet. Har ikke så mye å tenke på. Men de andre gutta bytter nok strenger og sånt antar jeg. Vi er klare.
– Kult. Dere har jo spilt der noen ganger nå?
– Det stemmer. Vi har spilt der mange ganger, og det ligger veldig nær der vi bor. Vi kjenner godt de som organiserer festivalen. Da vi startet opp Ambush så var de greie og lot oss spille der. Det er en festival som ligger oss varmt i hjertet, og det er alltid hyggelig der. Du kan til og med bade, og generelt er det bare god stemning.
– Men la oss snakke litt om den nye plata deres som kommer til høsten. (Anmeldt her!) Det er jo deres fjerde skive, og kan ikke du fortelle litt hvordan du synes den er i forhold til de tre foregående?
– På den nye skiva har vi forsøkt å få til en live-følelse. På den forrige skiva “Infidel” var vi forsåvidt fornøyde, men vi kjente at vi ville gjøre det litt annerledes og at det var et utviklingspotensial. Vi ville få frem vokal og gitarer enda mer i lydbildet. På denne skiva har vi først og fremst jobbet mye med miksingen. Vi har sittet mye i studio for å finne riktig sound og nivå mellom instrumentene. Det har vi hatt mye fokus på og jeg føler at vi har lykkes med det. På den nye skiva har vi fokus på at vokalen skal sveve litt mer. Vi ville ikke at det skulle låte så komprimert eller tett. I mye ny musikk er det fokus på sub-bass og at det skal være trykk, vi er mer fokusert på mellomtonen og at det skal låte mer dynamisk riktig, slik at alle instrumentene og vokalen kommer frem og balanseres. Når du tar på deg hodetelefonene skal du klare å identifisere alle instrumentene. Istedenfor et stort teppe med bare bass. Vi har forsket mye på bass-frekvenser på den nye skiva for at det skal låte riktig. Det er den første plata jeg kan høre på og si at jeg er stolt over. Jeg er kjempefornøyd med alle låtene, og føler at vi har funnet en perfekt miks på hooks og råskap.
– Jeg vil jo påstå at de forrige skivene deres er langt fra dårlige.
– Det er litt vanskelig å høre på dem i etterkant, for etter å ha brukt så mye tid i studio, så har man hørt låtene veldig mange ganger. Det er en omstendelig prosess, og vi bryter ned låtene i små, små deler. Jeg spiller inn vokalen, og blir ofte lei av låtene. Når plata endelig er ferdig og slippes, så vil jeg helst ikke høre på den. Men med denne skiva er det annerledes, den har jeg hørt mye på etter at den ble klar. Jeg blir varm i hjertet og imponert over hva vi har klart å skape. Jeg synes at det er overlegent den beste plata vi har gjort.
– Tittelsporet “Evil In All Dimensions” er ganske så inspirert av Mercyful Fate, er det mer å spore fra den kanten?
– Tja, Mercyful Fate og King Diamond har så klart inspirert oss, men det er bare et av mange perspektiv. Men det vil jeg si, at deler av plata nok har mer gitarvirtuositet i seg. Vi har fått en ny gitarist i bandet, Karl Dotzek, han har bidratt kraftig til å løfte opp spesielt solo-partiene. Han kom inn med kanskje et lite raskere touch på soloene også. Det har nok løftet hele bandet. Tidligere har vi hatt veldig Judas Priest uttrykk på gitarene og soloene, hvilket jeg elsker, men nå har vi fått litt krydder på som vi kanskje ikke har hatt tidligere.
– Dere har vel ikke skrellet bort alt som heter Judas Priest i soundet?
– Nei, altså, vi elsker Judas Priest, men Ambush er jo det Ambush er. Våre idoler og inspirasjonskilder vil vi alltid bli påvirket av, men det er viktig å stå på egne bein og ha vårt eget sound, og ikke minst utvikle seg. Det føler jeg at vi har gjort nå med den nye skiva. Jeg vil si at vi er mer unike på denne plata, i hvert fall sammenlignet med de to første. Den tredje skiva synes jeg er kanskje litt mer pretensiøs. Nå føler jeg at vi har fått til en kombinasjon av de to første og den tredje plata. Vi føler at vi har fått til et bedre sound og sterkere låter nå.
– Uten å fornærme deg eller resten av bandet, så synes jeg kanskje at “Infidel” var et hakk tammere enn de to første skivene. Litt mer polert og noe av råskapen var borte. Slett ingen dårlig plate altså, men som du også sa litt pretensiøs. Kanskje mest på grunn av produksjonen i mine ører.
– Eksakt, og flere fans har sagt at den krever mer oppmerksomhet enn de to første. De to første er mer rett i ansiktet, og med vår fjerde føler vi at vi er litt mer slik, samtidig som den også er litt pompøs.
– Det er vel også viktig for dere som band med utvikling. Dere har holdt på siden 2013 er det vel, og det er ikke unaturlig å forandre seg litt gjennom årenes løp. Både med tanke på låter og sound
– Vi har jo sagt innad i bandet at det er ingen som kan fortelle oss hvordan vi skal låte. Vi lager akkurat den musikken vi vil, og så får andre like det eller ikke. Så lenge vi kan stå inne for musikken, så gjør vi det. Vi vil spille musikk fordi det er gøy.
– Dere spiller tradisjonell heavy metal og har som jeg har fått med meg bra med spillejobber, men hvordan er det å være et metal-band i dag og få ting til å gå rundt?
– Den tradisjonelle metal-scenen er litt oversett synes jeg. Når man ser på headlinerne på festivaler, som for eksempel Mötley Crüe, så tenker vi at vi gjør jobben så helvetes mye bedre. Uten å slenge dritt om andre band, vi elsker også Mötley, men det finnes mange nye band som fortjener mer oppmerksomhet. Det er lett å si det om sitt eget band at man fortjener mer oppmerksomhet, men jeg synes at vi har noe som andre kan verdsette, og spesielt kanskje de som vokste opp med 80-talls metal. Får man øynene og ørene opp for den nye metal-scenen og bølgen, så tror jeg at man blir et lykkelig menneske. For det er veldig mye bra ny musikk der ute. Ikke bare Ambush altså.
– Skjønner hva du mener, og selv om noen av de gamle storhetene fortsatt leverer, så kan det vel være litt frustrerende å bli forbigått og oversett som nytt band i dag. Mange mennesker foretrekker å se og høre de gamle dinosaurene, og er kanskje i mindre grad åpne for noe nytt, selv om det låter aldri så old school. I mine ører låter dere veldig Judas Priest-inspirert og det er jo mye av grunnen til at jeg liker musikken deres veldig godt, og for meg er det rart at slike band ikke får et større nedslagsfelt. Det er jo lett å like et band som Ambush hvis du liker riffbasert metal med hooks.
– Vi må bare gjøre så godt vi kan med å lage bra musikk og bruke det markedsapparatet vi har. Festivalene kan gjøre sitt med å løfte frem nye band, men i bunn og grunn så er det bandets ansvar å kjempe for det. Vi må være tøffe nok til å stikke ut haka og si at her skal vi spille, Dette blir bra, dette er vår scene. Det er lettere sagt enn gjort, for det er mye konkurranse i dag. Ekstrem-musikk er veldig populært, og spesielt innen melodisk death metal, det er stort og mange av de bandene har stor oppslutning og får gode spillejobber. Se bare på Rammstein og Sabaton, for eksempel, de er i en annen genre, men kjører sin greie og drar masse folk, og får headlinerjobber. Veldig kommersielt, og jeg tror også det er stor kommersiell verdi i tradisjonell heavy metal. Men den har ligget under overflaten ganske lenge, og jeg tror kanskje at en del av de store gamle bandene har tatt mye av plassen som de nye kunne ha fått. Da ville de nye bandene fått en annen posisjon og større nedslagsfelt etterhvert.
– Jeg kan ikke huske å ha sett dere i Norge. Har dere noensinne spilt her?
– Ja, et eller annet sted i vestre del av Norge. Hm, Karmøy var det.
– Jøss, ikke fått med meg. Når var det?
– Tror det var i 2023. Og så har vi vært i Trondheim, det var også jævlig kult. (NRM var der!) Vi elsker Norge. Og det må jeg si, vi har spilt mange steder rundt omkring i verden, og det er få steder som slår norske festivaler. Både hyggelige promoters og fantastisk og dedikert publikum.
– Bortsett fra det, er det en spesiell konsert eller et sted du virkelig husker godt?
– Tja, det var skikkelig kult å spille i Tokyo. Det var en stor opplevelse og en barndomsdrøm. Vi har også spilt i USA, Chicago, men akkurat nå er vi kanskje ikke så innstilte på å spille i USA slik som det er der nå, men det vil forhåpentligvis endre seg. Det koster også mye penger å dra over dit. Sør-Amerika har vi også en stor fanbase i, og de elsker hardrock. Det er alltid god stemning når vi er der, rett og slett skikkelig liv.
– Er det mer å hente økonomisk på å spille i Sør-Amerika og større steder enn hjemme i Sverige, eller resten av Norden for den saks skyld?
– Nei, det er lite å hente uansett. Vi som band vet at vi ligger under den grensa for kommersielle band som drar inn mye penger. Vi gjør dette med hjertet og sjelen. Skulle det gått bra for bandet økonomisk hadde det vært kjempekult, men alle guttene i bandet har jobb ved siden av. Det er vi nødt til å ha. Vi har ikke blitt rike på Ambush, og vi har ikke kjent røyken av noen økonomisk suksess for å si det på den måten. Men med den nye plata tror jeg at det faktisk kan endre seg.
– Tidene har endret seg kraftig, og det hadde kanskje vært lettere for dere for 30-40 år siden da metalen var det store. Det er jo begrenset hvor mange som kjøper fysiske plater nå i dag, så det er store forskjeller på å være et profesjonelt band i dag kontra 80-tallet.
– Joda, men vi har høy arbeidsmoral og motivasjon i bandet. I tillegg er vi gode kompiser og har det gøy sammen, det veier på en måte litt opp. Livet er tøft for de fleste nå, økonomisk sett spesielt. Men vi har fortsatt et driv og ønske om å lage musikk som vi liker, og forhåpentligvis er det fortsatt folk der ute som liker å høre på hardrock.
– Nå har vi snakket en del om bandet, og litt om stilen og inspirasjonene, men hva med deg som vokalist? Når begynte du å synge og hvem har inspirert deg?
– Jeg er jo selvlært, så jeg har ikke hatt noen til å lære meg hvordan jeg skal gjøre det. Det blir litt som det blir.
– Skjønner, men hva fikk deg til å begynne å synge og bli vokalist i rockeband?
– Jeg begynte egentlig veldig sent, så jeg var litt blyg og redd i starten. I barne- og ungdomsårene drev jeg mest med idrett og var ikke så veldig inne i musikken. Jeg kunne spille litt gitar og jeg visste at jeg kunne synge, men jeg turte aldri å gjøre det på skolen. Det startet egentlig da jeg begynte å kjøre moped. Da pleide jeg å kjøre med hodetelefoner inne i hjelmen og sang med. Da skjønte jeg at jeg faktisk kunne synge. Etterhvert så spilte jeg litt med kompiser og sang, for deretter å starte et band med lillebroren min. I dag er han jazz-trommis og livnærer seg på det. Det er det beste jeg noensinne har gjort. Å begynne å synge altså.
– Var det noen vokalister som du hørte på og tenkte at faen han skal jeg låte som?
– Ja, det begynte jo tidlig med Kiss da jeg var bitteliten. Etterhvert ble det Iron Maiden, “Fear of the Dark”-plata gikk jo varm. Så ble det Judas Priest. I midten av tenårene begynte jeg å høre på King Diamond og Mercyful Fate. Da skjønte jeg at faen man kan jo synge på denne måten også. Deretter begynte jeg også å høre på et band som heter Steelheart. Et ganske glammete band, men med en fantastisk sanger. Miljenko Matijevic er helt syk til å synge. Jeg fattet ikke helt hvordan det var mulig å synge sånn, så da satte jeg som mål å sette noen av de tonene.
– Så det ble på en måte en miks av alle de du har nevnt?
– Jeg tror det, og jeg er litt som en papegøye. Jeg liker å herme etter folk. Jeg forsøkte å imitere ulike sangere i begynnelsen for å forstå hva de holder på med. Senere når jeg hadde lært meg det så satte jeg min egen touch på det. Helt enkelt så er det sånn jeg har lært meg å synge. Louis Armstrong er også en av mine idoler. Han har jeg imitert mye.
– Jeg kan ikke høre at du imiterer noen, men ja, du minner meg om flere av de gamle, gode. Slik som Bruce Dickinson, Rob Halford, King Diamond for å nevne noen. Du har en veldig klar og kraftfull signatur i stemmen, samt at du veksler på toneregisteret. Så skjønner jo hvorfor ut ifra de navnene du har nevnt som inspirasjoner. Litt morsomt med Steelheart som er ganske langt fra Ambush stilmessig…
– Jo, men han synger så fantastisk bra. Det er veldig vanskelig å synge på den måten han gjør. Og som du sa, så er det viktig å kunne synge både høyt og lavt, altså både hodeklang og brystklang. Det er vanskelig. Dio for eksempel sang nesten bare med brystklang hele tiden, skikkelig kraft. Han fokuserte på å gjøre det helt perfekt. Rob Halford har en sånn motor i stemmen, så han kan brøle helt der nede, men også helt der oppe med hodeklang. Jeg er kanskje litt mer Rob Halford, siden jeg prøver å kombinere de to klangene.
– Krever ikke det veldig mye teknikk? Du sier at du ikke har lært det av noen, men hvordan er det mulig?
– Det er rett og slett mye trening. Har man først funnet en tone og truffet den, kan man alltid trene på å ta den. Jeg snakket med en kollega av meg som skulle gå på musikkurs for å lære seg å synge, og jeg nevnte da at han burde lære seg å snakke norsk. For dere snakker på en helt annen måte enn oss svensker. Dere går gjerne opp i toneleiet på enkelte ord og opp på slutten av ordet. Det er veldig interessant, for det går over i hodeklang i blant. Man kan faktisk lære seg å synge på den måten, at man går opp på slutten og høyere og høyere for hver gang. Med talerøst kan man lære seg å synge på den måten. Alle burde lære seg norsk. Jeg er veldig glad i å høre på musikk med gode vokalister og det er flere gode norske band, blant annet Leprous og Circus Maximus. Det er veldig dyktige vokalister. Så har du svenske Seventh Wonder også som er i litt samme gate. Melodiøs progressiv metal. Jeg liker egentlig å høre på det meste, men merker meg best band hvor det er sterk vokal. Det er også viktig å forstå ulike genre, og det er viktig å forstå hvordan ting henger sammen.
– Interessant, men litt tilbake til Ambush nå. Tiden er i ferd med å løpe ut her, ser jeg. Det går jo litt tid mellom hver plate. Fire skiver siden 2013 er ikke voldsomt hyppig.
– Ja, altså. Denne gangen har det tatt fem år igjen, og vi lovte etter “Infidel” at det ikke skulle gå fem år til neste, men det gjorde det. Delvis på grunn av plateselskapet, og vi har nå byttet til Napalm Records. Noe vi er veldig glade for. Vi har fått veldig god kontakt med dem. De tror på oss, og vi tror på dem. Det tok litt ekstra tid siden vi var i kontraktsdiskusjoner. Plata har vært mer eller mindre klar i over to år nå.
– Ja, for dere var på High Roller Records tidligere. Men vi trenger ikke snakke mer om det egentlig. Da er dere på nytt selskap og er fornøyde med tingenes tilstand. Og ting går i den retningen dere vil.
– Vi har det ikke travelt og vil slippe kvalitet når vi først gir ut noe. Vi vil ta små steg i riktig retning. Det har vært vårt mål helt fra starten, å aldri stresse med å gi ut noe som vi ikke kan stå inne for. Vi skal også ha det bra, beholde helsa, for vi har både familie og jobb ved siden av. Samtidig som vi vil slippe noe som er kvalitet, derfor har det tatt fem år denne gangen. Men jeg kan love at det ikke tar fem år til neste plate.
– Kan jeg spørre om hva du jobber med ved siden av Ambush?
– Jeg er ingeniør og jobber som regionssjef i et eiendomsselskap. Jeg hadde håpet på å bli hardrockstjerne på heltid, men sånn er det ikke.
– Spennende, og ganske fjernt fra livet på scenen som rockevokalist. Som jeg har skjønt på deg så drives dere i Ambush av å lage musikk og ikke nødvendigvis av å bli søkkrike rockestjerner, selv om det hadde vært en bra bonus.
– Ja, helt klart, men hadde vi kunne brukt all vår tid på musikken og fått muligheten til å være enda mer kreative, så hadde jo det vært kjempebra. Men vi ser jo også hvor vanskelig det er å bryte igjennom, så noen ganger må man bare ha hodet i sjakk, og tenke at skulle det gå bra, så går det bra, og hvis ikke så må vi kunne betale regningene. Sånn er det jo bare. Vi er såpass gamle nå at vi har et ansvar utover vårt eget liv. Vi gjør dette fordi vi synes det er veldig gøy, og håper selvfølgelig at en dag skal mange nok like det til at vi kan leve av det.
– Vi får håpe det, men helt til slutt. For nå er tiden straks ute og jeg har glemt mitt første spørsmål på blokka. Hvordan oppstod Ambush?
– Vi var femten kompiser som pleide å henge sammen og drikke øl og høre på musikk. Blant disse var Olof, Ludde, Linus, Adam og meg da, vi kom fram til at vi kunne starte et band. Det fantes ikke så mange i området som ville spille musikken vi likte. Så vi begynte bare å øve sammen. Olof dro noen riff som vi hengte oss på, og vi syntes det var gøy og skjønte at dette kunne vi gjøre noe med. Vi var rett og slett kompiser som øvde og festet samtidig, gjerne fredager og lørdager. Resten av kompisgjengen satt og hørte på og drakk øl mens vi øvde. Det var gode tider, og fine minner å tenke tilbake på.
– Det synes jeg ble en fin avslutning på praten vår, og sikkert mange som kan kjenne seg igjen i dette. Og ikke minst bra at det ble et skikkelig metal-band ut av det. Da ønsker jeg dere lykke til med plateslippet i september og håper at det selger i bøtter og spann og at dere får store oppdrag. Ikke minst at dere tar turen til Norge igjen.
– Takk det samme, og det håper vi også!
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2025